Savner kontakt med min sønn

[Savn]

Jeg har to sønner. Ble silt fra deres far da de var hhv 1 og 3 år gamle. I dag er de 17 og 19. Far var mye sint og med et eksplosivt temperament som skremte både meg og barna. Han vokste opp med både harde verbale, og fysiske avstraffelser, også i påhør av andre. Hans foreldre var, og er, ressurssvake mennesker. Dårlig økonomi og lite nettverk, og med alkoholiserte foreldre, noe som medførste et mindreverdighetskompleks; " alle andre tror de er så mye bedre enn oss". Dette overførte de til sine barn, og til mine sønners far. Mye av sinnet kom nok derfra. I årene som fulgte la jeg alt til rette for at han ikke skulle bli sint, for det ville gå ut over barna. Han betalte meg ikke ut av huset (150000), han betalte 3000+ for lite i bidrag hver mnd i 16 år, jeg kjøpte til og med bleier som minstegutten trengte når ungene var hos ham. Han var ikke veldig ivrig på å ha ungene hos seg, noe jeg selvfølgelig syntes var greit, for bekymringen knyttet til hans irrasjonelle sinne var stor. Når han var opptatt den helga de skulle til ham ble de hos meg. Dette resulterte i at de var hos ham en helg i mnd, og knapt det, i 10 år. Far var tilfreds med det. Han møtte aldri opp på fritidsaktiviteter eller bidro med kjøring eller utstyr. Han var generelt veldig fraværende, noe guttene selvfølgelig syntes var sårt. Jeg forklarte at "pappa må jobbe, han er opptatt,  han hadde kommet hvis han hadde tid.." Etterhvert fikk han nok henvendelser fra folk som lurte på hvorfor han ikke hadde guttene mer hos seg.  Hans svar på det var at jeg nektet dem å komme! Han sa det aldri til meg, men glapp ut av guttene et par ganger. Jeg har aldri fortalt guttene sannheten. Den eldste har alltid sett opp til sin far, og klandret etterhvert meg for sitt såre savn etter sin far. Dette har ført til at han som 16-åring flyttet til sin far. Han kuttet kontakten med meg. Den andre bor hos meg og er hos far av og til, han skjønner mer av dette, men hører også mye "dritt" om meg som det er vanskelig for meg å forsvare meg på. Jeg får ikke høre alt, og hvis jeg skal si sannheten må jeg sverte far, og det ønsker jeg ikke. Jeg har kuttet kontakten med faren, tidligere laget jeg alltid familieselskaper ifb med bursdager og inviterte hans nye damer m.familier ( for husfreden og barna , ikke for min del), men etter at han skjelte meg ut høylydt i offentligheten og sa at alt det jeg har gjort har jeg gjort for min egen del, da var det mer enn jeg kan tåle. Jeg har grått og savnet min eldste. Nå gjør det ikke lenger vondt hele tiden, men savnet er stort. Jeg kan ikke tvinge ham til å komme til meg, jeg må respektere hans følelser og valg, men han sier ingenting og da får jeg ikke forklart. Hans nag til meg lukker ham for å lytte til hva jeg har å si. Hva gjør jeg?

[Gjest Snuppi]

For en trist situasjon. Jeg tror ikke sønnen din vil forstå hvordan ståe er, og har vært om ikke alle kort blir lagt på bordet. Det må da være flere som vet sanheten om barnas far og årsak til manglende samvær med barna?

[Savn]

16 minutter siden, Snuppi skrev:

For en trist situasjon. Jeg tror ikke sønnen din vil forstå hvordan ståe er, og har vært om ikke alle kort blir lagt på bordet. Det må da være flere som vet sanheten om barnas far og årsak til manglende samvær med barna?

20 minutter siden, Snuppi skrev:

For en trist situasjon. Jeg tror ikke sønnen din vil forstå hvordan ståe er, og har vært om ikke alle kort blir lagt på bordet. Det må da være flere som vet sanheten om barnas far og årsak til manglende samvær med barna?

Alle "mine", venner og famile, vet hvordan det har vært. Men hans versjon har fått være sannheten for mine barn fordi jeg har villet skjerme dem fra en konflikt, og gordi jeg ikke har ønsketå sverte deres far. En del av meg angrer, tenker at jeg burde sagt det som det var, at far ikke gidder å bruke tid på dem. Men all min fornuft sier at sånt gjør man ikke. Og guttene ville selvfølgelig ikke få det bedre... Kanskje må jeg bare håpe at andres tilbakemeldinger og at han gjennom å bli voksen åpner for å se ting med litt andre øyne. .

