Depresjoner og mote

[Gjest Lady-M]

Alle vil ha en depresjon i livet sitt, men hvor dyp og alvorlig varierer fra person til person.

Jeg vil IKKE ha en depresjon i livet mitt! Og der snakker jeg nok for de fleste.

Har en venninne som sa her om dagen, "Jeg har aldri opplevd noe vondt jeg". Jeg ble så glad på hennes vegne. Så fint for deg tenkte jeg, skulle øsnke jeg hadde det slik...

[Gjest Emera]

Føles livet tomt og meningsløst, selg alt du har og reis til Etiopia og hjelp barn som dør av sult. Jeg vedder penger på at "depresjonene" dine forsvinner i takt med hvert liv du redder!

(Her er DU=alle

Jeg håper du som ferdig utdannet psykolog har lært deg å se forskjellen på "depresjoner" og depresjoner!

Ellers tror jeg ikke du vil være til mye hjelp... (det var det jeg har uthevet i rødt som gjorde meg skeptisk).

Men, jeg skjønner jo at du snakker om

(p)sykeliggjøringen av samfunnet vårt. Og der er jeg enig med deg.

Vi er veldig travelt opptatt. Og opptatthet gjør oss til "viktige, populære mennesker". Dermed mister vi den essensielle nærheten til familien. Det familien før ga av støtte oppsøker vi nå behandlingsapparatet for å få. Generelt sett, altså!

Så er det det at behandleren har hatt besøk. Av en legemiddelkonsulent... Som kunne fortelle at "nå har det kommet et medikament mot... ditt... datt...

Med andre ord; det handler om penger. Om salg. Legene får effekter i fleng påtrykt legemiddelnavn mot alle slags plager. Altså reklame. På samme måte som at datteren min har kopp, skål og tallerken med "Bratz-" motiv, for eksempel...

Da de moderne antidepressivene kom på markedet, ble de fort en "lettvintløsning" for mange leger. "Her har du noe som vil stabilisere humøret ditt." Dermed gikk mange som kom til legen og var slitne, nedfor, utbrent og så videre ut derfra med en resept i hånda. På et "nytt, fantastisk" preparat...

Det verste med dette, synes jeg, er at det kan bli vanskeligere å avgjøre hvorvidt pasienten har en "depresjon," eller en depresjon. Alt blir kastet i samme sekken, og de som er i desperat behov av hjelp, kan bli oversett.

[Gjest Ninakanin]

Sikkert en blanding av at man har blitt mere åpen med det, men også at man bruker mye piller.

Nina, jeg er enig i det du sier om piller. Jeg syntes man skal være forsiktig med piller. Men jeg har ikke store forutsetinger for å begrunne meningen min.

Her derimot syntes jeg du skal være litt forsiktig. Argumentet i seg selv der, blir som å si at alle i Norge har det bedre enn de i Congo. Eller at en rase er bedre den andre(analogt ment. Jeg sier ikke at du er en rasist). Det vil den selvfølgelig ikke være. Noen i det ene landet vil ha det værre en andre. Mange kvinner vil være bedre enn andre menn i enkelte sport, selv om at menn er generelt bedre..

Jeg regnet med at de fleste forsto at jeg satte det litt på spissen for å få frem et poeng. Jeg er veldig klar over at man ikke skal generalisere noe som helst, men av og til tar man litt i for å få frem det man ville ha sagt. Hvis man hele tiden skal skrive med "nødutganger" i teksten for å ikke tråkke noen på tærne, virke rasistisk eller hva det nå skulle være, tror jeg et diskusjonsforum heller kan kalles "jatte-forum".

Jeg prøvte forresten ikke å få frem at de i Etiopia (eller Congo som du hang deg så veldig opp i) har det værre enn oss. Jeg ville si at om du finner noe med mening i, noe å fylle livet ditt med som gjør at du føler deg verdifull, spesiell og betydningsfull, at dette kan gjøre depresjonen bedre. For det er nettopp alle disse følelsene man mister når man kommer ut for en situasjon som hiver en ut i depresjoner, det være seg samlivsbrudd eller mistet jobb, mobbing eller hva det nå måtte være.

