Utroskap

[AnonymBruker]

Noen her inne som har vært utro, eller blitt gjort utroskap mot?

Hva var deres initielle reaksjon på utroskapen, og for de som har vært utro, hvorfor valgte dere å gjøre det? Og hvordan var følelsen etterpå?

Var selv offer for utroskap for noen år tilbake, og sitter å tenker noen ganger på hva som kan være motivasjonen til å ødelegge deler av ett annet menneskets liv på den måten. Hvorfor heller ikke slå opp eller bryte forholdet?

Hmm .. Noen som har noen tanker rundt dette?

Anonymous poster hash: 64db1...a3d

Anonymous poster hash: 64db1...a3d

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om hun var utro, men velger og tro det. TIl dags dato har hun alltid benektet det, men man er jo ikke dum heller.

Jeg fikk meg en alvorlig smell og kan helt ærlig, ikke fatte hvorfor enkelte velger og gjøre det mot et annet menneske.

Anonymous poster hash: 2165e...ced

[AnonymBruker]

En eks av meg var utro. Han har vært det mot alle han har vært sammen med. Han flørter med andre jenter hele tiden også, selv om han er i forhold stort sett. Jeg har blitt fortalt at de som oppfører seg sånn trenger mye bekreftelse på seg selv, og det kan komme av usikkerhet. Og så er det vel noen som søker den "spenningen" de får av å gjøre noe "ulovlig". For meg var det veldig tøft å oppleve dette. Det ble vanskelig å stole på noen igjen. Jeg slo opp med han. Følte meg ganske verdiløs i en lang stund og trodde noe var galt med meg.

Jeg lurer også veldig på hvorfor man ikke bare slår opp med kjæresten istedenfor å være utro. En skulle tro de ikke bryr seg så mye om hva andre måtte føle, eller klarer å sette seg inn i andres situasjon. Mulig de tenker at de ikke blir oppdaget så da kan de bare få i pose og sekk? Er noen som lett kjeder seg, eller synes noe mangler i forholdet sitt. Det er uansett galt å gjøre det, det er som om de enten liker å ødelegge andre mennesker, eller ikke forstår hvor dypt det kan såre andre.

Jeg har også holdt på med en fyr, og han ga uttrykk for at han var singel. Senere fant jeg ut at han var forlovet. Jeg ble lei meg og sint på mine og hennes vegne. Følte meg lurt, og fikk kjempedårlig samvittighet. Jeg vil ikke være en del av utroskap. Han vil ikke snakke med meg mer siden jeg fant det ut, så vet ikke hvorfor han driver på sånn. Men jeg vet nå at han har seg med andre jenter ganske ofte.

Anonymous poster hash: 8847b...ac3

[Gjest Juggler]

En eks av meg var utro. Han har vært det mot alle han har vært sammen med.

Anonymous poster hash: 8847b...ac3

Shocked!

[AnonymBruker]

Jeg var utro pga manglende nærhet og sex. Han hadde det på samme måte som meg. Vi gikk fra hverandres ektefeller og startet et liv sammen.

Av egen erfaring tror jeg mange lever i forhold som ikke er tilfredsstillende. Istedet for å snakke sammen, glir man fra hverandre og aksepterer å være fornøyd med og være misfornøyd.

Dette er ingen unnskyldning, men en forklaring. Da utroskapen min fant sted var vi kommet til et punkt hvor det meste var umulig å snakke om. Jeg savnet noen å prate med, og jeg savnet sex.

Når forholdet er så ødelagt at man søker utenfor ekteskapet/samboerskapet bør man ideelt sett bryte ut først, men det er ikke alltid så lett. Man har kanskje blitt konfliktsky eller som jeg dumt nok håpet på, at han tok opp det å bryte først fordi jeg syns det var så vanskelig å ta det skrittet.

Vi la kortene på bordet etter noen få uker. Vi forelsket oss, men vi såret også de voldsomt. Har hatt mye dårlig samvittighet ovenfor begge, samtidig er jeg takknemlig for å ha truffet en mann jeg elsker over alt på jord.

