Depresjoner og mote

[Soul]

Synes mye av det som denne gjesten skriver er så sant............. Vi er alle unike individer - med ulike behov og ønsker. Gjør det ikke verre for oss som trenger litt ekstra hjelp. La oss slippe å få dårlig samvittighet for at vi sliter psykisk.

Hva er forskjellen på en som har sukkersyke og en som lider av depresjoner? Egentlig ingen ting - fordi begge mangler et stoff i kroppen som gjør at man kan leve "normalt" og ha en grei hverdag.

Jeg ser aldri at det blir stilt spørsmålstegn ved at noen må bruke medisiner mot sukkersyke :-?

Bra sagt Usikker!

[Soul]

Må bare si at jeg er enig med pace, ivanka og Lady-M m.fl., synes dere har sagt mye fornuftig! Det er en viss mulighet for at åpenhet kan skape en "smitteeffekt" av symptomer/lidelser , men i mine øyne er det verdt det. Når man sliter er det viktig å bli tatt på alvor! For som andre nevner, psykiske lidelser som en depresjon kan gi både skyldfølelse og skam. Da er det ekstra viktig at folk rundt en ikke bidrar til å gjøre det verre...

Sånn har det i hvert fall vært for meg.

Det er selvsagt store muligheter for at enkelte av de som bruker medisiner i dag kunne klart seg godt uten, men det betyr ikke at det ikke er mange som faktisk har stor nytte av det også. Når man er dypt deprimert over lang tid, kanskje år, er det bra at det finnes noe som kan hjelpe noen i hvert fall. (Gjerne kombinert med samtaleterapi e.l.).

Vet jeg har sagt det i opptil flere innlegg før...men, antidepressiva gjør enorm forskjell i livet mitt, og jeg er virkelig glad for at det finnes noe som gjør at jeg slipper å være alvorlig deprimert år etter år. ( Har hele tiden jobbet med meg selv i tillegg pluss gått til psykolog, så det er ikke bare medisiner som gjør ting bedre, men for meg er det en viktig del av det).

[Gjest Lady-M]

Jeg synes at denne debatten som er på gang nå er vanskelig. At den gjør ting vanskelige. For når er man deprimert nok til å søke hjelp? Når er man ulykkelig nok, redd nok, sliten nok, utbrent nok til å søke hjelp? Til å kunne gjøre det uten at man overdriver?

Vi vil alle ha forskjellige terskler for hvor mye vi tåler, forskjellig størrelse på det berømmelige vannglasset. Forskjellig mengde vann i det. Og det vil variere hvor lenge vannet kan renne, hvor mange dråper man kan ta i mot før vannet renner over. Altså, det som for noen kan være bagateller, kan for andre oppleves som skikkelige nederlag, alt etter hvor sterk man er, hvilken ballast man har med seg her i livet.

Når hverdagen bli vanskelig, kanskje har vært det lenge, men man har prøvd å leve med det, men det ikke blir noe bedre. Når man blir redd også, og ikke klarer å ta seg selv i nakken som noen skriver. Når man ikke en gang har krefter til å tvinge seg til å ta oppvasken, eller til å lage seg middag eller gå i butikken. Kan man da søke hjelp? Eller skal man være nesten på selvmordets rand før man kvalifiserer til å trenge lege, psykolog, medisinering?

Nå setter jeg kankskje ting på spissen her, men jeg synes at hele denne debatten som har vært i tv også har gjort livet mitt litt vanskelig. For jeg har det ikke så lett. Joda, det finnes mange mange som har det værre enn meg, men jeg har det ikke godt jeg heller likevel ! Og jeg har fått medisiner og psykologhjelp. Men, som man sier, mange har det værre enn meg ...

Det er bare det at jeg trenger hjelp nå, uten å skulle få vond samvittighet for det.

Materielle ting, klart vi er heldige som har det de aller fleste. Vi har det jo ganske "bra" her i landet. Men alt er ikke materielle ting. Savnet etter nærhet, kjærlighet, angsten for å være alene, ensoomhet, mangel på venner, sosial fobi som stenger en inne... Dette kan også gi depresjoner og psykiske problemer. Gjøre at man ikke har det bra, til tross for kanskje dyr bil og moteklær.

