Depresjoner og mote

[Gjest Lizbet]

Med fare for å få endel brukere på nakken undrer jeg meg litt.....er dette med depresjon blitt et motefenomen eller er lista for hva som kalles depresjoner blitt lavere??

Jeg tviler ikke på at de som skriver er deprimerte, men annenhver tråd nedover siden her handler om antidepressiva, deres virkning, hvor lang tid det tar osv osv....

Er jeg rar som reagerer på dette??Det virker som om det har "eksplodert" her inne den senere tid. Bare en undring....Har sett i enkelte av trådene at det er lite "konkret" og veldig mye synsing. Og synsing mener jeg kan være veldig skummelt om man ikke tar det for nettopp det.

[Gjest gjest1]

Merkelig spørsmål å stille om du ikke vil ha synsing..

[Gjest Lizbet]

Var ikke her jeg ikke ville ha synsing....er endel av synsingen i andre tråder jeg reagerer på. Var kanskje litt utydelig??

Det jeg tenker på er at (og dette er ikke noe jeg utelukkende har lurt på her inne) at det virker på meg som om det er endel som tror at alt blir så mye bedre om man får antidepressiva og ser på det som nøklen til et lykkelig liv. Kanskje noe på grunn av den utstrakte bruken av begrepet "Lykkepille"

[Gjest Gjesta]

Kan det være at noen er "flau" over sin depresjon, men tør stå frem når andre står frem?,...

[Gjest Agathe]

Jeg skjønner iallfall hva du mener med synsing. Og det kan være farlig å synse om medikamenter. Sånt bør folk virkelig spørre legen eller psykiateren om.

Jeg for min del sa nei takk til antidepressiva den gang jeg ble spurt om jeg ville ha. Jeg mente at det ikke var noen grunn til at jeg skulle ta det.

Psykiske sykdommer begynner å bli stuerene etterhvert. Og det tror jeg vil føre til at flere og flere vil snakke om sine depresjoner. Men jeg er ikke så sikker på om det egentlig er depresjoner hele tiden. Alle vil, en eller annen gang i løpet av livet, merke en forandring i stemningsleiet. Det kan være forårsaket av ytre påvirkning, sånn som livssituasjon, eller det trenger ikke å ha en åpenbar grunn.

Jeg tror veldig mange vil komme seg langt med et realt nakketak på seg selv. Jeg var selv veldig langt nede, men er helt fin i dag, fordi jeg jobbet veldig mye med det.

På den andre siden så skal man heller ikke ta lett på depresjoner, det er ikke det jeg mener. Og man bør iallfall være forsiktig med å "stille diagnoser" på nett. Jeg tar det som en selvfølge at de som snakker om AD ikke har fått det fordi legen synes det er gøy å skrive det ut. De har nok sine grunner.

Og en annen ting er at det er mye lettere å åpne seg på nett. Å skrive ned tanker og følelser, for så å få synspunkter på det. Man vet så lite om folk i omgangskretsen, og om de sliter med sånne ting. Så det er veldig vanskelig å snakke om det IRL. Her føler man seg iallfall ikke alene. Tatt i betraktning at flere og flere får internett etterhvert, så kan jo det ha noe med saken å gjøre også.

Jeg vil iallfall være forsiktig med å trekke konklusjoner om at det er flere og flere som sliter med det.

[Gjest Ninakanin]

Har reagert på det samme, så jeg kopierer inn det jeg skrev om emnet på en annen tråd her inne (så får jeg sagt det på ny )

Jeg skrev:

Var det noen som så intervjuet med han psykiatreren på Skavland på NRK på fredag?

Jeg trør gjerne i et vepsebol nå, men jeg er veldig enig med ham. Vi er så opphengt i hva som er normalt, at hvis vi går gjennom en tøff periode, blir utbrent eller lignende, så løper vi rett til legen. Vi har lyst på piller i øst og vest, og slik som han sa "hvis du får deg en trøkk kan du gjerne ha godt av et par samtaler med psykolog. Problemet er ar det er så alt for mange så blir værende et helt år!".

Jeg studerer psykologi, og har tenkt å bli psykolog. Men jeg mener helt oppriktig at vi har blitt et alt for resultatorientert samfunn.

Lekker vasken ringer vi rørlegger. Før hadde vi gjerne ikke råd til det og lot det dryppe med et tomt syltetøyglass under!

Går fryseren i stykker kjøper vi ny med en gang. Før ville vi gjerne klart oss uten!