Jeg kan ikke svare for de som er utro selv om de har det bra hjemme.

Anonymous poster hash: b1ae0...c43

[whoppii]

Min eks var utro mot meg. Etter at han dumpa meg så fortalte han meg det. Jeg fikk meg ny type og han sende meg masse stygge meld til skutt så skrev han at han hadde vært utro mot meg og at han vist at jeg og hadde vært det. Jeg var aldri utro")

[AnonymBruker]

offer av utroskap via min mor. Ble dratt i fra min stefar som jeg var ekstremt glad i. Forjævlig rett og slett. Kommer aldri til å være utro mot noen, og vet at min kjære stoler 100% på det.

Anonymous poster hash: 06269...261

[naturbarn]

Utroskap kan gjerne komme av at forholdet er dødt, man er sammen fordi man har barn, man treffer noen som passer man bedre, men bryter ikke ut pga alle konsekvensene mtp barna. Noen lever ulykkelig sammen helt til barna blir voksne.

Faren min giftet seg med feil dame (min mor). Han var ikke forelsket nok, men var presset av moren sin til å bli voksen. Etterhvert som barna kom til angret han mer og mer og når han traff den store kjærligheten var han utro. Han ville ikke bryte ut av ekteskapet fordi om fordi han hadde barn osv. Men enden på historien er at han er gift med sin nye flamme. Utrolig tøft for min mor, men hun er også gift på ny heldigvis.

Jeg tror ikke utroskap handler alltid om spenning og bekreftelse, men at man tar feile valg underveis i livet rett og slett.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er noen unnskyldning for utroskap - dvs. noe som legitimere det, da det alltid kan unngås. Men jeg synes det er faktorer som setter det i perspektiv.

Da jeg var litt yngre og uerfaren mente jeg at det var en helt "svart på hvitt" sak der den som er utro skal ut på dagen, uansett. Når det gjelder vanlige forhold - ikke ekteskap og ingen barn involvert - mener jeg fortsatt det. Man har ingen spesifikke forpliktelser og har faktisk ikke bundet seg til vedkommende for livet og når man allerede da ser partnerens natur så er det bare å tenke at man fikk en lucky escape.

Har man bygget et liv sammen, dannet familie, en felles sosial sirkel og det hele så er det mer som skal røskes opp ved roten. Og det har konsekvenser for fler enn en selv. I tillegg kan det oppstå spm. ang samvær med barna samt økonomiske konsekvenser.

Jeg kan si at jeg synes det faktisk er overraskende i hvilken grad mange "gir opp" og gir litt faen innad et ekteskap. Jeg har sett eksempler på det i det virkelige liv og t.o.m. lest eksempler her.

Det er overraskende mange kvinner som virker veldig i det blå når det gjelder å ta vare på hverandre. De har sine egne behov - alt fra at mannen skal lytte til deres problemer, tolerere sterk PMS og ta konfliktene hun ikke vil ta til mindre ting som å tomme oppvaskmaskinen. Hans egne behov er det ikke like nøye med. Sex er noe hun står fritt til å si nei til når som helst, for han har jo selvsagt ikke “rett på hennes kropp”. Menn som klager over dette eller uttrykker skuffelse, frustrasjon og/eller noe sinne, avfeies som barnslige drittunger eller kanskje t.o.m. overkåte griser.

Sannheten er at dersom han hadde ignorert hennes behov på samme måte som hun ignorerer hans, hadde hun aldri tolerert det. Resultatet er et tvungent sølibat, hvilket i seg selv er (i mine øyne) et brudd på ekteskapet. Et sunt sexliv betyr at sex ikke hviler for mye på det rent emosjonelle. Ethvert par er nødt til å ha “tilfredsstillende knulling” nå og da uten at det er avhengig av hverken langvarig forspill eller at alt er perfekt. Forelskelsen vil legge seg og hvis hun i det sekund ikke lenger vil ha sex og derfor ikke er villig til å ha sex, er det hele dødsdømt.

Dette er tydeligvis et problem for mange. “Jeg har bare ikke lyst på ham” eller “han har irritert meg i det siste”. Det skal mer anstrengelse til, for et forhold har to personer.