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er en veldig trist og lei situasjon for deg, jeg har vært i dine sko. Mitt barn valgte å bo hos faren og hadde ikke kontakt med meg, kun minimal. Etter ett år med stillhet (men også et helt år på å bli mer voksen, se og å,forstå) flyttet barnet mitt tilbake. I det året gråt jeg mye, var nesten deprimert og så uendelig lei meg fordi jeg rett og slett ikke kunne fortelle barnet mitt sannheten om faren. Pr i dag har barnet mitt sett dette selv, men jeg tier fremdeles om bla overgrep faren utførte på meg. Din situasjon minner veldig om min, og eksene våre virker lik på mange måter. Jeg har ikke annet råd til deg enn at du må ta tiden til hjelp (ser at det har gått tre år) og at du sender sønnen din mld om at du savner han og at du håper dere kan sees. Viktig å fortelle at din dør er alltid åpen og at ditt hus er også hans hjem. Mulig han er redd du ikke vil han skal flytte hjem til deg? 

Synes forøvrig at han er gammel nok til å forstå hvordan faren er, og at han bør få vite deler av sannheten. Du har jo lov å spørre om hvorfor han er så sint på deg. Inviter han på cafe eller middag hjemme, eller om han har en mormor/tante han er knyttet til og som kan fortelle sannheten så hør om de vil hjelpe. 

Håper det vil ordne seg for dere 

Anonymkode: 5bf82...79c

[Jerry Lee]

Dette var trist å lese. Har dessverre ingen råd å gi. 😯

[Gjest Snuppi]

2 timer siden, Savn skrev:

 

Sønnen din vil nok se hvordan ting henger sammen etterhvert. Jeg synes uansett at han burde få vite sanheten om sin far. Det er ikke rett at du skal sitte med svarte per, det har du gjort lenge nok. Det sier mye om hvilken drittsekk eksen din er da han lar deg sitte med all skyld. 

Jeg kjenner jeg blir prvosert på dine vegne ts. Hva sier familien din til dette? Kanskje de kan hjelpe til med å lette på sløret og få sanheten frem?

[AnonymBruker]

Hei, dette forstår jeg må være utrolig vondt for deg. Og jeg føler virkelig med deg. Jeg vil allikevel råde deg til ikke å sverte far ved å fortelle det du har gjort her, selv om du kan ha god grunn til det. 

Det kan i mange tilfeller slå helt feil ut og forholdet til sønnen din kan får enda flere sår som må heles. Han er garantert ikke mottagelig så lenge han har valgt å flytte til far, og barn skal også slippe konfliktene de voksne har.

Det er så lett å tenke at far sikkert har gjort det mot deg, og klart å få ungene eller sønnen din over på sin side, og så faller du for fristelsen og gjør det samme og så er krigen i gang med ungene midt i mellom.

La sønnen din selv finne ut av sitt forhold til far, og er det som du sier, vil han etterhvert oppdage og forstå hvorfor det ble slik.
Sønnen din er i en utbrytningsfase og det er sikkert stas med pappa, jeg håper og tror han vil komme til et punkt hvor han ønsker kontakt med mammaen sin igjen.  

 

Anonymkode: 77262...428

[AnonymBruker]

Sannheten kommer alltid for en dag. Med tiden vil sønnen din se denne situasjonen fra flere vinkler og forstå seg bedre på slike voksenproblemer.

Ufattelig trist å lese om situasjonen din TS, men jeg tror din sønn ser hvordan ting henger sammen når han blir eldre. I mellomtiden må du bare prøve å være sterk.

Anonymkode: 05fa3...ca6

[Gjest Blomsterert]

4 timer siden, Savn skrev:

Jeg har to sønner. Ble silt fra deres far da de var hhv 1 og 3 år gamle. I dag er de 17 og 19. Far var mye sint og med et eksplosivt temperament som skremte både meg og barna. Han vokste opp med både harde verbale, og fysiske avstraffelser, også i påhør av andre. Hans foreldre var, og er, ressurssvake mennesker. Dårlig økonomi og lite nettverk, og med alkoholiserte foreldre, noe som medførste et mindreverdighetskompleks; " alle andre tror de er så mye bedre enn oss". Dette overførte de til sine barn, og til mine sønners far. Mye av sinnet kom nok derfra. I årene som fulgte la jeg alt til rette for at han ikke skulle bli sint, for det ville gå ut over barna. Han betalte meg ikke ut av huset (150000), han betalte 3000+ for lite i bidrag hver mnd i 16 år, jeg kjøpte til og med bleier som minstegutten trengte når ungene var hos ham. Han var ikke veldig ivrig på å ha ungene hos seg, noe jeg selvfølgelig syntes var greit, for bekymringen knyttet til hans irrasjonelle sinne var stor. Når han var opptatt den helga de skulle til ham ble de hos meg. Dette resulterte i at de var hos ham en helg i mnd, og knapt det, i 10 år. Far var tilfreds med det. Han møtte aldri opp på fritidsaktiviteter eller bidro med kjøring eller utstyr. Han var generelt veldig fraværende, noe guttene selvfølgelig syntes var sårt. Jeg forklarte at "pappa må jobbe, han er opptatt,  han hadde kommet hvis han hadde tid.." Etterhvert fikk han nok henvendelser fra folk som lurte på hvorfor han ikke hadde guttene mer hos seg.  Hans svar på det var at jeg nektet dem å komme! Han sa det aldri til meg, men glapp ut av guttene et par ganger. Jeg har aldri fortalt guttene sannheten. Den eldste har alltid sett opp til sin far, og klandret etterhvert meg for sitt såre savn etter sin far. Dette har ført til at han som 16-åring flyttet til sin far. Han kuttet kontakten med meg. Den andre bor hos meg og er hos far av og til, han skjønner mer av dette, men hører også mye "dritt" om meg som det er vanskelig for meg å forsvare meg på. Jeg får ikke høre alt, og hvis jeg skal si sannheten må jeg sverte far, og det ønsker jeg ikke. Jeg har kuttet kontakten med faren, tidligere laget jeg alltid familieselskaper ifb med bursdager og inviterte hans nye damer m.familier ( for husfreden og barna , ikke for min del), men etter at han skjelte meg ut høylydt i offentligheten og sa at alt det jeg har gjort har jeg gjort for min egen del, da var det mer enn jeg kan tåle. Jeg har grått og savnet min eldste. Nå gjør det ikke lenger vondt hele tiden, men savnet er stort. Jeg kan ikke tvinge ham til å komme til meg, jeg må respektere hans følelser og valg, men han sier ingenting og da får jeg ikke forklart. Hans nag til meg lukker ham for å lytte til hva jeg har å si. Hva gjør jeg?

Så utrolig kjedelig. Tror nesten du bare må ta tiden til hjelp? Bare send meld e.l.så han vet du er der. Selv om han ikke svarer,så gjør du ditt. Blir så oppgitt over hvordan eksen din holder på. Han ødelegger for sønnene sine,at han ikke kan se det! Håper det ordner seg,og at sønnen din tar kontakt igjen. Ser noen skriver at du bør fortelle om faren,men det er jeg ikke enig i. Det vil ikke gjøre noe lettere.

[Savn]

10 timer siden, Snuppi skrev:

For en trist situasjon. Jeg tror ikke sønnen din vil forstå hvordan ståe er, og har vært om ikke alle kort blir lagt på bordet. Det må da være flere som vet sanheten om barnas far og årsak til manglende samvær med barna?

10 timer siden, Snuppi skrev:

For en trist situasjon. Jeg tror ikke sønnen din vil forstå hvordan ståe er, og har vært om ikke alle kort blir lagt på bordet. Det må da være flere som vet sanheten om barnas far og årsak til manglende samvær med barna?

Alle "mine", venner og famile, vet hvordan det har vært. Men hans versjon har fått være sannheten for mine barn fordi jeg har villet skjerme dem fra en konflikt, og gordi jeg ikke har ønsketå sverte deres far. En del av meg angrer, tenker at jeg burde sagt det som det var, at far ikke gidder å bruke tid på dem. Men all min fornuft sier at sånt gjør man ikke. Og guttene ville selvfølgelig ikke få det bedre... Kanskje må jeg bare håpe at andres tilbakemeldinger og at han gjennom å bli voksen åpner for å se ting med litt andre øyne. .