Veldig bra skrevet Gjest.

Det blir liksom så håpløst å komme med kommentarer som at vi har det så bra i Norge. Det hjelper ingenting for den som sliter med depresjoner at en kan kjøpe seg noe fint. Som nevnt, er det mange her i landet som ikke vet hvordan man skal klare å gjøre helt dagligdagse ting. Det å stå opp av sengen om morgenen og smøre seg en skive kan være en utfordring for noen, og da hjelper det ikke å tenke på andre som har det værre. De av dere som tror det, har ingen anelse om hvordan det er å ha depresjoner eller angst. Dere bør være forsiktig med å uttalte dere om ting dere ikke vet noen ting om.

[Arkana]

Som flere har sagt før tror jeg ikke det er flere som har depresjon, men at det er lettere å snakke om det og søke hjelp. Og det er bra, man trenger ikke lide i det stille når det finnes hjelp å få. Jeg synes ikke vi skal sammenligne oss med Kongo eller hva det måtte være, det vil alltid være noen som har det verre enn oss, men det betyr ikke at vi ikke har det vondt. Skal en som har lungebetennelse måtte vente på behandling fordi det er noen som holder på å dø av kreft? Skal bare de sykeste syke få hjelp?

[aline]

jeg blir skremt når "neste generasjon psykologer" svarer på problemet med vekst (eller åpenhet?) av psykiske lidelser med ting som:

det er luksusproblemer, se på krigsherjede land og hva DE tåler....

følelsen av å ikke strekke til, av å ikke være bra nok etc, er luksusproblemer, siden vi har det så bra sammenlignet med krigsherjede land og fattige land...

Jeg håper virkelig dere åpner øynene litt mer underveis i utdannelsen, eller trekker dere, for med den innstillingen kan dere faktisk KNUSE folk!!

fatter dere ikke at følelsen av å f.eks ikke være bra nok, kan føre til psykiske problemer?

nei, det er nok ikke en følelse fattige barn i afrika sitter med, fordi de har ANDRE problemer, men det er en like SKADELIG følelse!

jeg har selv slitt med å VITE at jeg ikke er bra nok, ikke bra nok for pappa har utviklet seg til ikke bra nok for de som er meg nærmest, til å bli ikke bra nok på skolen, til å bli ikke bra nok i jobbsammenhenger til å bli ikke bra nok som kjæreste og til slutt en visshet om at jeg rett og slett ikke er bra nok, for noen eller noe!! DET er luksusfølelse det!!!

det STARTET ihvertfall med noe så luksus å ha en far som ikke var der, i forhold til barn i afrika som MISTER foreldrene sine, så hadde jeg ingenting å klage over!! Og jeg vet masse om barn i afrika, så jeg sa ikke noe heller da!!!

Det endte med at jeg ikke kunne ta buss, tog, fly, gå på kino, teater, konsert, være med på turer med jobb eller happeninger med jobb, familiesammenkomster. fungerte ikke i forhold heller, og gikk med angst uten å skjønne hva det var hver bidige dag i 8 år!! fullt utslag nesten hver dag! fikk sosialangst og panikk angst.

men ja, det var bare luksusproblemer i forhold til barn i krigsherjede land!! så jeg holdt da kjeft kan skjønne!!

når jeg til slutt knakk, og gikk til terapi, så var jeg så heldig å ikke få noen psykolog som syntes dagens psykiske lidelser var luksusproblemer!!! heldigvis så tok de dagens problemer på alvor, selv om vi ikke har det like ille som andre i andre land!!

at vi har ANDRE problemer gjør ikke problemene mindre skadelige på sikt!! så selv om vi ikke er i krig eller sulter, så BØR dere ta psykisk lidelse som økende problem i norge, alvorlig, IHVERTFALL dersom dere faktisk har tenkt å fullføre utdannelsen som psykolog!!! :evil:

[Usikker]

..... men ja' date=' det var bare luksusproblemer i forhold til barn i krigsherjede land!! så jeg holdt da kjeft kan skjønne!! [/quote']

Aline - der sa du det. Man får hele tiden høre at andre har det værre - derfor holder man kjeft. Mange holder dessverre kjeft så lenge at til slutt så tier de for alltid! :cry:

Det hjelper altså ikke barna i Afrika at jeg spiser litt mindre til middag..........