Dersom det er smårollinger involvert, et nybygget hus og en etablert familieenhet er det ikke bare bare å bryte ut. De fleste oppegående mennesker vil selvsagt ta opp problemene, snakke med en terapeut eller anstrenge seg for å friske opp forholdet. Men dessverre er det mange som har lite samarbeidsvillige partnere - var partneren deres opptatt av at begge skulle være lykkelige, ikke bare dem selv, så hadde jo selvsagt ikke problemene oppstått i utgangspunktet. I tillegg vil ingen møte offentlig og sosial fordømmelse ved at man er den som “røsker opp” familien - hvilket man ofte blir.

Nå tror jeg ikke bare det er ren mangel på sex som er problemet, men begjær, intimitet, respekt og følelsen av at man betyr noe. Jeg vet om mange menn som fant seg en elskerinne rett og slett fordi det de savnet var at de var en person av betydning. Hjemme var de redusert til en annenrangsborger - en idiot som betalte regninger og klippet gresset men hvis ønsker og behov var fullstendig ignorert.

Sjefen min har hatt en affære i flere år (jeg vet dette fordi jeg har innsyn i hans avtalebok, dog han har tilstått det etter noen drinker). Det ironiske - hvilket jeg har sett ofte - er at han er en attraktiv mann med en god stilling, god inntekt og mye respekt fra sine kolleger og ansatte, men i eget hjem er fullstendig ubetydelig. Hans bursdag var for noen uker siden og jeg spurte hva slags planer de hadde. De skulle i fornøyelsespark sa han, og så litt oppgitt ut. Det er ingen dager som feirer ham, kun “noe som barna liker”. Kona derimot, er oppmerksomhetens sentrum både ved egen bursdag og morsdag.

Jeg kjenner ingen kvinner som er utro og vet ikke hva som er årsaken. Antakeligvis andre faktorer, muligens noen av de samme. Jeg er kvinne selv og har jobbet i mannsdominerte yrker så det er der jeg har observert mest av det. Noen har også betrodd seg ettersom vi har hatt mye med hverandre å gjøre. Jeg har truffet kona til noen av dem også.

Jeg tror utroskap i mange tilfeller kunne vært unngått. Jeg ser selvsagt en del av den “notorisk utro” typen. Dvs. de hadde mange partnere før de giftet seg og savner variasjonen, de valgte ekteskap fordi de skjønte det forventet i sosiale sammenhenger uten at de var innstilt på det eller er typen som liker risiko og spontanitet (aksjemeglertypen).

Men mange er også “stabile ektemenn” typen, fedre som er stede, gode naboer og sympatiske venner. Det er mange typer som er utro, så lenge grunnlaget er der, en mulighet og en potensiell elskerinne.

Utroskap er alltid galt, uten tvil. Men jeg ser ikke på det som verre enn andre moralske tvilsomme valg eller feil begått i løpet av et langt liv. Så det er jo en glasshus-situasjon, der den som “aldri har feilet kan kaste den forste steinen”.

(Kan legge til at jeg aldri har vært utro selv, så dette er ikke et selvforsvar, ikke at jeg heller hadde hatt behov for det).

Anonymous poster hash: 60acc...ae0

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er noen unnskyldning for utroskap - dvs. noe som legitimere det, da det alltid kan unngås. Men jeg synes det er faktorer som setter det i perspektiv.

Da jeg var litt yngre og uerfaren mente jeg at det var en helt "svart på hvitt" sak der den som er utro skal ut på dagen, uansett. Når det gjelder vanlige forhold - ikke ekteskap og ingen barn involvert - mener jeg fortsatt det. Man har ingen spesifikke forpliktelser og har faktisk ikke bundet seg til vedkommende for livet og når man allerede da ser partnerens natur så er det bare å tenke at man fikk en lucky escape.

Har man bygget et liv sammen, dannet familie, en felles sosial sirkel og det hele så er det mer som skal røskes opp ved roten. Og det har konsekvenser for fler enn en selv. I tillegg kan det oppstå spm. ang samvær med barna samt økonomiske konsekvenser.

