Bør man unngå forhold dersom man ikke er veldig forelsket?

[AnonymBruker]

Man hører som oftest om at folk er overlykkelige og nærmest beruset av forelskelse i startfasen, men hos meg er det ikke slik. Er det vanlig å ikke være stormende forelsket i starten av et forhold? Er det vanlig å ha litt kalde føtter?

Jeg har møtt en mann som er fantastisk på de fleste områder, og som jeg liker så godt. Han er kjekk, intelligent, super snill og alt det der, men det er noe som gjør at jeg ikke faller helt pladask. Om jeg må påpeke noe, så kan det være at han kanskje er litt for good guy. (Ja, jeg vet. Vi kvinner blir jo aldri fornøyd...).

Jeg vet akkurat hvor jeg har han og vet han aldri kunne funnet på å vært utro eller å "byttet" meg ut. Han holder alle avtaler, planlegger fremtiden og oppfører seg eksemplarisk. Han er nesten så bra, at det blir litt kjedelig på en måte...
Jeg kan ikke noe for det, men jeg har alltid likt litt spennende menn som tar meg med storm, og som jeg ikke helt vet hvor jeg har.

Jeg vil så gjerne kjenne at dette er mannen jeg vil ha, uten å ha en liten tvil i meg. Jeg vet at han er en ypperlig mann å slå seg til ro med og hadde jeg kunnet skrudd på en bryter så hadde jeg gjort det for å få den sikre følelsen jeg mangler.

Hva gjør man i en slik situasjon? Noen andre kvinner som har opplevd dette?

(Det høres forøvrig ut som jeg ikke liker han noe særlig i det hele tatt , men jeg gjør virkelig det. Mangler bare de STORE fyrverkeri følelsene liksom... )

- cecilie

Anonymous poster hash: 5655a...456

[melly666]

Jeg faller aldri head-over-heels. Jeg blir veldig glad i en fyr, og gjerne veldig fort - men jeg får ikke gjertesorg av å være borte fra han i to timer, og jeg får ikke sommerfugler hver gang jeg ser han. Det er helt greit for meg - jeg blir sjeldent (les aldri) superengasjert over noe, og jeg er ingen sprudlende glad eller brennende sint person så jeg forventer heller ikke å bli stormende forelsket.

Så lenge du klarer å ikke mate tvilen tenker jeg du godt kan gå inn i et forhold, men hvis du har en magefølelse som sier nei så bør du heller vente. Man kan ikke kontrollere hvem man faller for, og innimellom funker det ikke selv om personen er riktig på papiret.

[AnonymBruker]

Jeg vet at ikke alle faller pladask, men jeg har alltid vært slik at jeg faller hardt for menn jeg har vært interessert i. Er bare så uvant for meg å være så laidback ang. følesene mine i dette "forholdet".

Men kanskje det er en bra ting?Kanskje forholdet blir mer stabilt om man ikke har den syke forelskelsen som gjør en blind?

ts

Anonymous poster hash: 5655a...456

[Atea]

Jeg vet at ikke alle faller pladask, men jeg har alltid vært slik at jeg faller hardt for menn jeg har vært interessert i. Er bare så uvant for meg å være så laidback ang. følesene mine i dette "forholdet".

Men kanskje det er en bra ting?Kanskje forholdet blir mer stabilt om man ikke har den syke forelskelsen som gjør en blind?

ts

Anonymous poster hash: 5655a...456

Tidligere erfaringer og vonde brudd kan gjøre sitt til at man har kalde føtter. Jeg ville gitt det en sjanse. Følelsene kan eksaltere i sakte tempo. Kan nesten sammenlignes med å åpne julegaver pakket inn i flere lag og kartonger.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn da jeg ble sammen med typen.

Nå har vi vært sammen i nesten 15 år, har to barn og er gift.

Sånn hodeløs forelskelse har jeg ikke opplevd, men jeg har vært fornøyd likevel. Han er den fineste personen jeg vet om, både personlighet og utseende. En knusedeilig bestevenn jeg kan si alt til og ha det gøy med.

Men hvorfor ikke ta det en dag av gangen? Jeg syns du legger lista veldig høyt for deg selv om det enten er ingenting eller til døden skiller dere ad liksom.

Anonymous poster hash: f74d9...2de

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn da jeg ble sammen med typen.

Nå har vi vært sammen i nesten 15 år, har to barn og er gift.

Sånn hodeløs forelskelse har jeg ikke opplevd, men jeg har vært fornøyd likevel. Han er den fineste personen jeg vet om, både personlighet og utseende. En knusedeilig bestevenn jeg kan si alt til og ha det gøy med.

Men hvorfor ikke ta det en dag av gangen? Jeg syns du legger lista veldig høyt for deg selv om det enten er ingenting eller til døden skiller dere ad liksom.