[aline]

heldigvis så hadde terapauten(e) min(e) en annen innstilling til det, de sa klart i fra om at hva slags problemer ANDRE hadde, skulle jeg slutte å blande borti meg selv, også skulle jeg se på mine egne problemer som reelle for MEG!! mine følelser er like mye verd som andres, mine problemer er like viktige som andres. Det finnes alltid noen som har det værre, skal det da være løsningen å "fikse det sjæl", så ville vi gått under.

det var terapien som fikk meg til å se at selv om jeg har det knallbra i forhold til barn fra afrika, så er/var mine problemer viktige nok for meg, og viktige å ta tak i for å få ett godt liv.

Det hjelper ingen av barna i afrika om jeg går her å lider mine "luksusproblemer"!! ingen av dem får det bedre av den grunn!

man må sørge for å få hjelp, og for at man har det så bra som man kan! uavhengig av andres problemer.

[Gjest Veldig anonym]

Jeg har vært igjennom en voldtekt, moren min døde før jeg var 15, mobbing, alle besteforeldrene mine døde i samme periode, 3 stk i nær vennskapskrets og familie tok sitt eget liv, faren min dreit i meg, jeg var perfeksjonist. Fikk anoreksi, depresjon, bulimi, angst, selvmordstanker med forsøk, ble innlagt flere ganger over lang tid, ble psykotisk, skadet meg selv, hadde OCD og PTSD, var med i en bilulykke, jeg flyttet, havnet i to voldelige forhold hvor jeg ble slått hver eneste dag, ble fysisk syk, holdt på å dø fordi jeg veide 32kg, hjerteproblemer, klarte ikke å gå, ble liggende på en gang på sykehuset i flere dager, så alene på et rom. Ble psykotisk igjen. Havnet på isolat, men klarte fremdeles ikke å gå ordentlig. Måtte i belteseng, holdt nede av menn jeg var livredd for...

Og fikk beskjed om at det ikke var min skyld - noe av det.

Mye av dette sliter jeg med fortsatt. I tillegg til traumer fra det jeg opplevde, sliter jeg med traumer fra de innleggelsene jeg har hatt. Det er sammensatt. Livet virker meningsløst.

Jeg har brukt 11 forskjellige medisiner - noen virket, andre ikke. Gått til mange forkjellige behandlere, psykologer, psykiatere, leger av ulike slag, psykiatriske sykepleiere, sosionomer, klinisk pedagog osv. Jeg har snakket og snakket og gått på medisiner.

Livet mitt er ikke bra, men det kunne vært verre enn det er nå.

Av og til tar jeg meg selv i å tenke at de som har en depresjon, de som sliter, har opplevd at mannen har vært utro, hatt det ubehagelig på jobben.. eller unge som skader seg selv fordi de har kjærlighetssorg - hva faen vet de om livet?

De ligger i to måneder i sengen uten å røre seg og gråter hele tden. Hva er det mot 3 år på psykiatrisk sykehus, hvor jeg gråt hver eneste dag? Hva er det mot tvangsforing, belteseng og konstant overvåking? Det er ingenting det for meg...

Det er sikkert en slem og kynisk tanke, og jeg skammer meg fryktelig over den.

[Gjest Ninakanin]

Hør her...

Jeg håper alle misforstår meg rett.

Når jeg skrev det "sinte" innlegget mitt var det satt ekstra på spissen. Jeg forstår veldig godt at folk her inne reagerte på det, og det var det som var meningen. Man får ikke igang gode debatter om alle bare jatter med. Og jeg må si at jeg liker det som blir skrevet i resten av tråden!