Jeg kan si at jeg synes det faktisk er overraskende i hvilken grad mange "gir opp" og gir litt faen innad et ekteskap. Jeg har sett eksempler på det i det virkelige liv og t.o.m. lest eksempler her.

Det er overraskende mange kvinner som virker veldig i det blå når det gjelder å ta vare på hverandre. De har sine egne behov - alt fra at mannen skal lytte til deres problemer, tolerere sterk PMS og ta konfliktene hun ikke vil ta til mindre ting som å tomme oppvaskmaskinen. Hans egne behov er det ikke like nøye med. Sex er noe hun står fritt til å si nei til når som helst, for han har jo selvsagt ikke rett på hennes kropp. Menn som klager over dette eller uttrykker skuffelse, frustrasjon og/eller noe sinne, avfeies som barnslige drittunger eller kanskje t.o.m. overkåte griser.

Sannheten er at dersom han hadde ignorert hennes behov på samme måte som hun ignorerer hans, hadde hun aldri tolerert det. Resultatet er et tvungent sølibat, hvilket i seg selv er (i mine øyne) et brudd på ekteskapet. Et sunt sexliv betyr at sex ikke hviler for mye på det rent emosjonelle. Ethvert par er nødt til å ha tilfredsstillende knulling nå og da uten at det er avhengig av hverken langvarig forspill eller at alt er perfekt. Forelskelsen vil legge seg og hvis hun i det sekund ikke lenger vil ha sex og derfor ikke er villig til å ha sex, er det hele dødsdømt.

Dette er tydeligvis et problem for mange. Jeg har bare ikke lyst på ham eller han har irritert meg i det siste. Det skal mer anstrengelse til, for et forhold har to personer.

Dersom det er smårollinger involvert, et nybygget hus og en etablert familieenhet er det ikke bare bare å bryte ut. De fleste oppegående mennesker vil selvsagt ta opp problemene, snakke med en terapeut eller anstrenge seg for å friske opp forholdet. Men dessverre er det mange som har lite samarbeidsvillige partnere - var partneren deres opptatt av at begge skulle være lykkelige, ikke bare dem selv, så hadde jo selvsagt ikke problemene oppstått i utgangspunktet. I tillegg vil ingen møte offentlig og sosial fordømmelse ved at man er den som røsker opp familien - hvilket man ofte blir.

Nå tror jeg ikke bare det er ren mangel på sex som er problemet, men begjær, intimitet, respekt og følelsen av at man betyr noe. Jeg vet om mange menn som fant seg en elskerinne rett og slett fordi det de savnet var at de var en person av betydning. Hjemme var de redusert til en annenrangsborger - en idiot som betalte regninger og klippet gresset men hvis ønsker og behov var fullstendig ignorert.

Sjefen min har hatt en affære i flere år (jeg vet dette fordi jeg har innsyn i hans avtalebok, dog han har tilstått det etter noen drinker). Det ironiske - hvilket jeg har sett ofte - er at han er en attraktiv mann med en god stilling, god inntekt og mye respekt fra sine kolleger og ansatte, men i eget hjem er fullstendig ubetydelig. Hans bursdag var for noen uker siden og jeg spurte hva slags planer de hadde. De skulle i fornøyelsespark sa han, og så litt oppgitt ut. Det er ingen dager som feirer ham, kun noe som barna liker. Kona derimot, er oppmerksomhetens sentrum både ved egen bursdag og morsdag.

Jeg kjenner ingen kvinner som er utro og vet ikke hva som er årsaken. Antakeligvis andre faktorer, muligens noen av de samme. Jeg er kvinne selv og har jobbet i mannsdominerte yrker så det er der jeg har observert mest av det. Noen har også betrodd seg ettersom vi har hatt mye med hverandre å gjøre. Jeg har truffet kona til noen av dem også.