Anonymous poster hash: f74d9...2de

Det er sant. Jeg er bare så redd for å "sløse" tid, samt komme nærmere inn på han for å så muligens finne ut at han ikke er den rette for meg likevel. Hater å måtte såre.

Hvor lang tid gir man forholdet da? Vi har holdt på i snart 4 mnd.

Hver gang vi møtes gleder jeg meg, men det er ikke sånn at jeg tenker "ååååh, jeg er sååå forelsket!!". Jeg har jo alltid vært skikkelig forelsket i andre forhold, så dette skremmer meg litt.

ts

Anonymous poster hash: 5655a...456

[Gjest Usminket]

Vel, jeg tenker som så at hvis du ikke er så begeistret for han så burde du kanskje tenke deg litt om. Du kan jo f.eks sette opp en tid litt fremover, og hvis du da heller ikke føler deg så betatt av han så er han kanskje ikke rett for deg? F.eks ut juni. Er ikke følelsene dine blitt sterkere da så burde du kanskje gjøre det slutt.

Som hun andre her over meg sa; selv om mannen er perfekt på papiret, så betyr det ikke at mannen er den rette. Kjemi kommer ikke automatisk selv om mannen har god utdannelse og er super snill.

[AnonymBruker]

Jag var tilsammans med en fyr i 3 år, hvor ingen av oss var forelsket i hverandre. Ble vel tilsammans av helt fel grunner (ensamhet, ingen hadde hatt forhold før osv). Mitt livs største fel! Jag kjente han såvidt, og i løpet av .. tja si første-året, så utviklet alt seg helt galt.. men likevel var vi ilag.. stor psykisk påkjenning- da det ble etterhvert mer psyksik mishandling.. Men nå var jo dette er worst case scenario, og jeg sier ikke at det hender med de fleste, men for meg ble det slik. Våre tilfeller er jo ulike, men bare delte min opplevelse av det. Kunne jo likesågodt ha hendt om vi kjente hverandre mer fra før og og evt var forelelskelse inni bildet.

Sorry litt svensk innimellom, haha

Anonymous poster hash: 0e8a3...244

[AnonymBruker]

Jag var tilsammans med en fyr i 3 år, hvor ingen av oss var forelsket i hverandre. Ble vel tilsammans av helt fel grunner (ensamhet, ingen hadde hatt forhold før osv). Mitt livs største fel! Jag kjente han såvidt, og i løpet av .. tja si første-året, så utviklet alt seg helt galt.. men likevel var vi ilag.. stor psykisk påkjenning- da det ble etterhvert mer psyksik mishandling.. Men nå var jo dette er worst case scenario, og jeg sier ikke at det hender med de fleste, men for meg ble det slik. Våre tilfeller er jo ulike, men bare delte min opplevelse av det. Kunne jo likesågodt ha hendt om vi kjente hverandre mer fra før og og evt var forelelskelse inni bildet.

Sorry litt svensk innimellom, haha

Anonymous poster hash: 0e8a3...244

Dette var litt verre enn det jeg opplever ja. Jeg kjenner meg litt forelsket og at jeg er glad i han, men mangler den store "BAM" følelsen liksom.

ts

Anonymous poster hash: 5655a...456

[Arca]

Noen ganger kommer forelskelsen snikende heller en som en klubbe.

Men det kan tenkes at du ikke er så interessert, så det er noe du bør finne ut av innen en måned eller to.

[AnonymBruker]

Man hører som oftest om at folk er overlykkelige og nærmest beruset av forelskelse i startfasen, men hos meg er det ikke slik. Er det vanlig å ikke være stormende forelsket i starten av et forhold? Er det vanlig å ha litt kalde føtter?

Jeg har møtt en mann som er fantastisk på de fleste områder, og som jeg liker så godt. Han er kjekk, intelligent, super snill og alt det der, men det er noe som gjør at jeg ikke faller helt pladask. Om jeg må påpeke noe, så kan det være at han kanskje er litt for good guy. (Ja, jeg vet. Vi kvinner blir jo aldri fornøyd...).

Jeg vet akkurat hvor jeg har han og vet han aldri kunne funnet på å vært utro eller å "byttet" meg ut. Han holder alle avtaler, planlegger fremtiden og oppfører seg eksemplarisk. Han er nesten så bra, at det blir litt kjedelig på en måte...

Jeg kan ikke noe for det, men jeg har alltid likt litt spennende menn som tar meg med storm, og som jeg ikke helt vet hvor jeg har.

Jeg vil så gjerne kjenne at dette er mannen jeg vil ha, uten å ha en liten tvil i meg. Jeg vet at han er en ypperlig mann å slå seg til ro med og hadde jeg kunnet skrudd på en bryter så hadde jeg gjort det for å få den sikre følelsen jeg mangler.