Det er klart man skal få hjelp når man går inn i en depresjon. Jeg har faktisk vært deprimert selv, på grunn av ting som flere av dere har listet opp og som jeg ikke vil gå nærmere inn på.

Jeg er heller ikke kynisk og en person som ikke passer til å være psykolog. Alle som kjenner meg mener at det passer meg perfekt. Hva to-tre innlegg på en nettside viser av meg som person kan ikke legges til grunn for slike utsagn. Men jeg har alikevel full respekt for at dere mente det, for jeg *var* veldig kald og kynisk i innleggene mine på denne tråden! Men JEG er ikke det, selv om innleggene var det. Det er en betydelig forskjell.

Grunnen til at jeg vil bli psykolog, og det er noe jeg virkelig brenner for, er fordi ingenting føles bedre enn når jeg kan være der for noen som har det vanskelig, og som ikke klarer å prate med andre om vonde ting som ligger langt langt inne i sjelen. Og når det å prate med meg gjør at de har det litt bedre enn før vi pratet.

Men jeg er ikke ferdig psykolog, og "vet ikke hva jeg gjør". Jeg er bare et medmenneske så langt. Men om noen år håper jeg på å bruke den egenskapen jeg har til å få folk til å åpne seg til å hjelpe mennesker som sliter skikkelig.

Så en gang til, til alle dere som ble "skremt av morgendagens psykologer":

Jeg *er* ikke sånn. Jeg synes bare det er en viktig debatt å ta. For det er nok desverre sånn at det er en opphopning av mennesker i helsenorge som ikke hadde behøvd å være der, og som sperrer veien for mennesker som trenger hjelp *nå*.

[aline]

...

De ligger i to måneder i sengen uten å røre seg og gråter hele tden. Hva er det mot 3 år på psykiatrisk sykehus, hvor jeg gråt hver eneste dag? Hva er det mot tvangsforing, belteseng og konstant overvåking? Det er ingenting det for meg...

Det er sikkert en slem og kynisk tanke, og jeg skammer meg fryktelig over den.

jeg tror ikke du er verken slem eller kynisk jeg, men det BLIR helt feil å si at "siden jeg har hatt det værre, så teller ikke dine problemer!"

det finnes HELT SIKKERT folk som har opplevd like grusomme ting som du, det finnes nok ganske sikkert noen som har hatt det værre en deg også, det betyr jo ikke av den grunn at dine problemer er noe å fnyse av?

det blir på lik linje med andre som har hatt lettere problemer en deg. De er like reelle for dem det gjelder, selv om andre har hatt det værre.

vi må slutte å sette syke mennesker opp mot hverandre, og heller behandle, OG RESPEKTERE, hvert enkelt individ og dettes problemer!!!

Det blir feil å si at våre problemer ikke teller fordi det er folk som har det værre!!

[aline]

...

Så en gang til, til alle dere som ble "skremt av morgendagens psykologer":

Jeg *er* ikke sånn. Jeg synes bare det er en viktig debatt å ta. For det er nok desverre sånn at det er en opphopning av mennesker i helsenorge som ikke hadde behøvd å være der, og som sperrer veien for mennesker som trenger hjelp *nå*.

det du da bør tenke på, er at det faktisk er noe noen av har hatt som ett problem, at vi ikke blir tatt seriøst, at det ikke menes vi skal søke hjelp, fordi andre har det værre og NOE må vi da tåle"!!

det er faktisk ikke mange som synes det er åpent og flott å kunne søke psykiatrisk hjelp når de trenger det, det ER fremdeles mange som venter for lenge med å søke hjelp.

jeg fikk høre at jeg nok var litt slik jeg var, fordi jeg "likte", eller trengte, å ha det litt vondt.... :o (ikke av proffe)

jeg fikk mange inntrykk av at dette var noe jeg burde takle selv, for jeg hadde det for godt til virkelig å trenge hjelp, andre trengte den bedre!!

man KAN faktisk fint skape en diskusjon uten å slenge ut av seg provokasjoner. spesiellt om det ikke er det man mener i utganspunktet.