Jeg tror utroskap i mange tilfeller kunne vært unngått. Jeg ser selvsagt en del av den notorisk utro typen. Dvs. de hadde mange partnere før de giftet seg og savner variasjonen, de valgte ekteskap fordi de skjønte det forventet i sosiale sammenhenger uten at de var innstilt på det eller er typen som liker risiko og spontanitet (aksjemeglertypen).

Men mange er også stabile ektemenn typen, fedre som er stede, gode naboer og sympatiske venner. Det er mange typer som er utro, så lenge grunnlaget er der, en mulighet og en potensiell elskerinne.

Utroskap er alltid galt, uten tvil. Men jeg ser ikke på det som verre enn andre moralske tvilsomme valg eller feil begått i løpet av et langt liv. Så det er jo en glasshus-situasjon, der den som aldri har feilet kan kaste den forste steinen.

(Kan legge til at jeg aldri har vært utro selv, så dette er ikke et selvforsvar, ikke at jeg heller hadde hatt behov for det).

Anonymous poster hash: 60acc...ae0

Av og til kommer det innlegg verdt å lese to ganger. *applaus*

Anonymous poster hash: e2098...e1b

[AnonymBruker]

Av og til kommer det innlegg verdt å lese to ganger. *applaus*

Anonymous poster hash: e2098...e1b

Anonymous poster hash: 60acc...ae0

[AnonymBruker]

Har vært utro mot mannen min én gang, for 3 år siden, men han vet ikke noe. Kommer aldri til å si det heller, for vi har et flott ekteskap. Vil være galskap å la én dårlig avgjørelse ødelegge et helt liv. Vi har vært gift i snart 15 å, og jeg var full og husker knapt nok noe som helst fra den natta. Det var en tidliger kollega.

Det man ikke vet, har man ikke vondt av. Men er samtidig klar over at om det en dag skulle bli avslørt vil fallet bli stort.....

Anonymous poster hash: 18f33...0f6

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er noen unnskyldning for utroskap - dvs. noe som legitimere det, da det alltid kan unngås. Men jeg synes det er faktorer som setter det i perspektiv.

Da jeg var litt yngre og uerfaren mente jeg at det var en helt "svart på hvitt" sak der den som er utro skal ut på dagen, uansett. Når det gjelder vanlige forhold - ikke ekteskap og ingen barn involvert - mener jeg fortsatt det. Man har ingen spesifikke forpliktelser og har faktisk ikke bundet seg til vedkommende for livet og når man allerede da ser partnerens natur så er det bare å tenke at man fikk en lucky escape.

Har man bygget et liv sammen, dannet familie, en felles sosial sirkel og det hele så er det mer som skal røskes opp ved roten. Og det har konsekvenser for fler enn en selv. I tillegg kan det oppstå spm. ang samvær med barna samt økonomiske konsekvenser.

Jeg kan si at jeg synes det faktisk er overraskende i hvilken grad mange "gir opp" og gir litt faen innad et ekteskap. Jeg har sett eksempler på det i det virkelige liv og t.o.m. lest eksempler her.

Det er overraskende mange kvinner som virker veldig i det blå når det gjelder å ta vare på hverandre. De har sine egne behov - alt fra at mannen skal lytte til deres problemer, tolerere sterk PMS og ta konfliktene hun ikke vil ta til mindre ting som å tomme oppvaskmaskinen. Hans egne behov er det ikke like nøye med. Sex er noe hun står fritt til å si nei til når som helst, for han har jo selvsagt ikke “rett på hennes kropp”. Menn som klager over dette eller uttrykker skuffelse, frustrasjon og/eller noe sinne, avfeies som barnslige drittunger eller kanskje t.o.m. overkåte griser.

Sannheten er at dersom han hadde ignorert hennes behov på samme måte som hun ignorerer hans, hadde hun aldri tolerert det. Resultatet er et tvungent sølibat, hvilket i seg selv er (i mine øyne) et brudd på ekteskapet. Et sunt sexliv betyr at sex ikke hviler for mye på det rent emosjonelle. Ethvert par er nødt til å ha “tilfredsstillende knulling” nå og da uten at det er avhengig av hverken langvarig forspill eller at alt er perfekt. Forelskelsen vil legge seg og hvis hun i det sekund ikke lenger vil ha sex og derfor ikke er villig til å ha sex, er det hele dødsdømt.

