18 år og ensom

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg er i riktig kategori nå engang, men må bare få luftet noen tanker tror jeg. I håp om at det muligens er noen som har noen tips eller oppløftende ord.

Jeg er en 18 år gammel jente. Aldri hatt kjæreste. Det er ikke fordi jeg er "rar", men fordi jeg ikke tørr. Jeg er så usikker på meg selv, og tørr aldri å ta det siste steget. Uansett hvor mange som forteller meg hvor pen og god og fantastisk jeg er, går det bare inn i det ene øret og ut det andre, og jeg sitter alene på kvelden igjen samme dag og tenker over hvilken stygg og mislykket person jeg er.

Det går liksom aldri lenger enn et "one night stand", fordi jeg er livredd. Og jeg vet ikke engang hva jeg er livredd for. Ingenting er verre enn å være så ensom som jeg er. Jeg har hele tiden sagt til meg selv at, vent på den rette, vent på den rette.. Men den rette kommer jo aldri, når jeg er en pyse og avviser alle og enhver som prøver å få til noe. Og jeg bare har blitt stemplet som en overfladisk, hard to get bitch. Når jeg egentlig bare er kjempe usikker og redd.

Aner rett og slett ikke hvordan jeg skal komme meg ut av min lille, ekle boble. Trodde svaret var et mer perfekt ytre, men etter 2 ml juvederm i leppene og hakeimplantat fant jeg ut at alt egentlig bare er enda verre en før.

Anonymkode: 4a270...858

[Zyria]

 

Har du lettere for å være med kun en venn enn å ha en hel gruppe rundt deg?

[AnonymBruker]

Ja, det vil jeg si. Det som er litt problemet mitt er at jeg har gjort det litt vanskelig for meg selv. Jeg er god til å gå inn i en rolle, og "spille" en annen person. Har også syntes det har vært lettere, enn å blottlegge mitt sanne jeg på en måte.

Så den personen jeg er ute blant folk er veldig livlig og sprudlende, så kaster jeg fra meg den masken når jeg kommer hjem. Personlig har jeg det bedre med bare en person å forholde meg til, men det kan ikke merkes utad.

Anonymkode: 4a270...858

[AnonymBruker]

For at du skal kunne ha bedre selvtillit og føle deg bedre så må du først og fremst ta til deg de fine komplimentene du får av folk 😊

Føler du at du er ensom for at du ikke har kjæreste eller er det at du ikke føler du er mye med venner? Isåfall så synes jeg det høres ut som at du er redd for å bli bedre kjent med enn gutt for at du er redd for å bli avist eller såra? Eller tar jeg helt feil? Jeg kjenner meg godt igjen med deg, hvordan jeg var på din alder, og jeg hadde det sånn pga usikkerhet og redd for å bli såra. Du må ha mer tro på deg selv! Og da må du ikke tenke negative tanker hele tide om deg selv. Vi mennesker er nemmelig sånn at når vi tenker 10 negative tanker om oss selv, så må det til 20 positive tanker for å kunne snu det om. Det er vanskelig og snu på! Men hvis du begynner å tenke positivt om deg selv hver dag, så hjelper det! Og når det hjelper, så får du bedre selvtillit og selvfølelse, når du har bedre selvtillit og selvfølelse, så blir du heller ikke så redd for å bli bedre kjent med en gutt  tror virkelig det er der det ligger, at du tenker for mye negativt! Håper det blir bedre 😊

Anonymkode: 99d0a...3ea

[Zouk]

Hei 

(Warning:  Dette ble ganske usammenhengende.  Håper du får noe ut av det)

Du skriver at du avviser alle som prøver å få til noe, som om det er veldig feil.  Det er ikke nødvendigvis det, hvis du skal involvere deg med en mann er det lurt hvis du i utgangspunktet like ham godt nok til å tro det kan bli til noe. 

Hvordan har du det i venneforholdene dine?  Hvis du er veldig ensom tenker jeg at du kanskje ikke har så lett for å åpne deg for andre mennesker.  Og det er nødvendig for å få nære relasjoner.

Ta det fra en dreven synder (på nesten 40 år):  Det går an å oppnå trygghet ved å åpne seg og avsløre seg selv (ikke store hemmeligheter, bare vise hvem du er, gradvis).  Jobber du hardt for å holde andre på avstand?  Det er mye selvforakt i innlegget ditt, og det er trist. 

Hvis du oppfatter deg selv som stygg og mislykket vil jeg tro at du blir redd for at andre skal bli kjent med deg og "finne ut" at du er som du tror selv.  (Jeg tror IKKE at du er som det negative du tror om deg selv).

Jeg vet ikke noe om parforholdsverdenen blant unge mennesker.  Men når du skriver at det ikke går lenger enn ONS betyr det kanskje at gutten viser interesse for noe mer men at du trekker deg.  Hva med å gjøre noe aktivt sammen som ikke innebærer å vrenge sjela for hverandre på kort tid?  Bli kjent sakte, kanskje det hjelper.  Eller rett og slett si til noen som vil bli kjent med deg at du trenger tid på å bli trygg. 

Hvis du inviterer folk inn i boblen din kan det hende det blir riktig så hyggelig der inne   Folk som viser interesse for deg liker det de ser.  "Overfladisk og hard to get bitch," det var harde ord.  Hvis du virkelig oppfattes slik av alle (noe jeg betviler), inkludert av mennesker du faktisk liker, skal det likevel ikke mer til enn litt hyggelig prat for å begynne å endre inntrykket.

Kan det tenkes at det du er livredd for er at noen skal bli kjent med deg og omvendt, at du skal bli glad i dem og at de dermed får makt til å såre deg? 

Får det å vise følelser overfor f eks en gutt deg til å føle deg avslørt?  Med fare for å leke hobbypsykolog:  Har du opplevelser fra andre arenaer, f eks fra familien du vokste opp i, der det å vise følelser/knytte seg til noen førte til veldig ubehagelige reaksjoner/hendelser?

Jeg håper du får det bedre snart.  Klem