[Gjest gjest1]

Kanskje vi rett og slett lever i en så hektisk og pressfylt hverdag at depresjonene kommer over oss i rekordfart? Vi lever jo ikke sånn som vi burde. Vi må jo være så flinke hele tiden. Vi skal jo ha utdannelse og karriere og tjene dritbra, slik at vi kan kle oss og familien i flotte klær og kjøre dyre biler. Vi skal til syden og andre steder minst to ganger i året. Vi skal trene, vi skal være gode husmødre og fedre, vi skal ha et plettfritt hjem og være sosiale og festlige med mange venner og enda flere jern i ilden. Disse jernene som til enhver tid ligger i ilden og gløder, tas frem en gang i blant, ikke for å hvile, men for å slå og denge på alle ballene som har hengt i luften og som truer med å ramle ned i hodene på oss.

I tillegg til alt dette skal vi være slanke og pene og forvente effektivitet.... både i og utenfor sengen.

Sexlivet skal være høyt oppe på prioritetslisten og den skal være spennende, må vite!!

Er det rart man blir deppa? Man blir jo utslitt....

[Gjest pace]

Det er ivertfall ikke en magisk linje som gjør at alle mennesker i Afrika har det værre enn her. Når du kommer ned ditt så er det ikke sånn at alle barna gråter og de voksne er fortvilet og sultne. Jeg ble overasket over hvor glade de var, og hvor sure vi er i forhold...

Kanskje hvis man ser på hva som gjør et menneske lykkelig, så ser man klarere at forskjellene mellom Afrika og her ikke nødvendigvis er så store.

For å gjøre et menneske lykkelig, er ofte disse tingene viktige:

Venner

Familie

Kjæreste, og de ting som følger med.

At man klarer å gjøre ting. Og ros gis begge veier.

Et naturlig liv

Trygghet, i form av nok mat osv.

Spenning

Sensible goder

osv.

Ser man igjennom disse punktene, så ser man at Afrikanere har mulighet for nesten(?) like mange som oss. Noen punkter de trenger de, andre trenger vi!

Skal man da gi opp støtte til Afrika? Nei. Fordi saken mellom Afrika og her er handler om noe helt spesifikt: At vi har masse materielle goder som ikke gjør oss stort lykkelige uansett, som hadde reddet en masse liv der nede(det er synden vår). Jeg tror at når vi først innser det, så lærer vi å leve bedre sammen, vi ser våre egne problemer lettere samtidig med at vi gir lettere ting vekk! Så gjør det livet for begge sider av kloden lykkeligere, og vi intrer en god sirkel.

Jeg skal gjærne argumentere for at folk i Afrika er lykkeligere enn oss. Betyr det at vi skal slutte å gi ting ned til dem? Jeg tror ikke det. Fordi jeg tror at materialismen fører oss vekk fra naturlige goder, og enhver som tenker seg litt om vet at det er de naturlige, mangfoldige, varierende goder som er de beste.

Så problemene er veldig individuelle.

[ivanka]

såvidt meg bekjent, og selvfølgelig begrenset av hvorvidt livskvalitet kan kvantifiseres, oppgir den gjennomsnittlige afrikaner å være lykkeligere og mer fornøyd med tilværelsen enn det den gjennomsnittlige nordmann gjør...

(skulle gjerne hatt en link her, men det har jeg ikke, så jeg refererer til jan hesselberg, professor i utviklingsgeografi.)

[SuperNova]

I samfunsfagsboka mi på gymnaset stod det at innbyggerne i Bhutan var blant de som hadde høyest livskvalitet i verden, ifølge FN-målinger. Dette til tross for at de kom dårlig ut på målingene over levestandard.

Nå begynner jo dette å bli en del år siden, men det illustrerer vel poenget likevel.