Jeg kan ta tusen eksempler til, men poenget mitt er at vi har ikke tid til å ta tiden til hjelp lengre! Alt skal fikses og være bra, og det skal være bra NÅ.

Kjærlighetssorg ER jævlig. Det er sinnsykt jævlig. Men mennesker har overlevd det i titusner av år, at vi nå skal gå på antidepressive for absolutt alt er en utvikling jeg synes er vanvittig skremmende. Har du problemer med serotonin nivåer, dopamin eller andre hormoner hjernen trenger for å fungere normalt, selvfølgelig skal du få medisiner. Men kjærlighetssorg!?

Livet er jævlig! Vi går på en smell, detter ned, bygger oss opp igjen, har det bra, og så pang, går vi på en smell igjen! Mennesker har en høyt utviklet hjerne, og vi opplever mye gjennom et langt liv som fører til mye grubling og tenking. En gnu som mister kalven sin vil til en viss grad sørge, men den rusler videre og parer seg på ny og får en ny kalv. Vi mennesker er ikke sånn. Vi sørger, bearbeider og søker hjelp. Og det er helt riktig.

Men vi bør komme oss ut av denne "alt kan fikses"-livsstilen vi har kommet oss inn i. Det finnes steder i verden der livsvilkårene ville knekket de fleste av oss. Men folk der står opp om morgenen og kommer seg avgårde på jobb (hvis de har jobb), og presser seg videre.

Dette med å trenge hjelp for alt er kulturbetinget. Vi har for god tid til å tenke! Og vi har ikke nok tid til å komme ut av "depresjonene" våre selv.

Vi i Norge har det BRA. Innse det, og get on with it.

Føles livet tomt og meningsløst, selg alt du har og reis til Etiopia og hjelp barn som dør av sult. Jeg vedder penger på at "depresjonene" dine forsvinner i takt med hvert liv du redder!

(Her er DU=alle)

[Gjest Madden]

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=249212

Tror ikke vi kommer noen vei med å ta lett på tingene..men heller ikke ved å krisemaksimere enhver situasjon.. En gyllen middelvei, og kanskje hjelp til å sette ting litt i perspektiv, er vel å foretrekke..

[Gjest pace]

Sikkert en blanding av at man har blitt mere åpen med det, men også at man bruker mye piller.

Nina, jeg er enig i det du sier om piller. Jeg syntes man skal være forsiktig med piller. Men jeg har ikke store forutsetinger for å begrunne meningen min.

Vi i Norge har det BRA. Innse det, og get on with it.  

Føles livet tomt og meningsløst, selg alt du har og reis til Etiopia og hjelp barn som dør av sult. Jeg vedder penger på at "depresjonene" dine forsvinner i takt med hvert liv du redder!  

(Her er DU=alle)

Her derimot syntes jeg du skal være litt forsiktig. Argumentet i seg selv der, blir som å si at alle i Norge har det bedre enn de i Congo. Eller at en rase er bedre den andre(analogt ment. Jeg sier ikke at du er en rasist). Det vil den selvfølgelig ikke være. Noen i det ene landet vil ha det værre en andre. Mange kvinner vil være bedre enn andre menn i enkelte sport, selv om at menn er generelt bedre.

Og noen i Norge har det rett og slett bare forjævelig! Mye værre enn nesten alle i Congo har det.

Som en moderator sa det, i Norge har vi Trygghet.

Men selvfølgelig vil det være mennesker som faller utfor mange forferdelige situasjoner på en gang. Da nytter det ikke om du egentlig har et bra helsevesen, bra land osv.

Og det er den andre tingen. At det er håpløst med et bra helsevesen hvis alle behandler hverandre som dritt. Og det er det tross alt depresjon handler om, om psykiske lidelser. For hvem er det som har det generelt psykisk best av folk i Congo og her er et vanskeligere spørsmål.

Mister du jobben, blir du mobbet, står du helt utafor, har du kjærlighetsorg, blir du helt immobil og føler deg talentløs, ja da blir man bare deprimert. Og graver man seg/blir dyttet videre inn i det så blir det en vane. Og da blir det en depresjon. Det visst sånn at jo mer depresjon du har lidd av, jo lettere har du å komme inn i det igjen.

Det jeg personlig syntes er litt skummelt med psykiatrien er at alt skal fikses. Og da fører det lettere mot piller også.

De prater for lite om kjærlighet emm. Nå er det andre institusjoner som bryr seg om sånne ting. Men det er ikke alle som lytter på dem..