Dette er tydeligvis et problem for mange. “Jeg har bare ikke lyst på ham” eller “han har irritert meg i det siste”. Det skal mer anstrengelse til, for et forhold har to personer.

Dersom det er smårollinger involvert, et nybygget hus og en etablert familieenhet er det ikke bare bare å bryte ut. De fleste oppegående mennesker vil selvsagt ta opp problemene, snakke med en terapeut eller anstrenge seg for å friske opp forholdet. Men dessverre er det mange som har lite samarbeidsvillige partnere - var partneren deres opptatt av at begge skulle være lykkelige, ikke bare dem selv, så hadde jo selvsagt ikke problemene oppstått i utgangspunktet. I tillegg vil ingen møte offentlig og sosial fordømmelse ved at man er den som “røsker opp” familien - hvilket man ofte blir.

Nå tror jeg ikke bare det er ren mangel på sex som er problemet, men begjær, intimitet, respekt og følelsen av at man betyr noe. Jeg vet om mange menn som fant seg en elskerinne rett og slett fordi det de savnet var at de var en person av betydning. Hjemme var de redusert til en annenrangsborger - en idiot som betalte regninger og klippet gresset men hvis ønsker og behov var fullstendig ignorert.

Sjefen min har hatt en affære i flere år (jeg vet dette fordi jeg har innsyn i hans avtalebok, dog han har tilstått det etter noen drinker). Det ironiske - hvilket jeg har sett ofte - er at han er en attraktiv mann med en god stilling, god inntekt og mye respekt fra sine kolleger og ansatte, men i eget hjem er fullstendig ubetydelig. Hans bursdag var for noen uker siden og jeg spurte hva slags planer de hadde. De skulle i fornøyelsespark sa han, og så litt oppgitt ut. Det er ingen dager som feirer ham, kun “noe som barna liker”. Kona derimot, er oppmerksomhetens sentrum både ved egen bursdag og morsdag.

Jeg kjenner ingen kvinner som er utro og vet ikke hva som er årsaken. Antakeligvis andre faktorer, muligens noen av de samme. Jeg er kvinne selv og har jobbet i mannsdominerte yrker så det er der jeg har observert mest av det. Noen har også betrodd seg ettersom vi har hatt mye med hverandre å gjøre. Jeg har truffet kona til noen av dem også.

Jeg tror utroskap i mange tilfeller kunne vært unngått. Jeg ser selvsagt en del av den “notorisk utro” typen. Dvs. de hadde mange partnere før de giftet seg og savner variasjonen, de valgte ekteskap fordi de skjønte det forventet i sosiale sammenhenger uten at de var innstilt på det eller er typen som liker risiko og spontanitet (aksjemeglertypen).

Men mange er også “stabile ektemenn” typen, fedre som er stede, gode naboer og sympatiske venner. Det er mange typer som er utro, så lenge grunnlaget er der, en mulighet og en potensiell elskerinne.

Utroskap er alltid galt, uten tvil. Men jeg ser ikke på det som verre enn andre moralske tvilsomme valg eller feil begått i løpet av et langt liv. Så det er jo en glasshus-situasjon, der den som “aldri har feilet kan kaste den forste steinen”.

(Kan legge til at jeg aldri har vært utro selv, så dette er ikke et selvforsvar, ikke at jeg heller hadde hatt behov for det).

Anonymous poster hash: 60acc...ae0

Et helt vanvittig bra innlegg. Bør faktisk klistres på toppen av forumet. Bør leses av alle.

Anonymous poster hash: 18f33...0f6

[La Guapa]

Jeg synes ikke det er noen unnskyldning for utroskap - dvs. noe som legitimere det, da det alltid kan unngås. Men jeg synes det er faktorer som setter det i perspektiv.