Å nevne det faktum at geriljakrigene i Etiopia gjør at mange lider av sult og sykdom, synes jeg ikke er generaliserende eller rasistisk.

Og et lite usaklig ps helt til slutt: Er klar over at man i Afrika kan ha det bedre enn her. Min kjære søster er gift men en prins fra Nigeria, og han har vokst opp med mer penger enn noen av oss kommer til å se i løpet av et langt liv. Så joda, er enig med deg i at man ikke skal generalisere.

[Gjest Ninakanin]

For ordens skyld er jeg ikke ferdig utdannet psykolog

Og jeg tror jeg fikk frem i teksten min at jeg ikke mener at de med virkelige problemer ikke skal få hjelp. Men det tror jeg du forsto også, siden du la merke til at jeg skrev "depresjoner". En virkelig depresjon trenger nok i mange tilfelle medisinering, og der er jeg gjerne på fremste rad i forsvare-bruk-av-medikamenter-koret.

Grunnen til at jeg skrev du=alle var for å ikke såre den som startet tråden. Jeg ville ikke misforstås, slik at det så ut som om det var HENNES depresjon som kom til å forsvinne med å dra til Etiopia. For det har jeg ingen mulighet til å vurdere eller mene noe om

Så med "alle" mente jeg slik man skriver "en kan for eksempel hoppe strikk", en generell setning hvor hvis man bytter EN ut med DU, så blir den direkte.

[aline]

unnskyld om jeg virker frekk nå, men jeg er skrekkelig glad for at verken han i Skavland eller Ninakanin, slik du fremstår for meg ihvertfall, var noen av psykologene jeg hadde med å gjøre når jeg trengte det!!!! :o :o :o

hvor stor prosent av de på antidepressiva er det som tar det for kjærlighetssorg??????? :o

og om man blir gående på enten piller eller sykemeldt over lang tid, kan man da skylle på pasienten??? er det ikke legen og/eller psykologen som skal vite hva slags behandling som er rett for pasienten?

når det er mange som sliter med psykiske lidelser, hvor stor prosent av disse er det som setter diagnosen sin på egenhånd og sørger for medisinering etter eget forgodtbefinnende?

jeg trodde virkelig det var lege/psykolog som var den som hadde ansvaret for å finne diagnosen og behandling for hver enkelt pasient!!

er det legene og psykologene som mener piller og psykiske lidelser er på moten da eller? og som dertil gir friske pasienter feil medisin og diagnose?

[Gjest Emera]

Joda, jeg skjønte hva du mente, noe jeg vel også ga uttrykk for i resten av innlegget. Og jeg skjønte også at du ikke er ferdig utdannet, jeg mente å si "når du er ferdig utdannet." Det er ikke alltid så lett å uttrykke seg utvetydig skriftlig...

Men jeg håper virkelig ikke du har tenkt å dra den om Etiopia til noen du er terapeut for... Den holdningen bør du ikke dra med deg, det blir for hardt og kaldt!

Nei, jeg tror nok ikke det er psykologene.

Men trygdemyndighetene offentliggjør jo tall over hvor mange som er sykmeldte/bruker antidepressiva på grunn av psykiske problemer, de betaler jo for det, må vite. Og så tar media tak i disse tallene og blåser dem opp slik bare media kan ("det er en SVÆR andel av det langtidssykemeldte som er det av psykiske årsaker.")

Og så vris det til at det er på moten, og så "må det gjøres noe med det," og så er karusellen i gang med innstramming av regler osv.

Noe som i sin tur gjør at de som virkelig sliter føler seg stigmatisert som snyltere med en slapp motediagnose. Og så kan de etterhvert miste rettigheter som de er avhengige av.

Når det gjelder det med overforskrivning av "lykkepiller," så tror jeg at allmenlegene må ta sin del av ansvaret for det. Det blir rett og slett "enklere" å dra fram reseptblokka enn å snakke ordentlig med pasienten det kvarteret h*n er inne. Ikke har de den kunnskapen som trengs heller. Generelt.

Spesialistene kan i større grad sette riktig diagnose og forskrive medikamenter der det er nødvendig, tror jeg. De tilbringer mer tid med pasientene sine.