Hva gjør man i en slik situasjon? Noen andre kvinner som har opplevd dette?

(Det høres forøvrig ut som jeg ikke liker han noe særlig i det hele tatt , men jeg gjør virkelig det. Mangler bare de STORE fyrverkeri følelsene liksom... )

- cecilie

Anonymous poster hash: 5655a...456

Tror ikke en trenger å være stormende forelsket, men en må vite at dette er en person en vil dele resten av livet med, en må føle at en passer sammen. Men, det at du allerede nå kan kjenne det blir kjedelig er litt betenkelig, synes jeg. Hadde ville gitt det litt mer tid, om forholdet utvikler seg i positiv retning.

Anonymous poster hash: beea2...8a9

[AnonymBruker]

Det er sant. Jeg er bare så redd for å "sløse" tid, samt komme nærmere inn på han for å så muligens finne ut at han ikke er den rette for meg likevel. Hater å måtte såre.

Hvor lang tid gir man forholdet da? Vi har holdt på i snart 4 mnd.

Hver gang vi møtes gleder jeg meg, men det er ikke sånn at jeg tenker "ååååh, jeg er sååå forelsket!!". Jeg har jo alltid vært skikkelig forelsket i andre forhold, så dette skremmer meg litt.

ts

Anonymous poster hash: 5655a...456

Etter fire måneder bør det være en viss følelse på plass, små sommerfugler...

Anonymous poster hash: 5f6cc...6e8

[Gjest Angry Man]

Forelskelse er overvurdert. Det er en teit kjemisk reaksjon som ikke sier om dritt om personen du er forelsket i. Bare spør hvor mange som har vært forelsket i et skikkelig rasshøl og svært mange vil si at joda, det har skjedd det. Been there done that myself. Av det kvinnelige slaget da.

For all del det er fint å være forelsket men hvis innstillingen er riktig vil følelser komme med tiden. De vil kanskje ikke være av det "brusende" slaget men de vil være sterke og fine likeså.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er urettferdig mot mannen dersom han føler at du er hans livs store kjærlighet. For det er jo ikke bare deg dette handler om...

Har selv falt for idioter tidligere og er nå sammen med en som utenfra ser "kjedelig" ut i forhold. Stabil, snill, forutsigbar osv. Men jeg falt PLADASK for han...

Er ikke sommerfuglene der nå så kommet de ikke. og erfaringsmessig

går det bare nedover herifra, la han gå.

Anonymous poster hash: d144c...22c

[lillehavfruen]

Trust me, alle perfekte menn har "ett eller annet" de ikke har fortalt om enda. og han kommer ikke til å oppføre seg eksemplarisk for resten av livet, det er bare slik de gjør i startfasen (desverre?)

Så er du bekymret for at han er for snill så stopp å bekymre deg, og begynn heller å fantaser om de skitne, hemmelige sidene han ikke har fortalt om enda.

Jeg falt vell for samboer tre år før vi ble sammen, så jeg var ikke forelska når vi ble sammen. Han var vell ganske forelsket, (gått over nå) tror fallhøyden blir litt større når man er forelsket når man går inn i et forhold. Tror det oppstår en "skuffelse" rett og slett om begge ser rosa den første tiden.

Merket det godt på han når han falt ned på jorda og fikk virkeligheten levert i trynet.

Fra min side føler jeg meg like sikker som jeg gjorde da vi ble sammen. Siden jeg ikke var stormende forelsket, så kunne jeg tydelig se de flere dårlige sidene hans, men likevel tenke rasjonelt og vite at jeg ville holde ut med de. Men jeg elsker han veldig høyt, og vet at det er han jeg vil være sammen med. Har selvsagt de dagene jeg har mine tvil om fremtiden, men går som regel over når jeg er nede på jorda igjen og kjenner på hvor godt forhold vi har.

Endret 14. mai 2015 av lillehavfruen

[AnonymBruker]

Helt ærlig damer, hvordan hadde dere følt det dersom kjæresten DERES følte det slik i STARTEN av forholdet?

Tenkte meg det, han skal jo tilbe jorda du går på. Hadde han lagt for dagen det som ts beskriver så hadde han nok fått sparken...

"Joda elskling, du er kjempesnill og stabil og jeg vet at du aldri vil såre meg, men du vet jeg har en ting for naughty girls så jeg kan ikke akkurat si at jeg er forelsket..."

Dere bør ikke være sammen.

