Føler meg fullstendig fanget i forholdet.

[Cat79]

Hei jeg er ny her og det kan være dette emnet er tatt opp før..men har bare behov for å få satt ord på hvordan jeg har det, og kanskje få noen råd, tanker tilbake

Jeg er gift med mannen jeg har vært sammen med i 10 år nå. Jeg hadde en datter fra før og vi har i tillegg to barn sammen.

Jeg merket ganske tidlig i forholdet at dette kanskje ikke var den perfekte match..men vi var ekstremt seksuelt tiltrekt av hverandre..noe som forøvrig er veldig viktig!!

Beskrivelse av ham: kjekk og utadvendt. Veldig bastant og påståelig, noe som har slitt ut noen kompiser( og meg selv) Ekstremt ærekjær og jobben betyr alt for ham! Der er han også veldig dyktig og får mye tilbakemelding på det.

Han er realitetsorientert og drømmer ikke så mye om fremtiden. Stresser mye.. Har feks fra vi begynte sammen alltid hatt vekkeklokken på kl 06.00 på morgenen 7 dager i uken.. Noe som har holdt på å gjøre meg sprø mange ganger!! Nytter ikke at jeg sier ifra eller slår den av på kvelden.. Har skjedd at det har fløgge et par tlf ut av vinduet ja..:/ Han er mye sint på alt og alle.. Og er flink til å klage på hvor late folk er eller hvor feil andre folk lever.. Dette klager han nesten daglig på til meg..og er sint for at han "må" ta på seg jobben andre er for late til å ta..( han tar på seg alt for mange prosjekter) Dette er nok mye av grunnen til at han er så mye sint og sur.. Han blir ofte rasende og kjefter og smeller og bryr seg ikke om at ungene er til stede. Jeg kunne ramset opp mye...

Men iallerfalldet..jeg er selv en veldig sensitiv person.. Veldig lidenskapelig og har mange drømmer, noe som har irritert ham. Jeg er opptatt av å nyte nuet og prøve å ha det så bra som mulig i hverdagen.. sa tidlig i forholdet at det eneste jeg krevde av ham er at han er kjærlig meg meg og gir meg litt bekreftelse i hverdagen.. jeg har så mye kjærlighet å gi, og trenger det jo selfølgelig tilbake.. Klart han skulle det..men det har han absolutt ikke fulgt opp, og sier selv han ikke er typen til det. Kun når vi har sex gir han meg komplimenter. Jeg er også veldig hissig, og kan eksplodere, men det går over to sekunder etterpå.. men problemet har ofte vært at han da ofte har eksplodert 10 ganger mer..

Jeg ble gravid etter 1 år og vi giftet oss.. Skjønner ikke hvorfor for det føltes helt feil.. Hadde så sinnsykt kalde føtter før bryllupet.. Fatter bare ikke at jeg ikke lyttet til magefølelsen!!!!!! Etter bryllupet og under graviditeten var han fryktelig.. han bare rakket ned på meg..familien min, og hva jeg sto for..(kommer fra en kristen familie, men er selv bare moderat) han tok så vidt i meg under hele graviditeten.. jeg ble fryktelig dreprimert, hadde egenlig bare lyst å dra..men tanken på å bli alenemor med to barn og to forskjellige fedre holdt meg igjen.. Jeg måtte til slutt begynne på lykkepiller..men sluttet etter kort tid..

har alltid vært veldig energisk, sosial, blid og livsglad, hatt mange venner og alltid jobbet, men merker at dette forholdet har forandret meg..jeg er blitt mer nervøs, deprimert og sliten.

Jeg har skrevet ut skillsmisse papirene to ganger og vært veldig klar for å gå..men da har han vært helt knust og lovet bot og bedring og har plutselig vist en ydmyk side jeg aldri ser ellers.. Det er ikke måte på hvor høyt han elsker meg.

Nå er det gått ti år, og depresjonene har kommet tilbake innimellom, og for et halvt år siden ble jeg fryktelig depressiv og tenkte så mye på selvmord, at jeg ble redd selv for at jeg ble å gjennomføre det.. Oppsøkte legen, siden jeg ikke klarte gå på jobb heller..

