Kjørt meg selv så hardt ned i grøfta... hjelp meg opp?

[AnonymBruker]

Har ikke levd sånn kjempelenge, er noen og tyve år. Men har allerede gått på livets største smell og vet ikke om det er nå jeg skal gi opp.

Har alltid vært en oppegående og fornuftig jente, men, litt for impulsiv, litt for naiv/korttenkt og litt altfor veldig oppmerksomhetskrevende.

For å si det kort, så har jeg vært så needy og desperat etter kjærlighet og bekreftelse at jeg  til slutt er blitt skjøvet bort.

 

Jeg hadde en kjæreste, nære relasjoner som jeg ikke lenge etter ser på som livet mitt - og gir all min fritid til. Dedikerer alt til dem. Alt jeg har, alt jeg er. Jeg forteller meg selv at det er fordi jeg er glad i dem, men egentlig har jeg hele livet bare vært på et desperat søken etter kjærlighet. Og så klart er jeg glad i dem...! men

Men folk er folk, og folk blir lei. Og jeg tar faen ikke hintet! Er altfor desp og nekter å innse at atferden min er destruktiv for både meg selv og de rundt meg. Og nå, sitter jeg igjen her alene, flau og skamfull. Fordi jeg faen ikke greier å få kontroll over eget følelsesliv. Freaker ut ved den minste antydning til avvisning, selv om den ikke er reell. Ødelagt for meg selv, rett og slett!

Har vært inn og ut i forhold, er halvveis til ti fordelt på noen få år... Og samme feilen er begått hver gang, men jeg innser det faen ikke. Eller jo, jeg gjør det nå. Men hva gjør jeg videre?

 

Okei, så kort oppsummering:  Jeg kommer aldri til å få æren av å være i et langvarig vennskap eller forhold hvis jeg oppfører meg som jeg gjør. Å være desperat, gi folk all min tillit og all min tid, være tilgjengelig hele tiden og slite ut de jeg er glad i helt ut. 

 

Er laangt nede akkurat nå. Ser feilene mine, men vet ikke hvor jeg går videre herifra. Er som sagt fortsatt ung.. men trenger hjelp og råd. Noen som har gått i samme spor, eller vært vitne til noen i samme spor? Hvordan.. bytte spor?

 

 

Hilsen jævla trist og forvirra jente

 

 

Anonymkode: 05ef3...dd3

[Ambador]

Å endre slike mønstre er en prosess som vil ta lang tid. Imnstill deg på det - du har kommet veldig langt bare ved å innse problemet. Det er brutalt vondt, ja. Men å se seg selv utenfra slik du gjør er et steg i rett retning. En psykolog vil kunne gjøre prosessen litt lettere for deg, men mye vil du kunne på egenhånd gjennom refleksjon og prøve/feile metoden. 

Lykke til!

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Ambador skrev:

Å endre slike mønstre er en prosess som vil ta lang tid. Imnstill deg på det - du har kommet veldig langt bare ved å innse problemet. Det er brutalt vondt, ja. Men å se seg selv utenfra slik du gjør er et steg i rett retning. En psykolog vil kunne gjøre prosessen litt lettere for deg, men mye vil du kunne på egenhånd gjennom refleksjon og prøve/feile metoden. 

Lykke til!

 

Tusen takk! Var så langt nede at jeg fikk akuttime til dps, og hjelpen(psykologen) er på vei. Men merker at jeg er veldig psykisk ustabil og paranoid om dagen, det er som om at det å ha innsett en av de største grunnproblemene i personligheten min har vært med på å bryte ned en stor og viktig del av selvbildet mitt for å fungere... Merker at jeg er veldig redd og paranoid for å feile igjen og dette sender ut urolig energi til omgivelsene mine. Vet ikke helt hvordan jeg kan hjelpe meg selv i mellomtiden?? 