Da jeg var litt yngre og uerfaren mente jeg at det var en helt "svart på hvitt" sak der den som er utro skal ut på dagen, uansett. Når det gjelder vanlige forhold - ikke ekteskap og ingen barn involvert - mener jeg fortsatt det. Man har ingen spesifikke forpliktelser og har faktisk ikke bundet seg til vedkommende for livet og når man allerede da ser partnerens natur så er det bare å tenke at man fikk en lucky escape.

Har man bygget et liv sammen, dannet familie, en felles sosial sirkel og det hele så er det mer som skal røskes opp ved roten. Og det har konsekvenser for fler enn en selv. I tillegg kan det oppstå spm. ang samvær med barna samt økonomiske konsekvenser.

Jeg kan si at jeg synes det faktisk er overraskende i hvilken grad mange "gir opp" og gir litt faen innad et ekteskap. Jeg har sett eksempler på det i det virkelige liv og t.o.m. lest eksempler her.

Det er overraskende mange kvinner som virker veldig i det blå når det gjelder å ta vare på hverandre. De har sine egne behov - alt fra at mannen skal lytte til deres problemer, tolerere sterk PMS og ta konfliktene hun ikke vil ta til mindre ting som å tomme oppvaskmaskinen. Hans egne behov er det ikke like nøye med. Sex er noe hun står fritt til å si nei til når som helst, for han har jo selvsagt ikke rett på hennes kropp. Menn som klager over dette eller uttrykker skuffelse, frustrasjon og/eller noe sinne, avfeies som barnslige drittunger eller kanskje t.o.m. overkåte griser.

Sannheten er at dersom han hadde ignorert hennes behov på samme måte som hun ignorerer hans, hadde hun aldri tolerert det. Resultatet er et tvungent sølibat, hvilket i seg selv er (i mine øyne) et brudd på ekteskapet. Et sunt sexliv betyr at sex ikke hviler for mye på det rent emosjonelle. Ethvert par er nødt til å ha tilfredsstillende knulling nå og da uten at det er avhengig av hverken langvarig forspill eller at alt er perfekt. Forelskelsen vil legge seg og hvis hun i det sekund ikke lenger vil ha sex og derfor ikke er villig til å ha sex, er det hele dødsdømt.

Dette er tydeligvis et problem for mange. Jeg har bare ikke lyst på ham eller han har irritert meg i det siste. Det skal mer anstrengelse til, for et forhold har to personer.

Dersom det er smårollinger involvert, et nybygget hus og en etablert familieenhet er det ikke bare bare å bryte ut. De fleste oppegående mennesker vil selvsagt ta opp problemene, snakke med en terapeut eller anstrenge seg for å friske opp forholdet. Men dessverre er det mange som har lite samarbeidsvillige partnere - var partneren deres opptatt av at begge skulle være lykkelige, ikke bare dem selv, så hadde jo selvsagt ikke problemene oppstått i utgangspunktet. I tillegg vil ingen møte offentlig og sosial fordømmelse ved at man er den som røsker opp familien - hvilket man ofte blir.

Nå tror jeg ikke bare det er ren mangel på sex som er problemet, men begjær, intimitet, respekt og følelsen av at man betyr noe. Jeg vet om mange menn som fant seg en elskerinne rett og slett fordi det de savnet var at de var en person av betydning. Hjemme var de redusert til en annenrangsborger - en idiot som betalte regninger og klippet gresset men hvis ønsker og behov var fullstendig ignorert.

Sjefen min har hatt en affære i flere år (jeg vet dette fordi jeg har innsyn i hans avtalebok, dog han har tilstått det etter noen drinker). Det ironiske - hvilket jeg har sett ofte - er at han er en attraktiv mann med en god stilling, god inntekt og mye respekt fra sine kolleger og ansatte, men i eget hjem er fullstendig ubetydelig. Hans bursdag var for noen uker siden og jeg spurte hva slags planer de hadde. De skulle i fornøyelsespark sa han, og så litt oppgitt ut. Det er ingen dager som feirer ham, kun noe som barna liker. Kona derimot, er oppmerksomhetens sentrum både ved egen bursdag og morsdag.