Han mente jeg hadde utviklet bipolar 2, noe jeg har fått medisiner for..og sakte men sikkert kommet meg opp igjen.. Merket at han jeg er gift med er veldig fornøyd med at jeg har fått denne diagnosen.. Og han er blitt mye mildere med meg..men kjenner selv at alle sårene fra årene som har gått er kommet mer til syne nå..

Må legge til at han er veldig flink å følge opp ungene på aktiviteter, og er en flink pappa for barna.. Eldste som jeg hadde fra før har nok ikke fått den nærheten de to minste har fått.. Hun var to år da vi flyttet sammen..men har omtrent aldri sittet på fanget eller fått kos fra ham. Men han er nå flink å følge henne opp på aktiviteter.

Jeg har så lyst å gå, men er livredd for at jeg ikke skal klare det.. Er redd jeg er blitt for svak til å klare meg selv, og at han blir å lage masse problemer for meg... Dt er så fortvilende!!

Detter ble fryktelig lang lesing :// men var godt å få det ut..og håper på noen tanker tilbake

[Gjest navnelapp]

Vi kvinner har ein tendens til å undervurdere vår eigen styrke, vår eiga evne til å stå på eigne bein og å ta hand om oss sjølv. Vi undervurderer også ofte vår eigen verdi som menneske. Forestill deg at ei venninne hadde beskrive situasjonen sin slik du gjer. Ville du ikkje oppfordra henne til å gå? Ville du ikkje støtta henne og hjelpt henne gjennom det heile? Det trur eg du ville. Du er verdifull. Du er verdifull i kraft av det du kan og veit, og det du er for andre. Du er verdifull på eit slikt nivå at du skal ikkje behandlast dårleg. Du skal ikkje tole kjefting og aggresjon. Du skal stå på dine eigne bein, og vere eit heilt og fullt menneske som blir tatt på alvor og som blir lytta til.

Det viktigaste når ein skal bryte opp frå eit forhold er å finne sitt eige fotfeste. Då treng du ein plan. Du må styrke deg sjølv først. Du må skrive ned kva det er ved deg som gjer deg verdifull, og som gjer at du har rett til å bli møtt med kjærleik og respekt. Du må finne dine eigne sterke sider. Dei svake treng du ikkje ha så mykje fokus på, anna enn viss du må overvinne dei for å klare deg sjølv. Når du har funne din eigen styrke må du lage eit kart over kven du veit som vil støtte deg. Tenk vidt og kreativt, og tenk også på personar som du har hjelpt, som kan tenke seg å gjengjelde tenesta.

Når du har nettverket klart må du begynne å definere for deg sjølv kva du vil. Viss målet er å finne si eiga leiligheit, så skriv det ned. Begynn å lese annonser, skaff deg eit inntrykk av prisnivå og kvar du kan tenke deg å bu. Kartlegg marknaden. Så må du sjå på din eigen økonomi. Kva eig du? Kva kan du ta med deg? Må huset der dokke bur selgast?

Har du sparepengar? Viss ikkje, begynn å spare. Lag din eigen reservekonto, gjerne i ein annan bank, viss du og mannen din har felles økonomi. Sett av pengar til depositum, litt og litt. Prioriter ned kafebesøk, duftlys og nye klede, og sett pengane på din eigen konto.

Så må du begynne å involvere nettverket ditt, snakk med ein/ei eller to som du verkeleg kan stole på. Drøft situasjonen din, fortell om planane dine, spør om den du snakkar med har idear til korleis du bør gripe det heile an. Ver open, men hold fokus på di eiga nye framtid på eigne bein, ikkje å å klage over han du vil flytte frå eller gjere det slutt med. Få hjelp til praktiske ting, og lag ein plan for å gjennomføre det heile der du fordeler oppgåver, legg inn telefonnummer og anna praktisk info og visualiser det heile for deg sjølv. Det er veldig nyttig!