[Gjest Emera]

*dobbelt*

[Gjest pace]

(eller Congo som du hang deg så veldig opp i)

Oi, sorry Jeg har vært der selv skjønner du, så jeg hang meg litt opp i den ja, heh.

Og jeg tror du har rett, noen ganger kan jeg være for upresis.

Jeg ville si at om du finner noe med mening i, noe å fylle livet ditt med som gjør at du føler deg verdifull, spesiell og betydningsfull, at dette kan gjøre depresjonen bedre.

Mennesker som har det vanskelig trenger først hjelp. Først så kan de hjelpe videre.

Men ja, jeg er enig i at depresjon handler om mening.

Min kjære søster er gift men en prins fra Nigeria, og han har vokst opp med mer penger enn noen av oss kommer til å se i løpet av et langt liv. Så joda, er enig med deg i at man ikke skal generalisere.

Man trenger ikke å være prins for å ha et glimrende liv i Afrika.

Jeg vet litt om Afrika jeg også. Har bodd i Congo i 2 år. Og var på rundtur i Sør Afrika. Muttern var misjonærbarn lærer, og søs studerer Zulu Konge historie

[Rio]

Jeg har ikke lest hele tråden. Jeg vil ikke ubetydeliggjøre alle folks problemer. Men ang adepressiva føler jeg det er et gjennomgående fenomen at det er lett å ty til piller for å føle seg bedre. Her i landet har vi det så innmari bra at vi ikke tåler den minste knekk (uten å generalisere for mye). Vi har det altfor bra, stiller for høye krav til alt, og dermed oss selv og andre rundt oss. Og når vi ikke greier å innfri disse kravene går det i do, og pillene er gode venner i nøden. Jeg mener at piller kan være fine en stund, men de fjerner absolutt ikke problemene vi sitter inne med. Ordner vi ikke opp i dem, eller møter dem så vil vi fortsatt ha det vondt. Vi er skapt til å tåle mer enn vi aner. Jeg studerer psykologi nettopp for å hjelpe mennesker med å forstå dette.

[Gjest Anonymous]

dette var en interessant tråd:)

Jeg tror en årsak til at depresjon og annen psykisk sykdom er så utbredt i samfunnet vårt i dag, er at man rett og slett har mye bedre tid til å tenke over og bekymre seg om sitt eget liv. Dessuten er man ikke omgitt av så mange nære relasjoner som i storfamiliene, hvor man både måtte gi og få oppmerksomhet og omsorg. Dessuten var arbeidsdagene mye lengre og arbeidet oftest fysisk krevende - når kvelden kom hadde man rett og slett ikke ork til å bekymre seg over om man hadde tatt de rette valgene her i livet. Man HADDE ikke noen valg, og bekymringene dreide seg om hvorvidt man kom til å overleve vinteren (noe som også gjorde livsgnisten ganske tilstedeværende og selvfølgelig. I dag kjenner vi sjelden at vi lever).

Jeg tror deprimerte menneskers følelser er like reelle som friske menneskers, og i noen tilfeller er det riktig å skrive ut antidepressiva. Men like viktig er det å være bevisst på årsakene til depresjonen og hvordan man kan unngå den - for den skyldes ikke alltid klinisk/kjemiske årsaker en ikke har råderett over.

[Gjest ikke til psykolog nei]

Vi i Norge har det BRA. Innse det, og get on with it.

Føles livet tomt og meningsløst, selg alt du har og reis til Etiopia og hjelp barn som dør av sult. Jeg vedder penger på at "depresjonene" dine forsvinner i takt med hvert liv du redder!

(Her er DU=alle)

Og du skulle bli psykolog? Fy faen! Kutt ut studiene og get on with it. Innse at du ikke duger, har empati og peiling.

Menneskelivet er noe adskillig mer komplisert enn å ha materielle goder, vet du.