Jeg kjenner ingen kvinner som er utro og vet ikke hva som er årsaken. Antakeligvis andre faktorer, muligens noen av de samme. Jeg er kvinne selv og har jobbet i mannsdominerte yrker så det er der jeg har observert mest av det. Noen har også betrodd seg ettersom vi har hatt mye med hverandre å gjøre. Jeg har truffet kona til noen av dem også.

Jeg tror utroskap i mange tilfeller kunne vært unngått. Jeg ser selvsagt en del av den notorisk utro typen. Dvs. de hadde mange partnere før de giftet seg og savner variasjonen, de valgte ekteskap fordi de skjønte det forventet i sosiale sammenhenger uten at de var innstilt på det eller er typen som liker risiko og spontanitet (aksjemeglertypen).

Men mange er også stabile ektemenn typen, fedre som er stede, gode naboer og sympatiske venner. Det er mange typer som er utro, så lenge grunnlaget er der, en mulighet og en potensiell elskerinne.

Utroskap er alltid galt, uten tvil. Men jeg ser ikke på det som verre enn andre moralske tvilsomme valg eller feil begått i løpet av et langt liv. Så det er jo en glasshus-situasjon, der den som aldri har feilet kan kaste den forste steinen.

(Kan legge til at jeg aldri har vært utro selv, så dette er ikke et selvforsvar, ikke at jeg heller hadde hatt behov for det).

Anonymous poster hash: 60acc...ae0

Applaus!!!!! Jeg tror dette er grunnen til at en del menn faller for fristelsen til å være utro!

Ved å sørge for at mannen føler seg attraktiv, sexy, begjært og at han får være mann tror jeg mange kvinner hadde unngått å oppdage at mannen er utro! Jeg tenker at som kvinne ønsker jeg det samme av min mann! Jeg vil ha følelsen av å bety noe og å være viktig! Vi kvinner har de siste årene blitt mer opptatt av å skvise våre menn inn i en androgyn kjønnsløs liten boks tvert de flytter inn! Det er direkte usunt !

Takk for et svært godt innlegg 👍

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært utro, men eksen min var utro mot meg hele tiden. Sikkert minst 20 ganger, sikkert mer. Jeg fant ut av det noen få ganger, men regner med det skjedde veldig mye oftere en det. Det endte så klart som det måtte ende, han gjorde en annen gravid. Vi har også et barn sammen. Utrolig kjipt. Skulle ha gått fra han første gangen jeg fant ut av utroskap, men var dum. Så ble det en vane. Gjorde like vondt hver gang da. Tror aldri jeg kommer til å stole på en mann igjen ihvertfall

Anonymous poster hash: 9696e...994

[AnonymBruker]

Nå fins det jo egentlig ingen god unnskyldning for utroskap. Jeg har vært det selv et par ganger da jeg var alt for ung til å holde meg i et forhold tydeligvis! Men mange av de var det mot meg også.

Men skjedde noe rart med min nåværende type. Jeg var utro med å flørte med en annen Ifjorsommer, dette pågikk i ca 2 uker, han hadde dame og barn og jeg kjæreste. Lurer hver dag på hvorfor jeg gjorde det, men er glad kjæresten fant ut det og angrep meg. Selv om jeg skulle ønske vi bare gikk ifra hverandre der og da, iallfall han!

Jeg kan kun snakke for megselv, og jeg tror jeg var det for jeg trengte bekreftelse på at jeg fortsatt var attraktiv for andre.. stygt sagt og tenkt, men. Da jeg ble sammen med han så fikk jeg ikke lengre komplimenter, ingen som prøvde seg osv, alt jeg er vant med (uten at jeg er utro pga det, ja!).

Viste jo seg at det var sånn for jeg virket så lykkelig sammen med han, at alle skjønte jeg var det og hadde respekt for det.

Har ikke ord for å beskrive hvor mye jeg angrer, vi er sammen enda men det kommer selvfølgelig enda opp i krangler, så var han utro selv for noen uker tilbake. Føler bare jeg fortjente det.

Skal aldri være utro mot noen igjen. Jeg har definitivt lært og blitt voksen nå.

Anonymous poster hash: f2844...5d8