Og før du veit ordet av det er du på eigne bein.

[Cat79]

Kjære deg Tuuusen takk for gode ord og råd!! Måtte gråte en liten tåre, for det var så godt å få denne bekreftelsen og tilbakemeldingen.

Det var sanne og kloke ord. Jeg SKAL klare dette!! Og ditt råd om å lage en plan og bruke tid på å styrke meg selv fremover, med mål om å bli selvstendig skal jeg følge. Skalskalskal klare det !

Tror faktisk jeg skal ta en fortrolig samtale med ei venninne i kveld.

Du e et bra menneske <3

Klem fra meg

[Gjest navnelapp]

Takk, og lykke til! Livet er for kort til å ha det dårleg.

[Gjest Gjest]

Hei jeg er ny her og det kan være dette emnet er tatt opp før..men har bare behov for å få satt ord på hvordan jeg har det, og kanskje få noen råd, tanker tilbake

Jeg er gift med mannen jeg har vært sammen med i 10 år nå. Jeg hadde en datter fra før og vi har i tillegg to barn sammen.

Jeg merket ganske tidlig i forholdet at dette kanskje ikke var den perfekte match..men vi var ekstremt seksuelt tiltrekt av hverandre..noe som forøvrig er veldig viktig!!

Beskrivelse av ham: kjekk og utadvendt. Veldig bastant og påståelig, noe som har slitt ut noen kompiser( og meg selv) Ekstremt ærekjær og jobben betyr alt for ham! Der er han også veldig dyktig og får mye tilbakemelding på det.

Han er realitetsorientert og drømmer ikke så mye om fremtiden. Stresser mye.. Har feks fra vi begynte sammen alltid hatt vekkeklokken på kl 06.00 på morgenen 7 dager i uken.. Noe som har holdt på å gjøre meg sprø mange ganger!! Nytter ikke at jeg sier ifra eller slår den av på kvelden.. Har skjedd at det har fløgge et par tlf ut av vinduet ja..:/ Han er mye sint på alt og alle.. Og er flink til å klage på hvor late folk er eller hvor feil andre folk lever.. Dette klager han nesten daglig på til meg..og er sint for at han "må" ta på seg jobben andre er for late til å ta..( han tar på seg alt for mange prosjekter) Dette er nok mye av grunnen til at han er så mye sint og sur.. Han blir ofte rasende og kjefter og smeller og bryr seg ikke om at ungene er til stede. Jeg kunne ramset opp mye...

Men iallerfalldet..jeg er selv en veldig sensitiv person.. Veldig lidenskapelig og har mange drømmer, noe som har irritert ham. Jeg er opptatt av å nyte nuet og prøve å ha det så bra som mulig i hverdagen.. sa tidlig i forholdet at det eneste jeg krevde av ham er at han er kjærlig meg meg og gir meg litt bekreftelse i hverdagen.. jeg har så mye kjærlighet å gi, og trenger det jo selfølgelig tilbake.. Klart han skulle det..men det har han absolutt ikke fulgt opp, og sier selv han ikke er typen til det. Kun når vi har sex gir han meg komplimenter. Jeg er også veldig hissig, og kan eksplodere, men det går over to sekunder etterpå.. men problemet har ofte vært at han da ofte har eksplodert 10 ganger mer..

Jeg ble gravid etter 1 år og vi giftet oss.. Skjønner ikke hvorfor for det føltes helt feil.. Hadde så sinnsykt kalde føtter før bryllupet.. Fatter bare ikke at jeg ikke lyttet til magefølelsen!!!!!! Etter bryllupet og under graviditeten var han fryktelig.. han bare rakket ned på meg..familien min, og hva jeg sto for..(kommer fra en kristen familie, men er selv bare moderat) han tok så vidt i meg under hele graviditeten.. jeg ble fryktelig dreprimert, hadde egenlig bare lyst å dra..men tanken på å bli alenemor med to barn og to forskjellige fedre holdt meg igjen.. Jeg måtte til slutt begynne på lykkepiller..men sluttet etter kort tid..

har alltid vært veldig energisk, sosial, blid og livsglad, hatt mange venner og alltid jobbet, men merker at dette forholdet har forandret meg..jeg er blitt mer nervøs, deprimert og sliten.