:evil:

[Gjest Used serotonin]

Jeg har ikke lest hele tråden. Jeg vil ikke ubetydeliggjøre alle folks problemer. Men ang adepressiva føler jeg det er et gjennomgående fenomen at det er lett å ty til piller for å føle seg bedre. Her i landet har vi det så innmari bra at vi ikke tåler den minste knekk (uten å generalisere for mye). Vi har det altfor bra' date=' stiller for høye krav til alt, og dermed oss selv og andre rundt oss. Og når vi ikke greier å innfri disse kravene går det i do, og pillene er gode venner i nøden. Jeg mener at piller kan være fine en stund, men de fjerner absolutt ikke problemene vi sitter inne med. Ordner vi ikke opp i dem, eller møter dem så vil vi fortsatt ha det vondt. Vi er skapt til å tåle mer enn vi aner. Jeg studerer psykologi nettopp for å hjelpe mennesker med å forstå dette.[/quote']

Piller kan hjelpe til å føle oss bedre. Såkalte lykkepiller bedøver ikke hjernen, de øker serotoninnivået slik at vi hever humøret og kan fungere bedre. Dermed kan vi lettere hjelpe oss selv. Jeg var deprimertm nektet plent å gå til samtalebehandling. Ikke nødvendigvis et sjakktrekk, men jeg greide meg selv da jeg ble bedre!!

Og ikke påstå at vi har det altfor bra, er bortskjemte osv. Er det dere lærer på psykologi?

Jeg synes man skal ta prestasjonangst, angst for ikke å være vellykket nok, eksistensielle problemer, meningen med livet osv på alvor. Mange mennesker er arbeidsledige i Norge, har lange studier bak seg og får ikke jobb eller må jobbe med noe helt annet. Mange leter etter kjærlighet. Livssyn. Trygghet.

Med litt elementære historistudier vil dere også finne at disse spørsmålene faktisk ikke er unike hverken for et Norge i velstand eller for tid overhodet.

Ta en titt på 30tallets Europa.

[Rio]

Jada, jeg forstår hva du sier. Kanskje innlegget mitt virker svart/hvitt. Jeg har ikke sagt vi lærer at vi er bortskjemte i norge på psyk. Det er min mening. Mange har alvorlige problemer som trenger medisinering, andre igjen tyr for lett til slikt fordi de ikke takler den minste motgang - nettopp fordi vi lever i et velferdssamfunn. Du nevner problemer vi har i norge. Det er nettopp disse problemene vi har som jeg mener er luksusproblemer. Kjærlighet? Trygghet? Være vellykket? Jobb? (Vi har sosialkontor). Jeg mener de som lever i krig hver dag, barn som bor på gaten, de som sulter har verre problemer enn det vi har. Med igjen fare for å være svart/hvitt. Uansett, som tidligere nevnt, samfunnet vårt har altfor høye krav til oss alle. Men all verdens piller og stoff kan ikke hjelpe oss med å finne meningen med livet, ei gi oss kjærlighet.

[Gjest Lizbet]

Jeg har alltid trodd at det er noe som heter angst og noe som heter depresjoner. At behandlingen inkluderer mye av de samme medikamentene er så (TCA, SSRI, MAOI).

Jeg lærte engang at basis for all behandling av depresjoner er den ikke medikamentelle behandlingen. Jeg forstår ikke hvordan man kan si nei til den typen hjelp uten å ha forsøkt. Om det så er at det med depresjoner er blitt "stuerent", hvorfor er det da greit å fortelle at man bruker legemidler mot dette, men det er fremdeles (mitt inntrykk) ikke like greit dette med psykolog? Jeg ville anta at er man først deprimert er det ikke bare å ty til medikamentene, men at det og ville være greit å få hjelp til å få orden på seg selv igjen.

Jeg tenker også litt på depresjoner og utbrenthet. Er dette begreper som går over i hverandre også? Så et program på TV for ikke så lenge siden som omhandlet dette med å være utbrent. Her var det mye fokus på samfunnets og egne krav til å henge med og til å være vellykket. Ser det er mange som peker på dette her.

