Nedstemt når jeg er hjemme.

[AnonymBruker]

Jeg er i så dårlig humør med en gang jeg kommer inn døra hjemme.

Jobber 50% og har studielån og overgangsstønad i tillegg.

Har en kjæreste som bor langt unna.

Sliter med studiene og er på vei å droppe ut hvert øyeblikk.

Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg et glad når jeg er sammen med barnet mitt på 4 år men med en gang jeg har levert henne i barnehage og kommer hjem til tomt hus så faller all energi på bunn og jeg føler ikke for å gjøre noen ting. Vil bare ligge under dyna til jeg skal hente henne igjen.

Sliter med å fortelle foreldrene mine at jeg dropper ut. Tenker å reise til kjæresten i helga men må fortelle dem at jeg dropper ut før jeg bestiller billett.

Det er så rotete og vanskelig å forklare.

Men vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg bryr meg alt for mye om hva andre mener om meg, spesielt mamma.

Anonymous poster hash: ddfe5...aa4

[Sylvari]

Huff, det hørtes vondt ut. Studere, jobb, barn og kjæreste som er langt unna er mye å måtte håndtere på en gang. Er det noe grunn til at du at du er på vei til å droppe ut av studiene? Er jo ikke så lenge igjen av skoleåret, om det er fordi du er sliten så ville jeg kanskje prøvd å fullføre semesteret? Selvfølgelig lettere sagt enn gjort når man står på utsiden.

[AnonymBruker]

Kom deg på skolen og sitt på lesesalen og jobb om dagene i stedet for å sitte hjemme. Mange som ikke takler å sitte hjemme å studere.

Anonymous poster hash: f2e58...500

[AnonymBruker]

Gå på biblioteket for å lese. Men du må venne deg til å være hjemme, tenne lys, lage god mat, kjøpe inn blomster?

Det er velkjent at det er vanskelig å lese eller jobbe hjemmefra. Og hvis du har et press på deg er det lett å forbinde hjem med arbeidspress.

Anonymous poster hash: 485bf...f16

[AnonymBruker]

skjønner deg. er i litt samme situasjon selv. har begynt på nytt studie for ente gang og heller ikke denne gangen får jeg det til. har mye studielån, vet ikke hva jeg vil, er lei meg og klarer ikke ta meg sammen. det er veldig lett å si at man bare må ta seg selv i nakken, men det er ikke alltid like lett. mitt tips er å snakke med noen. rådgiver, venninne, kjæreste, tante, whatever. og hvis du mistrives i situasjonen din, så ikke bli værende i den. få deg jobb i barnehage i stede? studer noe annet? få jobb i kassa på coop? alt er bedre enn noe som gjør deg trist.

Anonymous poster hash: 3d340...715

[AnonymBruker]

Et eller annet sted tar han jo avgjørelsen om å se slik ut som han gjør. Å se bra ut for sin kjæreste er ikke lenger en prioritet for han. Han får spise all drittmaten han orker og får likevel ha sex med en trent og digg dame. Jeg skjønner deg godt.

Anonymous poster hash: 5769a...b5b

[AnonymBruker]

skjønner deg. er i litt samme situasjon selv. har begynt på nytt studie for ente gang og heller ikke denne gangen får jeg det til. har mye studielån, vet ikke hva jeg vil, er lei meg og klarer ikke ta meg sammen. det er veldig lett å si at man bare må ta seg selv i nakken, men det er ikke alltid like lett. mitt tips er å snakke med noen. rådgiver, venninne, kjæreste, tante, whatever. og hvis du mistrives i situasjonen din, så ikke bli værende i den. få deg jobb i barnehage i stede? studer noe annet? få jobb i kassa på coop? alt er bedre enn noe som gjør deg trist.

Anonymous poster hash: 3d340...715

Godt å høre at jeg ikke er alene om dette. For det føles slik. "Alle" greier jo å gjennomføre et vanlig bachelor studie. Dette er mitt første forsøk på høgskole og jeg er såpass gammel at man skulle tro at jeg taklet dette fint.

Det er ikke Større grunner til at jeg vil droppe ut enn at hodet mitt rett og slett ikke greier å holde følge. Jeg eier verken motivasjon eller selvdisiplin nok til å sette meg ned på egen hånd og lese.

Har ingen studievenner å samarbeide med heller siden dette er et desentralisert studie og jeg bor lang bort i gokk.

Du har rett, jeg bør ikke fortsette med noe som gjør meg trist. For det er det jeg er. Stresset hele tiden, tenker på tidsfrister konstant og hvordan i all verden jeg skal greie å holde dem.

Føler ikke jeg syns studiet et verdt det.

Studentlivet er kanskje ikke noe for meg og det er kanskje på tide å innse det en gang for alle.

Jeg vurderer finne på noe annet, ta fagbrev i noe kanskje.