Jeg har skrevet ut skillsmisse papirene to ganger og vært veldig klar for å gå..men da har han vært helt knust og lovet bot og bedring og har plutselig vist en ydmyk side jeg aldri ser ellers.. Det er ikke måte på hvor høyt han elsker meg.

Nå er det gått ti år, og depresjonene har kommet tilbake innimellom, og for et halvt år siden ble jeg fryktelig depressiv og tenkte så mye på selvmord, at jeg ble redd selv for at jeg ble å gjennomføre det.. Oppsøkte legen, siden jeg ikke klarte gå på jobb heller..

Han mente jeg hadde utviklet bipolar 2, noe jeg har fått medisiner for..og sakte men sikkert kommet meg opp igjen.. Merket at han jeg er gift med er veldig fornøyd med at jeg har fått denne diagnosen.. Og han er blitt mye mildere med meg..men kjenner selv at alle sårene fra årene som har gått er kommet mer til syne nå..

Må legge til at han er veldig flink å følge opp ungene på aktiviteter, og er en flink pappa for barna.. Eldste som jeg hadde fra før har nok ikke fått den nærheten de to minste har fått.. Hun var to år da vi flyttet sammen..men har omtrent aldri sittet på fanget eller fått kos fra ham. Men han er nå flink å følge henne opp på aktiviteter.

Jeg har så lyst å gå, men er livredd for at jeg ikke skal klare det.. Er redd jeg er blitt for svak til å klare meg selv, og at han blir å lage masse problemer for meg... Dt er så fortvilende!!

Detter ble fryktelig lang lesing :// men var godt å få det ut..og håper på noen tanker tilbake

Det eneste jeg stusser litt ved er at du nå beskriver han i et bedre lys. Du skriver litt motstridende om han, men jeg kan forstå at man kan ha motstridende følelser.

Hovedtanken min etter å ha lest innlegget ditt er at du føler han ikke respekterer deg, er du enig? Han virker egoistisk, og ser ikke hele deg, han ser deg bare når du truer med å gå?

Har dere fortsatt et bra sexliv ( virker som han da gir deg mye bekreftelse ) ? Har en følelse at typiske menn ( jeg tenker da maskulinitet ) viser ofte følelser gjennom sex, sin kjærlighet til dama, men man kan selvfølgelig vise det på mange andre måter og.

Kjenner meg litt igjen i måten du beskriver deg selv på. Jeg er og veldig følsom/sensitiv , men har og mye temperament, hissig, er lidenskapelig..har mange drømmer..og han siste jeg nå har sett, har litt av de trekkene du beskriver at din mann har. Det jeg har merket meg, er at han er noen ganger så sterk at jeg faller litt utenfor på en måte, ja kveles om du vil, selv om jeg og egentlig er ei med veldig sterk integritet. Vi krangler mye, krangler du og han mye?

Når kjente du den dårlige magefølelsen? Tidlig eller etterhvert? Hvordan føltes den? Kanksje jeg kan lære av deg?

Føler du at dere har et typisk lidenskapelig forhold?

Har du noen gang følt at du elsker han? Føler du at han elsker deg?

Stoler du på denne mannen?

Føler du at diagnosen du har fått skyldes han? Det hadde vært interessant å høre..at han kanskje får frem sider i deg, som humørsvingninger f.eks, som egentlig ikke hadde kommet frem på samme måte med f.eks en annen mann? Dette er bare noen tanker fra meg, men å leve sammen med noen, kan være krevende for man møter seg selv i døra, på godt og vondt. Har en følelse av at du føler han har styrt deg litt, og at du aldri har stått helt opp for deg selv, og at du nå kjenner en reaksjon over lang tid?

Vet han nå at du vurderer brudd, eller vil det komme som lyn fra klar himmel?