[Gjest Used serotonin]

Jada, jeg forstår hva du sier. Kanskje innlegget mitt virker svart/hvitt. Jeg har ikke sagt vi lærer at vi er bortskjemte i norge på psyk. Det er min mening. Mange har alvorlige problemer som trenger medisinering, andre igjen tyr for lett til slikt fordi de ikke takler den minste motgang - nettopp fordi vi lever i et velferdssamfunn. Du nevner problemer vi har i norge. Det er nettopp disse problemene vi har som jeg mener er luksusproblemer. Kjærlighet? Trygghet? Være vellykket? Jobb? (Vi har sosialkontor). Jeg mener de som lever i krig hver dag, barn som bor på gaten, de som sulter har verre problemer enn det vi har. Med igjen fare for å være svart/hvitt. Uansett, som tidligere nevnt, samfunnet vårt har altfor høye krav til oss alle. Men all verdens piller og stoff kan ikke hjelpe oss med å finne meningen med livet, ei gi oss kjærlighet.

Jeg synes ikke du er svartt-hvitt, jeg synes du er usympatisk. Rett og slett. Jeg synes det er arrogant det du sier. Jeg blir skremt av at kanskje det sietter psykologer osm håver inn penger, men mangler en grunnleggende empatisk holdning til eksistensielle problemer. Å si at vi har sosialkontor når jeg nevner arbeidsledighet synes jeg er ganske utrolig. Hvor gammel er du? Hva slags liv har du levd? Hva har du sett? Har du kjent på livet, de grunnleggende følelsene?

Jeg sier ikke at man behøver årevis i terapi, men det jeg sier er at det kan hende at nordmenn har problemer med eksistensen innimellom selv om vi ikke bor på gata i Nairobi. Du høres ut som du setter likehtstegn mellom materille goder og det å ha det bra. Folk trenger litt mer, for å si det slik.

[Gjest Used serotonin]

Jeg lærte engang at basis for all behandling av depresjoner er den ikke medikamentelle behandlingen. Jeg forstår ikke hvordan man kan si nei til den typen hjelp uten å ha forsøkt.

Det stemmer nok. Jeg var hos en lege jeg tror ikke var veldig erfaren. Jeg sa nei fordi jeg var redd, tror jeg. Redsel for å snakke bør man jo forstå som psykolog....Men jeg hadde nok hatt godt av terapi, og hadde sagt ja i dag. I hvert fall til psykiater.

[Gjest Anonymous]

Jeg synes at denne debatten som er på gang nå er vanskelig. At den gjør ting vanskelige. For når er man deprimert nok til å søke hjelp? Når er man ulykkelig nok, redd nok, sliten nok, utbrent nok til å søke hjelp? Til å kunne gjøre det uten at man overdriver?

Vi vil alle ha forskjellige terskler for hvor mye vi tåler, forskjellig størrelse på det berømmelige vannglasset. Forskjellig mengde vann i det. Og det vil variere hvor lenge vannet kan renne, hvor mange dråper man kan ta i mot før vannet renner over. Altså, det som for noen kan være bagateller, kan for andre oppleves som skikkelige nederlag, alt etter hvor sterk man er, hvilken ballast man har med seg her i livet.

Når hverdagen bli vanskelig, kanskje har vært det lenge, men man har prøvd å leve med det, men det ikke blir noe bedre. Når man blir redd også, og ikke klarer å ta seg selv i nakken som noen skriver. Når man ikke en gang har krefter til å tvinge seg til å ta oppvasken, eller til å lage seg middag eller gå i butikken. Kan man da søke hjelp? Eller skal man være nesten på selvmordets rand før man kvalifiserer til å trenge lege, psykolog, medisinering?

Nå setter jeg kankskje ting på spissen her, men jeg synes at hele denne debatten som har vært i tv også har gjort livet mitt litt vanskelig. For jeg har det ikke så lett. Joda, det finnes mange mange som har det værre enn meg, men jeg har det ikke godt jeg heller likevel ! Og jeg har fått medisiner og psykologhjelp. Men, som man sier, mange har det værre enn meg ...

Det er bare det at jeg trenger hjelp nå, uten å skulle få vond samvittighet for det.

Materielle ting, klart vi er heldige som har det de aller fleste. Vi har det jo ganske "bra" her i landet. Men alt er ikke materielle ting. Savnet etter nærhet, kjærlighet, angsten for å være alene, ensoomhet, mangel på venner, sosial fobi som stenger en inne... Dette kan også gi depresjoner og psykiske problemer. Gjøre at man ikke har det bra, til tross for kanskje dyr bil og moteklær.