 

TS

Anonymkode: 05ef3...dd3

[AnonymBruker]

Jeg har det nok ganske likt som deg. Etter å ha vokst opp uten en far (han vil ikke ta del i livet mitt, snakkes noen ganger på tlf i løpet av året) og blitt mobbet og fryst ut på skolen, har jeg i etterkant vært helt desperat etter å ikke miste flere i livet mitt og at folk skal være ved min side og gi meg trygghet for alltid. Dette gjelder spesielt kjærester for min del, og jeg blir eiesyk, sjalu og vil vie all min tid og energi på dem. Selvfølgelig går de lei, men jeg klarer heller ikke slutte med det. Jeg er bare så redd de skal gå fra meg, at når de til slutt gjør det, har jeg kjørt meg så langt ned at jeg blir depressiv. Sender en klem! J24

Anonymkode: 162ee...3f0

[AnonymBruker]

Den 22.1.2016 at 21.24, AnonymBruker skrev:

 

Tusen takk! Var så langt nede at jeg fikk akuttime til dps, og hjelpen(psykologen) er på vei. Men merker at jeg er veldig psykisk ustabil og paranoid om dagen, det er som om at det å ha innsett en av de største grunnproblemene i personligheten min har vært med på å bryte ned en stor og viktig del av selvbildet mitt for å fungere... Merker at jeg er veldig redd og paranoid for å feile igjen og dette sender ut urolig energi til omgivelsene mine. Vet ikke helt hvordan jeg kan hjelpe meg selv i mellomtiden?? 

 

TS

Anonymkode: 05ef3...dd3

 

Hvordan går det med deg?

Anonymkode: 162ee...3f0

[Gjest Carly-Chardonnay]

Du sier du har hatt kjærester, da er du tydeligvis en fin og tiltrekkende jente  Og selv om du føler at du har vært altfor needy så kan det jo hende at de guttene du har vært sammen med har strevd med sitt også. Dette har jeg lært av erfaring, fordi om noen gjør det slutt med deg trenger det ikke bety at du har gjort noe konkret feil. Med mindre de har sagt det rett ut at du er for slitsom. 

Men bra du innser du trenger hjelp, høres ut som du burde prioritere deg selv framover. Dette ordner seg! 

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det nok ganske likt som deg. Etter å ha vokst opp uten en far (han vil ikke ta del i livet mitt, snakkes noen ganger på tlf i løpet av året) og blitt mobbet og fryst ut på skolen, har jeg i etterkant vært helt desperat etter å ikke miste flere i livet mitt og at folk skal være ved min side og gi meg trygghet for alltid. Dette gjelder spesielt kjærester for min del, og jeg blir eiesyk, sjalu og vil vie all min tid og energi på dem. Selvfølgelig går de lei, men jeg klarer heller ikke slutte med det. Jeg er bare så redd de skal gå fra meg, at når de til slutt gjør det, har jeg kjørt meg så langt ned at jeg blir depressiv. Sender en klem! J24

Anonymkode: 162ee...3f0

Jeg har opplevd omsorgssvikt av min far i form av fysisk og psykisk terror. Den emosjonelle biten var nok den verste, og det kan henge igjen med at jeg faller for gutter som har noe av de like tendensene og jeg vier alt til dem ihåp om å få den minste anerkjennelse og kjærlighet(daddy issues)...  har bare møtt på to av disse foreløpig.  Jeg fikk riktignok han ene men....

Nå er jeg uansett alene og lei meg, og jeg klarer ikke å slutte å tenke at jeg gjorde all feiltakelsen med oppmerksomhetsbehovet mitt..

Jeg også blir sånn.. ikke sjalu, men jeg ønsker å være med han 24/7, at han skal ta meg med på dates og all den lille oppmerksomhet gjør meg så unektelig glad! Blir jo så forelsket må forstå... men han jeg møtte var mer sånn som trengte mye alenetid. Og da maste jeg om tiden hans.. og han blir sliten og skyver meg bort.  Men gjør vondt inn i hjerterota å tenke på at jeg må være borte fra min kjære  argh,  hvordan endre seg...

 

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Hvordan går det med deg?

Anonymkode: 162ee...3f0

 

Går veldig opp og ned, er mye lei meg fordi jeg ikke vet hva som kommer til å skje fremover med exen/kjæresten og vennene våre... jo mer jeg tenker ut scenarioer for hva som kan skje,  jo mer gærn blir jeg.  Så prøver å kose meg med gode venninner isteden og gi hodet en pause

 

2 timer siden, Carly-Chardonnay skrev:

Du sier du har hatt kjærester, da er du tydeligvis en fin og tiltrekkende jente  Og selv om du føler at du har vært altfor needy så kan det jo hende at de guttene du har vært sammen med har strevd med sitt også. Dette har jeg lært av erfaring, fordi om noen gjør det slutt med deg trenger det ikke bety at du har gjort noe konkret feil. Med mindre de har sagt det rett ut at du er for slitsom. 

Men bra du innser du trenger hjelp, høres ut som du burde prioritere deg selv framover. Dette ordner seg! 