12 timer siden, Savn skrev:

Jeg har to sønner. Ble silt fra deres far da de var hhv 1 og 3 år gamle. I dag er de 17 og 19. Far var mye sint og med et eksplosivt temperament som skremte både meg og barna. Han vokste opp med både harde verbale, og fysiske avstraffelser, også i påhør av andre. Hans foreldre var, og er, ressurssvake mennesker. Dårlig økonomi og lite nettverk, og med alkoholiserte foreldre, noe som medførste et mindreverdighetskompleks; " alle andre tror de er så mye bedre enn oss". Dette overførte de til sine barn, og til mine sønners far. Mye av sinnet kom nok derfra. I årene som fulgte la jeg alt til rette for at han ikke skulle bli sint, for det ville gå ut over barna. Han betalte meg ikke ut av huset (150000), han betalte 3000+ for lite i bidrag hver mnd i 16 år, jeg kjøpte til og med bleier som minstegutten trengte når ungene var hos ham. Han var ikke veldig ivrig på å ha ungene hos seg, noe jeg selvfølgelig syntes var greit, for bekymringen knyttet til hans irrasjonelle sinne var stor. Når han var opptatt den helga de skulle til ham ble de hos meg. Dette resulterte i at de var hos ham en helg i mnd, og knapt det, i 10 år. Far var tilfreds med det. Han møtte aldri opp på fritidsaktiviteter eller bidro med kjøring eller utstyr. Han var generelt veldig fraværende, noe guttene selvfølgelig syntes var sårt. Jeg forklarte at "pappa må jobbe, han er opptatt,  han hadde kommet hvis han hadde tid.." Etterhvert fikk han nok henvendelser fra folk som lurte på hvorfor han ikke hadde guttene mer hos seg.  Hans svar på det var at jeg nektet dem å komme! Han sa det aldri til meg, men glapp ut av guttene et par ganger. Jeg har aldri fortalt guttene sannheten. Den eldste har alltid sett opp til sin far, og klandret etterhvert meg for sitt såre savn etter sin far. Dette har ført til at han som 16-åring flyttet til sin far. Han kuttet kontakten med meg. Den andre bor hos meg og er hos far av og til, han skjønner mer av dette, men hører også mye "dritt" om meg som det er vanskelig for meg å forsvare meg på. Jeg får ikke høre alt, og hvis jeg skal si sannheten må jeg sverte far, og det ønsker jeg ikke. Jeg har kuttet kontakten med faren, tidligere laget jeg alltid familieselskaper ifb med bursdager og inviterte hans nye damer m.familier ( for husfreden og barna , ikke for min del), men etter at han skjelte meg ut høylydt i offentligheten og sa at alt det jeg har gjort har jeg gjort for min egen del, da var det mer enn jeg kan tåle. Jeg har grått og savnet min eldste. Nå gjør det ikke lenger vondt hele tiden, men savnet er stort. Jeg kan ikke tvinge ham til å komme til meg, jeg må respektere hans følelser og valg, men han sier ingenting og da får jeg ikke forklart. Hans nag til meg lukker ham for å lytte til hva jeg har å si. Hva gjør jeg?

Tusen takk til dere alle, både for gode ord og for konstruktive råd. Det jeg gjør, og har gjort hele veien, er å sende meldinger og fortelle at jeg bryr meg og at han er velkommen hos meg. Det første året hadde jeg lyst til å sende meldinger flere ganger daglig, men gjorde selvfølgelig ikke det. Jeg har vært bevisst på ikke å mase, bl.a. fordi far har fortalt guttene at jeg maser og er kontrollerende når jeg bryr meg ved å ville vite hvor de er og hva de gjør. Dette begynte han med da de ble tenåringer, når de fleste synes foreldre maser, og å få den støtten fra far passet godt, både for deres ønske om å være uavhengig og for far som ønsker å være populær. Han presterte også å sende alkohol med 16-åringen på fest, kun for å være en populær far.. Jeg sender melding av og til, spør hvordan det går. Den første tiden fikk jeg knapt svar. Etterhvert har jeg fått korte svar. Jeg kan ikke fortelle ham samnheten, han er ikke moden for det. Men kanskje en dag... Jeg tror han vil bli sint på meg om jeg sier noe galt om faren. Han identifiserer seg for mye med ham enda. Han stenger meg ute på alle måter han kan, jeg får ikke bli venn på fb, ikke på snap osv. Ikke at dette er veldig viktig, men det er sårt. Det oppleves utrolig urettferdig å sitte igjen som en syndebukk etter å ha svelget utallige kameler i årenes løp, og er usikker på om det noen gang blir greit. 

Endret 23. januar 2016 av Savn