Anonymous poster hash: d144c...22c

[mijaa]

Kjenner igjen det du sier med at det ikke nødvendigvis er helt de store fyrverkeriene, TS! Jeg hadde ikke en stormende forelskelse i det forholdet jeg er i nå, men for min del har det gjort meg litt tryggere, tror jeg. Jeg ble ikke noe blendet fra starten av liksom, jeg visste hva jeg gikk til og jeg stortrives med det

Når det er sagt, så blir jeg stadig mer og mer forelska, da! Av og til når jeg kikker på han kjenner jeg at jeg får sommerfugler i magen liksom, etter nesten halvannet år sammen Så jeg er kanskje inne i en stormende forelskelse? Haha

[Cathj]

Jeg har opplevd akkurat dette før i et tidligere forhold. Vi ble sammen da vi var 14, og da var det jo en ungdomsgreie. Så forelsket var jeg! Men da tror jeg mye var hormoner. Vi var sammen til vi begge var 21. Jeg var jo veldig ung, men jeg tenkte det samme som deg; han er snill, kjekk, han tar vare på meg, han har planer for fremtiden, moden for alderen, familien min likte han kjempegodt.. Alt var BRA, men ikke perfekt! Vi flyttet til og med sammen.

Etter militæret begynte han å snakke om at han skulle flytte til utlandet for å studere, og jeg sa jeg kunne bli med dit han skulle. Jeg tror dette var mer fordi jeg følte det var riktig enn at jeg faktisk hadde lyst. Da jeg til slutt bestemte meg for at jeg ikke ville flytte med han, endte hele forholdet nokså dårlig... Den dag i dag er jeg veldig glad for at jeg ikke ble med han, for da tror jeg at jeg hadde vært sammen med han enda. Det hadde vært greit - men ikke perfekt.

Noen år og forhold senere, møtte jeg min nåværende kjæreste, og jeg skjønner jo nå hvor lurt det var å legge det gamle på hylla. Min nåværende er første gang jeg virkelig har vært head over heels. Det sa pang! Han er er også snill, kjekk (fy! Så kjekk han er! Etter godt over 4 år kan jeg fortsatt ikke fatte å begripe hvor utrolig kjekk min mann er), har fremtidsplaner og er vellykket, tar godt vare på meg og oss. De har mange like kvaliteter, men min nåværende har bare et eller annet som gjør oss enda mer kompatible. Personlighetsmessig er de veldig ulike, men good guys begge to. Men min nåværende er vel kanskje enda litt mer "rampete" enn det noen av de andre har vært, haha.

Nå vet ikke jeg helt om dette kan sammenliknes, da jeg var såpass ung, men dette er i hvertfall min opplevelse.

[AnonymBruker]

Synes det virker mer skummelt å være ekstremt forelska, vandre rundt på en rosa sky uten å egentlig kjenne personen, man overser alle sidene hans som er shady osv.

Å føle litt på en forelskelse, samtidig som at hodet er med, må være supert!

At du synes han er kjedelig presis, bra og eksemplarisk tyder vel på at du har vært vant til ustabilitet under oppveksten din, at mønsteret følger deg som voksen, at du tidligere har falt for feil/dårlige, men spennende typer.

Jeg ville prøvd å se litt på fortida mi. Og følt meg takknemlig over å kanskje endelig ha funnet en genuint bra fyr.

Anonymous poster hash: 1522c...049

[AnonymBruker]

Jeg tror vi ofte har forestillinger om hvordan kjærlighet skal være, sånn vi ser på film, alle drømmer om å være en del av et par som faller hardt for hverandre og er hodestups forelska. Og dette er kanskje fasiten for mange.

Etter min mening finnes det veldig mange måter å være forelska på, og for min del har den type forelskelse hvor man ikke mister hodet fullstendig den beste.

Jeg har kjent kjæresten min i nesten 4 år, vi har bare vært sammen 4 mnd. Da jeg møtte han var jeg veldig forelska, men han ville ikke ha et forhold, så jeg kom over han. Vi hadde sporadisk kontakt, og brått ble det seriøst mellom oss. Den spenningen og forelskelsen man ofte har i starten hadde jeg for mange år siden.

Selv om jeg ikke er oppslukt av forelskelse, er han alltid i tankene mine. Selv om jeg ikke har behov for å være med han hele tiden, så gleder jeg meg alltid til vi skal treffes. Selv om jeg ikke har den ekstreme forelskelsen konstant, så kribler det i magen når jeg ser på han, er nær han eller tenker på han.

Han gjør meg glad, jeg vil gjøre det jeg kan for at han skal være glad og ha det bra. Jeg elsker å tilbringe tid med han, og dele alt med han. Derfor vet jeg det er riktig, selv om jeg ikke kan si jeg er hodestups forelska.

Kanskje du skulle gi det litt mer tid TS? Kan godt være du hopper over den store forelskelsen, men at følelsene og tilknytningen til han vokser seg sterk, og at du ender opp med dype følelser for han.

Anonymous poster hash: 12252...688