Hvordan reagerte dine foreldre når du fortalte at du droppet ut av studiet?

Er redd mine kommer til å få bakoversveis og blir dødsskuffa og kanskje litt sint.

De har vært mer interessert i studiene mine ebber meg selv tror jeg.

Men ikke misforstå, det har vært mitt eget valg å studere dette. Men for meg er det virkelig for overveldende og mye.

Jeg er alenemor og ser at dette funker rett og slett ikke.

Faren til barnet bor langt unna og økonomien strekker ikke til på noe vis.

Hilsen Ts

Anonymous poster hash: ddfe5...aa4

[AnonymBruker]

Et eller annet sted tar han jo avgjørelsen om å se slik ut som han gjør. Å se bra ut for sin kjæreste er ikke lenger en prioritet for han. Han får spise all drittmaten han orker og får likevel ha sex med en trent og digg dame. Jeg skjønner deg godt.

Anonymous poster hash: 5769a...b5b

Hva?

Anonymous poster hash: 9c33a...e3f

[Gjest Vena Cava]

Hva?

Anonymous poster hash: 9c33a...e3f

Tror kanskje han/hun har skrevet i feil tråd

[Nordis]

Er det du som også skrev den tråden om å hoppe av studier/bachelor sykepleie og heller ta fagbrev, og var redd din mor ville bli skuffet?

Det er ikke så enkelt å studere desentralisert og ikke ha medstudenter rundt seg å diskutere fagstoff med. Det stiller store krav til selvdisplinen. Brukes det noen digital læringsplattform på studiet, som Its Learning eller Classfronter? Da går det an å ha "kollokvie" der inne

Ellers vil jeg si at å jobbe 50% og studere 50%, samt være alenemor, er samlet sett mye. Kanskje hadde det passet bedre for deg å være fulltidsstudent. Da hadde du kunnet fokusere kun på studiene. Men det høres ut som du bor litt usentralt, og der finnes det kanskje ikke fulltidsstudier?

Ellers, hvis du er trett, slapp og tiltaksløs, tenker jeg at du kanskje bør ta en tur til legen for å utelukke at du mangler noe, evt undersøke om du kan ha en mild depresjon. Da blir man ofte tiltaksløs og det blir tungt å komme i gang med ting.

Det virker som du er bekymret for hva foreldrene dine vil si om du hopper av studiene. Det synes jeg ikke du skal fokusere så mye på. Fokuser på hva som vil være best for deg, og datteren din, i det lange løp.

[AnonymBruker]

Godt å høre at jeg ikke er alene om dette. For det føles slik. "Alle" greier jo å gjennomføre et vanlig bachelor studie. Dette er mitt første forsøk på høgskole og jeg er såpass gammel at man skulle tro at jeg taklet dette fint.

Det er ikke Større grunner til at jeg vil droppe ut enn at hodet mitt rett og slett ikke greier å holde følge. Jeg eier verken motivasjon eller selvdisiplin nok til å sette meg ned på egen hånd og lese.

Har ingen studievenner å samarbeide med heller siden dette er et desentralisert studie og jeg bor lang bort i gokk.

Du har rett, jeg bør ikke fortsette med noe som gjør meg trist. For det er det jeg er. Stresset hele tiden, tenker på tidsfrister konstant og hvordan i all verden jeg skal greie å holde dem.

Føler ikke jeg syns studiet et verdt det.

Studentlivet er kanskje ikke noe for meg og det er kanskje på tide å innse det en gang for alle.

Jeg vurderer finne på noe annet, ta fagbrev i noe kanskje.

Hvordan reagerte dine foreldre når du fortalte at du droppet ut av studiet?

Er redd mine kommer til å få bakoversveis og blir dødsskuffa og kanskje litt sint.

De har vært mer interessert i studiene mine ebber meg selv tror jeg.

Men ikke misforstå, det har vært mitt eget valg å studere dette. Men for meg er det virkelig for overveldende og mye.

Jeg er alenemor og ser at dette funker rett og slett ikke.

Faren til barnet bor langt unna og økonomien strekker ikke til på noe vis.

Hilsen Ts

Anonymous poster hash: ddfe5...aa4

Foreldrene mine tok det veldig fint. De sier at de vil at jeg skal gjøre det som er best for meg og det jeg selv vil uten press fra dem. Det er nok press som det ellers. Samboeren min derimot er litt oppgitt over at jeg hopper av mitt tredje studie. Og jeg skjønner han godt! Fordi det er jeg og. Men hvordan skal man vite om noe er rett eller ikke for en om en aldri prøver?

Vi er nok mange som ikke vet hva vi vil og som ikke klarer å fullføre en bachelor, men det er nok ikke like mange av oss som tørr å si det.

Anonymous poster hash: 3d340...715