For øvrig må jeg legge til en ting:

Jeg blir faktisk jævlig provosert av folk som karakteriserer depresjonslidelser som et motefenomen. Jeg er en av dem som har "betrodd" KG at jeg nettopp har begynt på Seroxat. Men tro meg: Hadde jeg kunnet unngå det, hadde jeg vært veldig takknemmelig. Så spar meg for persilleblad-stempelet!

[SuperNova]

Jeg fant en interessant artikkel:

"Folk i fattige land blir mer lykkelige av å bli mindre fattige. Syke, sultne og undertrykte mennesker blir lykkeligere når de oppnår et minimum av kaloriinntak og fysisk sikkerhet. (...) Det finnes med andre ord en sammenheng mellom inntekt og lykke – men denne virkningen flater altså ut og blir borte over et visst inntektsnivå."

Les mer om hva lykkeforskerne sier her

[ivanka]

grei oppsummering.

[Gjest gjest1]

Er det kanskje litt for lett å kalle det en depresjon bare fordi man føler seg litt nedfor?

Lei seg er ikke lik deprimert.

[Rio]

jeg blir skremt  når "neste generasjon psykologer" svarer på problemet med vekst (eller åpenhet?) av psykiske lidelser med ting som:

det er luksusproblemer, se på krigsherjede land og hva DE tåler....  

følelsen av å ikke strekke til, av å ikke være bra nok etc, er luksusproblemer, siden vi har det så bra sammenlignet med krigsherjede land og fattige land...  

Jeg håper virkelig dere åpner øynene litt mer underveis i utdannelsen, eller trekker dere, for med den innstillingen kan dere faktisk KNUSE folk!!  

fatter dere ikke at følelsen av å f.eks ikke være bra nok, kan føre til psykiske problemer?  

nei, det er nok ikke en følelse fattige barn i afrika sitter med, fordi de har ANDRE problemer, men det er en like SKADELIG følelse!  

jeg har selv slitt med å VITE at jeg ikke er bra nok, ikke bra nok for pappa har utviklet seg til ikke bra nok for de som er meg nærmest, til å bli ikke bra nok på skolen, til å bli ikke bra nok i jobbsammenhenger til å bli ikke bra nok som kjæreste og til slutt en visshet om at jeg rett og slett ikke er bra nok, for noen eller noe!! DET er luksusfølelse det!!!  

at vi har ANDRE problemer gjør ikke problemene mindre skadelige på sikt!! så selv om vi ikke er i krig eller sulter, så BØR dere ta psykisk lidelse som økende problem i norge, alvorlig, IHVERTFALL dersom dere faktisk har tenkt å fullføre utdannelsen som psykolog!!!  :evil:

Den var nok litt mynta på meg? Mulig jeg har skrevet litt dustete. Ja, psykiske lidelser er alvorlige, og det er vondt å høre at du ikke har hatt det så bra. Jeg prøver på ingen måte å ubetydeliggjøre noens problemer. Jeg mener så klart folk skal få hjelp. Det er jo nettopp derfor psykologer er der.

MEN det jeg har prøvd å si er at der fins folk som lever på pillene, bare fordi livet går en litt i mot og det føles bra, og man ikke vil gå til bunns i problemene sine! Man kan skjule og glemme dem men problemene forsvinner ikke.

Jeg vil at folk skal gå til psykolog/psykiater for å få hjelp til selvhjelp, uten å bli kasta rett på medisinering fordi det er den enkleste utvei for alle parter!

Jeg mener det er altfor lett å få problemer i et samfunn som vårt. Særlig for de med svakere psyke. Slike har jeg nok av i min familie. Vi har for mye og vi blir aldri lykkelige. Kommer sorgen graver vi oss ned i piller og alkohol, og våkner dagen etter og har det like grusomt.

Men for all del, søk hjelp!

[aline]

[...Jeg vil at folk skal gå til psykolog/psykiater for å få hjelp til selvhjelp, uten å bli kasta rett på medisinering fordi det er den enkleste utvei for alle parter! ...!

men er det da legen eller pasient som evt "feilmedisinerer"?

kan skylden legges på pasienten?