[Gjest pace]

Det er nettopp disse problemene vi har som jeg mener er luksusproblemer.

Jeg tror ikke du mente noe vondt i det du sa Rio, og jeg er enig i noe det andre du sa.

Men med den kommentaren tror jeg du: 1. Mangler forståelse for hvordan mennesker i Afrika har det, og/eller 2. Mangler forståelse for hvor vanskelig en depressiv tilstand er. Og muligens 3. At du legger for mye vekt i materiell velstand.

Poenget er at det går veldig opp og ned for alle her i verden.

[Gjest Anonymous]

Depresjoner kan faktisk føre til at man ikke klarer hverdagens oppgaver mer. Man kan få konsentrasjonsproblemer, søvnproblemer, dårlig matlyst eller trøstespising, føle seg trøtt og slapp, føle at man ikke orker å stå opp og starte på en ny dag. Man kommer inn i en negativ sprial som er veldig motstandsdyktig mot positive stimuli og veldig mottakelig for negative stimuli. Når man har disse symptomene er man behandlingstrengende uansett hva som er årsaken til depresjonen. Noen kan få slike symptomer av kjærlighetssorg andre kan overleve livstruende katastrofer, sult og krig uten å utvikle disse symptomene. Dette er veldig individuelt.

[Usikker]

Jeg synes at denne debatten som er på gang nå er vanskelig. At den gjør ting vanskelige. For når er man deprimert nok til å søke hjelp? Når er man ulykkelig nok, redd nok, sliten nok, utbrent nok til å søke hjelp? Til å kunne gjøre det uten at man overdriver?

Vi vil alle ha forskjellige terskler for hvor mye vi tåler, forskjellig størrelse på det berømmelige vannglasset. Forskjellig mengde vann i det. Og det vil variere hvor lenge vannet kan renne, hvor mange dråper man kan ta i mot før vannet renner over. Altså, det som for noen kan være bagateller, kan for andre oppleves som skikkelige nederlag, alt etter hvor sterk man er, hvilken ballast man har med seg her i livet.

Når hverdagen bli vanskelig, kanskje har vært det lenge, men man har prøvd å leve med det, men det ikke blir noe bedre. Når man blir redd også, og ikke klarer å ta seg selv i nakken som noen skriver. Når man ikke en gang har krefter til å tvinge seg til å ta oppvasken, eller til å lage seg middag eller gå i butikken. Kan man da søke hjelp? Eller skal man være nesten på selvmordets rand før man kvalifiserer til å trenge lege, psykolog, medisinering?

Nå setter jeg kankskje ting på spissen her, men jeg synes at hele denne debatten som har vært i tv også har gjort livet mitt litt vanskelig. For jeg har det ikke så lett. Joda, det finnes mange mange som har det værre enn meg, men jeg har det ikke godt jeg heller likevel ! Og jeg har fått medisiner og psykologhjelp. Men, som man sier, mange har det værre enn meg ...

Det er bare det at jeg trenger hjelp nå, uten å skulle få vond samvittighet for det.

Materielle ting, klart vi er heldige som har det de aller fleste. Vi har det jo ganske "bra" her i landet. Men alt er ikke materielle ting. Savnet etter nærhet, kjærlighet, angsten for å være alene, ensoomhet, mangel på venner, sosial fobi som stenger en inne... Dette kan også gi depresjoner og psykiske problemer. Gjøre at man ikke har det bra, til tross for kanskje dyr bil og moteklær.

Synes mye av det som denne gjesten skriver er så sant............. Vi er alle unike individer - med ulike behov og ønsker. Gjør det ikke verre for oss som trenger litt ekstra hjelp. La oss slippe å få dårlig samvittighet for at vi sliter psykisk.

Hva er forskjellen på en som har sukkersyke og en som lider av depresjoner? Egentlig ingen ting - fordi begge mangler et stoff i kroppen som gjør at man kan leve "normalt" og ha en grei hverdag.

Jeg ser aldri at det blir stilt spørsmålstegn ved at noen må bruke medisiner mot sukkersyke :-?