Hei, du har rett i det. Kjæresten min hadde mye problemer på si også, og ble rett og slett psykisk utslitt med alle problemene mine i tillegg... men jeg skulle gjerne ønske at vi sto i ilden sammen, men vet ikke om dette er mer destruktivt enn der er behjelpende for et forhold? Dette er noe vi snart skal finne ut av sammen, men er så redd for om at han kan ha ombestemt seg... det ordner seg nok uansett som du sier ja, men føler jeg har vært igjennom så mye smerte allerede.. vet ikke om jeg klarer mer.

Vet bare at jeg har vært veldig needy under forholdet, og føler at ting kunne vært bra om jeg bare la vekk den vanen.

 

TS

Anonymkode: 05ef3...dd3

[Cordelia]

Først vil jeg faktisk si gratulerer for at du er kommet til denne erkjennelsen og i så ung alder. Ikke alle som gjør det. Og du er blitt koblet opp mot dps og på vei mot hjelp og støtte, altså er du på rett vei. Selv om alt føles håpløst nå, så vil jeg si at alt ligger til rette for at ting skal blir mye bedre. Ha tålmodighet og tro på deg selv, så skal du se at det går. Lykke til!

Endret 24. januar 2016 av Cordelia

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Cordelia skrev:

Først vil jeg faktisk si gratulerer for at du er kommet til denne erkjennelsen og i så ung alder. Ikke alle som gjør det. Og du er blitt koblet opp mot dps og på vei mot hjelp og støtte, altså er du på rett vei. Selv om alt føles håpløst nå, så vil jeg si at alt ligger til rette for at ting skal blir mye bedre. Ha tålmodighet og tro på deg selv, så skal du se at det går. Lykke til!

Oj, tusen takk!  Ja, selv om dette var det vondeste jeg har måttet gjøre i hele mitt liv så ser jeg på en måte frem til å lære mer om meg selv å bli ett bedre og ikke minst en person med fred i sjelen, om man kan si det sånn... Orker ikke at feilene mine skal ødelegge for andre mer, og ikke minst for meg selv...Det er så mye vondere da.

Er veldig redd for å feile igjen kjenner jeg siden jeg fortsatt husker og kjenner på smerten, vet ikke om jeg klarer belastningen mer, tenker bare på om jeg kan få tilbake kjæresten og vennene mine, vet ikke hva som skjer om jeg må være alene..

TS

Anonymkode: 05ef3...dd3

[Cordelia]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oj, tusen takk!  Ja, selv om dette var det vondeste jeg har måttet gjøre i hele mitt liv så ser jeg på en måte frem til å lære mer om meg selv å bli ett bedre og ikke minst en person med fred i sjelen, om man kan si det sånn... Orker ikke at feilene mine skal ødelegge for andre mer, og ikke minst for meg selv...Det er så mye vondere da.

Er veldig redd for å feile igjen kjenner jeg siden jeg fortsatt husker og kjenner på smerten, vet ikke om jeg klarer belastningen mer, tenker bare på om jeg kan få tilbake kjæresten og vennene mine, vet ikke hva som skjer om jeg må være alene..

TS

Anonymkode: 05ef3...dd3

Du kommer deg gjennom det til slutt uansett utfall, tenker jeg. Det kan være tunge perioder iblant, men hvis man holder fokuset på seirene, om enn hvor små, isedet for eventuelle tilbakesteg, så er man på god vei. Og plutselig står man der på andre siden.

[AnonymBruker]

Kan du komme i kontakt med dyr? Hjelpe til med hestestell, lufte en hund du kan låne litt? Det gir deg kjærlighet og du kan gi så mye du vil uten å skremme dem vekk   Det gir ro og lindring å ha dyr rundt seg. 

Anonymkode: 9c6d2...245

[AnonymBruker]

Kunne du ikke kommet med konkrete eksempler på i hvilke situasjoner du mener du er for needy som du kaller det? 

Sånn som jeg og min samboer er naturlig nok sammen ca hver eneste dag siden vi er samboere. Vi trener sammen, spiser sammen, dusjer sammen, sover sammen og ser på TV eller andre ting sammen. Vi synes det er trist og savner hverandre bare vi er fra hverandre et par dager. For meg er det i alle fall ikke slitsomt at vi tilbringer tiden sammen (utenom når vi er på jobb), og derfor er jeg nysgjerrig på hva mennene du har vært med mener er slitsomt? 

Anonymkode: 36b1a...628