Men for mange selvfølgelig vil det å tenke annerledes hjelper mye det og.

[Gjest Gjesta]

Folk er altfor dårlig utrusta til å takle motgang i dag - mange er vant til å seile i medvind, uten bekymringer og problemer. Når dagen for motgang først dukker opp, så takler man det rett og slett ikke.

Som noen har vært inne på her - man prøver å holde tilstanden sin så "normal" som mulig, og den dagen det ikke går lenger, da blir man oppfattet som syk av både seg selv og legestanden...

Dette med medikamenter til ditt og medikamenter til datt - jeg syns det er helt forkastelig. Vi propper i oss alt vi kommer over for å ha det best mulig.

Hvorfor skjønner ikke folk at det å jobbe i motgang og takle problemer gjør oss sterkere? Det mange gjør i dag er å flykte fra problemene, enten fysisk eller psykisk. Jeg tror ikke det er bra - og jeg tror som trådstarter at dette er en del av dagens "motebilde".

Det er mer legitimt å ha depresjoner/psykiske lidelser og få medisiner for det, enn å ha problemer på hjemmebane som man ikke takler.

Selvfølgeliger det mange som sliter og som har reelle problemer. Men jeg er overbevist om at det er mange som TROR de sliter, bare fordi hverdagen er ute av balanse.

K

[Soul]

Jeg tror (dette blir jo synsing da ) at dette delvis kommer av mer åpenhet. Og i så fall syns jeg det er positivt. Men, det er klart at med større åpenghet er det også større fare for en "epidemisk effekt" hvis dere skjønner, flere blir kanskje "klar over" sin depresjon, man tenker mer på dette, osv. Og det er ikke nødvendigvis bare positivt. Men,vi kan jo ikke avgjøre om disse som skriver inn her virkelig trenger medikasjon eller ikke... Man må også huske på at det faktisk er mennesker som er alvorlig deprimerte (i medisinsk forstand) og som kan ha stor nytte antidepressiva. Mener jeg. Depresjon kan være bunnløs smerte, apati og selvmordstanker, hvor vondt det er vet bare de som har opplevd det.

[Gjest Lady-M]

......

[Gjest Gjesta]

Jeg skjønner godt at du kan føle deg motløs og tråkka på av utsagn, Lady-M! Dine problemer er jo i høyeste grad reelle og ikke bagatellmessig i det hele tatt.

Folk reagerer forskjellig på motgang og triste hendelser - og om noen får langvarige men av noe som har skjedd, så er jo dette veldig tøft for dem og det må tas alvorlig.

Akkurat dette er jeg litt opptatt av - at de som virkelig trenger hjelp må få hjelp og støtte. Helsevesnet må ikke kaste bort tid og ressurser på folk som egentlig ikke trenger det! Det er nok av folk som virkelig gjør det!

K

[ivanka]

har brukt forumet i mellom fire og fem år, og såvidt jeg kan huske har det vært antidepressiv-diskusjoner her hele veien.

jeg er muligens blant dem enkelte kan oppleve som overdrevent positiv til 'lykkepiller'. det har med å gjøre at jeg overhodet ikke vil sette meg selv i posisjon til å dømme hvorvidt noen har behov for medisinering eller ikke, og at tatt i betraktning hvor dårlig livskvalitet alvorlig depresjon fører med seg tror jeg det i sum kan være bedre at for mange enn for få prøver medikamentell behandling.

ikke at jeg er ukritisk til medisinering, sykeliggjøring av naturlige sorgreaksjoner, og så videre, men de kritiske røstene er det plenty av (og noen av dem er i tillegg lite saklige), så jeg får heller fungere litt som motvekt.

jeg var selv alvorlig deprimert i mange år, og ble anbefalt antidepressiver så mange ganger at jeg har mistet tellinga, men var veldig skeptisk. da jeg til slutt ble så syk at jeg ikke så noen annen utvei enn å prøve medisiner, opplevde jeg å få et nytt liv, og på en måte angrer jeg på alle de årene jeg gikk rundt i mitt eget helvete fordi jeg var overdrevent skeptisk til medisinering.

opplever at det er mye myter og ukvalifisert gjetning ute og går, og derfor er det VIKTIG VIKTIG VIKTIG at det blir mer åpenhet rundt temaet sånn at flere kan få den hjelpen de trenger.

[Gjest Lady-M]

.....

