ser tilbake på livet.

[AnonymBruker]

Kjære mamma.

Hvordan var det når jeg var liten? Jeg husker ikke så mye. Jeg kan huske at du tok meg mye med ut, at vi var på treff en gang i uken og at du var kjærlig og omsorgsfull. Men jeg var ikke stor nok til å se de virkelige tingene. For alt jeg vet, så var ting helt fint. Men samtidig er det ingen episoder som har brent seg fast som ”mitt første møte med rusen”, det har alltid vært der.

 

Kjære mamma. Husker du når du helg etter helg måtte fortelle meg at pappa hadde influensa? Jeg ventet og ventet, men han kom ikke for å hente meg. Pappa er syk sa du, men du visste at jeg visste. Pappa var ikke annet enn fyllesyk.

 

Du var opptatt av tradisjoner, mamma. Hver jul hang det en pepperkakemann og –dame i vinduet. Det var pyntet til alle høytider, du støvsuget og vasket døgnet rundt. Men hvorfor? Jeg tok jo aldri med besøk hjem uansett, fordi jeg ikke visste hva som ville møte oss. Og besøkene dine oppholdt seg kun på soverommet ditt. Dere ville vel skjule salg og bruk for meg. Takk mamma, for at du ville skjerme meg fra det.

Jeg husker også at ting var bra i perioder, om du var sluttet eller om du bare klarte å begrense deg, det vet jeg ikke. Men andre perioder gikk over styr. Husker du at jeg èn gang i uken fikk være lenge oppe å se Olsenbanden på TV? Hver onsdag kl 23 på kvelden. Jeg var bare 8 år, men jeg pleide å gå rett å legge meg når dette var ferdig. Men èn kveld har satt seg fast i meg. En god venn av deg, som jeg kjente godt, kom stormende inn dørene og inn på soverommet ditt. Jeg trakk knærne oppunder haken og satt stille som en mus i sofaen. Han hentet melk til deg, og tvang deg til å drikke. Jeg forsto ikke hvorfor, men i dag kan jeg trekke sammen to og to. Ambulansen kom, og jeg vet ikke hva de gjorde der inne på soverommet ditt. Mitt gamle barnerom. Men han ene kom å satt seg i sofaen og så Olsenbanden med meg. Han snakket med meg også, men jeg kan ikke huske hva han sa. Men den dagen fant jeg ut hva jeg ville bli når jeg ble stor. Han var så trygg. Han var stabil. Han smilte til meg. Han gjorde en skummel situasjon litt mindre skummel. Du ble innlagt den kvelden.

Jeg vet du hadde det tøft, mamma. Men det hadde jeg også. Du husker nok ikke, men jeg gjør. Jeg husker spesielt godt den gangen jeg kom hjem fra skolen, og du lå på kjøkkengulvet. Heroinen slo deg helt ut. Jeg var ikke så gammel, men jeg la deg i sideleie og sikret frie luftveier, som jeg hadde lært i speideren. Så fikk du ligge der til du våknet fra rusen. Overdose tenkte jeg aldri på, for jeg var så vandt med at du alltid kviknet til etterhvert.

 

Husker du hver gang barnevernet kom, mamma? Du satt å gråt og var redd for å miste meg. Hvor jeg har fått det fra aner jeg ikke, men jeg tenkte på alle andre før meg selv, og lurte barnevernet trill rundt. Tabletter kunne ligge å flyte. Men så bra at jeg hadde en kronisk sykdom da, mamma. Som gjorde at du kunne legge tablettene over på meg.

 

Hva tenkte du den dagen vi skulle på avslutning med speideren, mamma? Husker du at jeg var ute å lekte med andre i skogen før vi skulle dra? Nei, du husker nok ikke det. Jeg falt veldig stygt i skogen, og kom gråtende hjem. Hvor var du da, mamma? Du sov. Og du ble sint når jeg prøvde å vekke deg. Jeg roet meg ned etterhvert, hvor gammel jeg var vet jeg ikke, men ikke eldre enn 10. Det var så vondt, du vil ikke tro det. 8 timer senere konstanterte legevakten med at hånden var brukket flere steder, og flere fingre var ute av ledd. Unnskyld for at jeg gråt, mamma. Unnskyld for at jeg vekket deg.

 

Du tok meg med på Gran Canaria når jeg var 14 år. Vi to skulle ha en koselig uke sammen. Mitt sterkeste minne fra denne uken var at jeg kom opp fra bassenget og fant deg bevisstløs på sengen. Du ville ikke våkne. Jeg løp det jeg var god for ned i resepsjonen for å få ambulanse, og jeg sto å så på mens du ble pumpet på sykehuset. Dette hadde plaget deg lenge, fortalte du meg 8 år senere. Men godhjertet som jeg er, så fortalte jeg at dette ikke hadde plaget meg. Men jeg sa at jeg husket.