[Gjest pace]

Hvis alle hadde tatt piller hadde det jo ikke fungert i lengden. Man er jo trist fordi ting ikke går bra. Hvis alle tar piller hver gang noe går dårlig, og fortsetter i samme mønsteret, så tar samfunnet bare enda mer piller, helt til pillene ikke fungerer lenger..

Som noen har vært inne på her - man prøver å holde tilstanden sin så "normal" som mulig, og den dagen det ikke går lenger, da blir man oppfattet som syk av både seg selv og legestanden...

Og hvorfor er ikke det å være For normal en sykdom på samme måte som å være for unormal i samfunnet vårt? Hvorfor får ikke det den samme krisehjelpen? Er ikke noe sunt å banke seg selv til å være en man ikke er heller. Leve i en mekanisk verden der alle er like er minst like skummel!

Når landet blir mer materialistisk, glemmer samfunnet også hvor viktig den mentale og naturlige kommunikasjonen og kjærligheten er mellom mennesker! Vi tror vi er så smarte her oppe. Men jeg tror vi fordummer oss mye mer enn det vi er klar over nå som vi er mitt oppi det, når vi ikke lever naturlig. Jeg tror tryggheten er blitt for viktig i samfunnet vårt i dag. Vi må leve mer farlig

[Gjest Gjestnr.100]

Det er uansett en vesentlig forskjell mellom de som har en depresjon, og de som har en mer kronisk lidelse som schizofreni eller bipolar lidelse.

Det kan virke som det er "mote" å ha en psykisk sykdom. Men jeg tror det henger sammen med at tabuer er i ferd med å endre seg, og at tilbudene er større. Man er ikke lenger sinssyk eller gal om man har en depresjon, eller om man blir lagt inn på en psykiatrisk avdeling.

Antall barn og unge med psykiske lidelser har økt kraftig sies det, men så er også fokuset på problemet blitt større - og tilbudene utvidet.

Alle vil ha en depresjon i livet sitt, men hvor dyp og alvorlig varierer fra person til person.

Å få piller for alt er ikke sunt, men er man syk nok kan det gi et løft i hverdagen. Enig med andre her inne. Spørsmål om piller, doser osv. bør taes opp med lege eller psykiater. FOlk inne på forumet er ikke fagpersoner.

[Gjest Anonymous]

Å kalle det lykkepiller er idiotisk! Folk som trenger slike tabletter blir ikke lykkelige, men kan bare få leve et normalt liv som alle andre.....

[ivanka]

tja, de har gjort meg ganske lykkelig, i og med at jeg endelig har muligheten til å leve et normalt liv. men det er jo en misvisende betegnelse. folk som ikke vet bedre tror jo man går rundt og er rusa.

[Gjest pace]

Ja. Et følelsesmessig stødig liv, syntes jeg er riktigere ord, enn normal. Normalt er alt for depressivt

[aline]

Jeg tror at psykiske "lidelser" er ett av vår tids samfunnssykdommer, jeg tror ikke de er på mote, for enhver som faktisk har hatt en psykisk lidelse vil aldri aldri velge dette om det hadde vært noe man bare kunne velge å følge eller la være (som med mote).

jeg tror også at det er mer psykiske lidelser (åpent?) idag pga av flere ting, som f.eks at spesiellt kvinner plutselig har flere roller i dag en det kvinner hadde før. Man skal ikke lenger bare være en god mor og kone, man skal være verdens beste mor, verdens beste og en spennende kone, karriere-søkende og aktiv på jobb, helst i 100%, og man skal være flink til å fremdeles være bestevenninde i gjengen og passe på å ta vare på sine egne hobbyer og interesser....

og mange føler vel da kanskje at man aldri klarer å gjøre noen av oppgavene godt nok, og da føler man seg lettere misslykket, og det er en god start til depresjoner, utbrenthet og psykiske lidelser.

det har også vært en endring i "kjernefamilien", mange av de idag voksne, kommer fra hjem som var blandt "de første" i skilsmissestatistikkens økning. mange har hatt problemer pga det og barndom.

jeg mener absolutt ingenting om antidepressiva, jeg har selv valgt det bort og heller valgt terapi, fordi jeg er en av de som knakk sammen og MÅTTE få hjelp på en eller annen måte. Andre velger andre ting.

men jeg synes også man skal være forsiktig med å anbefale medisiner, så lenge man ikke vet mer om en person en det vi får her inne, og så lenge vi faktisk ikke har mer fagkunnskap en vår egen og venners erfaring med produktet.

råd heller folk til å gå til lege/terapaut spør du meg. men det er jo min synsing.