 

Husker du når onkel døde, mamma? Det vet jeg at du husker. Du fortalte meg at det var en bilulykke. Jeg var 8 år, men ikke dum, mamma. Jeg husker også at andre onkelen min tok overdose på badet vårt før begravelsen. Hvorfor lot du meg se dette, mamma?

 

Husker du at jeg fortalte at jeg aldri ville ha barn, mamma? Og du bare lo av meg. Ja, jeg fikk to flotte gutter. Men jeg ville ikke ha barn på grunn av deg og pappa. Jeg var såpass oppegående at jeg forsto at min barndom ikke var som den skulle være, og at jeg mest sannsynlig ville slite senere i livet. Jeg ville ikke sette barn til verden som jeg ikke kunne være der 100% for. Heldigvis har jeg vært perfekt i jobben min som mamma.

 

Husker du når jeg ble 15 år? Jeg var så sint. Jeg skulket skolen, jeg kjeftet på deg for alt, jeg sov alle andre steder enn hjemme. Men jeg var aldri på ville fester, mamma. Jeg prøvde ikke rus. Jeg røykte ikke. Ryktene gikk om helt andre ting, og jeg var i feil miljø, men jeg gjorde aldri noe gale. Jeg visste hvor det ville bære. Barnevernet fikk nyss i alt dette, men ingen så meg. Du fortalte at jeg var ute av kontroll, du ruset deg fordi jeg var for mye å takle. Forsto du aldri at jeg hadde fått nok? Jeg trengte at noen så meg, jeg ropte om hjelp. Barnevernet hadde vært innblandet i 15 år, men ikke et eneste tiltak var gjort. Foruten om det lille året de flyttet meg til min alkoholiserte far som aldri hadde hatt aleneomsorg for et barn før.

Vet du hvorfor jeg kjeftet? Fordi da trakk du deg unna. Du holdt deg hjemme. Jeg vet du ble lei deg og såret, men det var enklere for meg at du var hjemme å ruset deg, enn å forklare klassekameratene mine om hvorfor du satt å sov under forestillinger.

 

Fosterhjem ble en løsning. Og det må være det beste som har skjedd meg. De fikk temmet meg, og jeg ble endelig sett. Men det var hardt mamma. Plutselig fikk jeg grenser, og jeg fikk regler. Jeg måtte fungere som et ledd i en familie. Jeg fikk to yngre søsken. En ekstra mor og en ekstra far. Jeg ser i ettertid at denne perioden formet meg. Jeg har innsett at jeg er sterk. For et 15 år gammelt barn er allerede skadet og traumatisert av en slik oppvekst, men de gjorde en god jobb. JEG gjorde en god jobb.

 

Husker du når pappa døde, mamma? Hvordan jeg skjøv deg vekk. Jeg ville ikke ha noe med deg å gjøre. Jeg vet det slet på deg. Men jeg beskyttet meg selv. Jeg visste at èn dag ville jeg miste deg også, og kanskje det ble lettere om jeg ikke var så glad i deg. Jeg var bare 16 år, mamma. Jeg visste ikke bedre, selvom dette fremdeles henger igjen som en av mine egenskaper.

 

Vi fikk et godt forhold til slutt mamma. Når jeg ble 18 år og mamma selv. Du ble en mentor for meg, og du slapp meg mer innpå deg og problemene dine. Men ikke helt. Du ville enda ikke innrømme rusavhengigheten, kun de psykiske problemene. Jeg var så glad når du la deg inn på avrusning, mamma. Men så redd jeg ble når de ringte og sa du hadde sprukket. Jeg distanserte meg igjen.

Jeg hadde ikke overskudd og energi. Jeg har planlagt begravelsen din mange ganger, mamma.. Jeg har grått og vært redd.

 

Husker du den 21 november 2014, mamma? Da jeg ringte deg fordi jeg hadde så vondt i øret. Du var god å ha når jeg trengte en mamma. Jeg husker jeg sa at jeg måtte legge på, fordi jeg hadde levert barna i barnehagen og skulle kjøre. Jeg kunne ikke prate mer, jeg ville hjem. Du sa at jeg skulle ringe om et par dager. Du var sliten etter en lang periode med depresjon og hodepine. Husker du det, mamma?
Jeg husker det veldig godt. For det var siste samtalen vi hadde.

2 dager senere prøvde jeg å ringe deg. Ingen svar. Dagen etter fikk jeg nok, og dro hjem til deg. Heldigvis ringte jeg storebror også, fordi jeg atter en gang planla begravelsen din i hodet mens jeg lå i 90km/t i 60 sonen. Livet mitt falt i grus den kalde novemberdagen i 2014. Det er så mye jeg lurer på, så mye jeg aldri vil få svar på. Så mye jeg ville si.

Hva tenkte du på, mamma? Jeg savner deg. 

Anonymkode: e7e86...03c

[Gjest Jessica]

😢😢😢 Så flott skrevet. Jeg vil bare sende deg en klem