Synes "alt godt" sa mye bra, hvis du virkelig kjenner at nok er nok.

Prøv og kjenne etter denne gangen på hva som er rett for DEG, husk at du er verdifull!

Jeg har selv vurdert å gå fra min mann mange ganger, men har så motstridende følelser for han...Føler jeg kan elske han, men jeg har og dårlig magefølelse innimellom , så bør kanskje lytte til den? Men når vet man at det er rett? Jeg bor ikke med han eller har ingen barn, så sitter mindre "stuck" enn deg...

Lytt til hjertet ditt!

[Gjest navnelapp]

Ein person som gir deg dårleg magefølelse skal du styre unna, heilt enkelt. Sjølv om dei er i din næraste familie, vennekrets eller kollegaer. Eg har følgt det prinsippet så langt eg har kunna gjennom heile mitt liv, og det har redda meg mange gongar. No gjer eg mitt beste for å lære det til barna mine, og det virkar som om dei lærer. Dei er iallfall flinke til å sette sine eigne grenser.

Og det er jo det desse personane klarer, å bryte ned grensene våre, slik at vi ikkje kjenner oss sjølv igjen, og lar dei valse over oss. Det er ikkje slik det skal vere.

[Gjest Gjest]

Ein person som gir deg dårleg magefølelse skal du styre unna, heilt enkelt. Sjølv om dei er i din næraste familie, vennekrets eller kollegaer. Eg har følgt det prinsippet så langt eg har kunna gjennom heile mitt liv, og det har redda meg mange gongar. No gjer eg mitt beste for å lære det til barna mine, og det virkar som om dei lærer. Dei er iallfall flinke til å sette sine eigne grenser.

Og det er jo det desse personane klarer, å bryte ned grensene våre, slik at vi ikkje kjenner oss sjølv igjen, og lar dei valse over oss. Det er ikkje slik det skal vere.

Takk, du sa det veldig bra! Det er akkurat det han gjør når jeg tenker meg om...han går over grensene mine gang på gang, mener at jeg må respektere at han ikke har de grensene som meg. Hva sier man da tilbake? Jeg sier at han må respektere grensene mine, han mener jeg må respektere at han ikke har de grensene...

Nå skal jeg ikke kuppe tråden her, men du har et veldig bra poeng.

Når det gjelder magefølese, så kan den jo og lure oss? De fleste av oss er sammensatte, meg inkludert, og da kan man få motstridende følelser til noen uten at det trenger å bety at man ikke passer sammen...eller? Vi er jo alle i bevegelse hele tida.

[Gjest navnelapp]

Eg forstår kva du meiner, men eg tenker at magefølelse og magefølelse er to ulike ting. Den magefølelsen du får i dei gode øyeblikka er deilig og fin, men ingenting å rette seg etter. Det er den magefølelsen du har når det ikkje er gode øyeblikk som er den du må lytte til når det faktisk handlar om resten av livet ditt. Den jamne magefølelsen, kvardagsfølelsen.

TS skriv om dei kalde føtene ho hadde før bryllupet. Det er eit alvorleg varsel, og som ho seier ho angrar på at ho ikkje lytta til. At ein kan vere irritert og hissig er ikkje det same som dårleg magefølelse. Den dårlege magefølelsen er den som oppstår når du føler deg dårleg behandla, når stemninga er til å ta og føle på, når det valsar ein elefant rundt i rommet, når du ikkje lenger kan vere ærleg å seie kva du føler og når ein uskyldig kommentar utløyser eit snøskred av raseri. Den følelsen må ein kjenne etter, og lytte til. Så tidleg som råd er, faktisk.

[Cat79]

Det eneste jeg stusser litt ved er at du nå beskriver han i et bedre lys. Du skriver litt motstridende om han, men jeg kan forstå at man kan ha motstridende følelser.

Hovedtanken min etter å ha lest innlegget ditt er at du føler han ikke respekterer deg, er du enig? Han virker egoistisk, og ser ikke hele deg, han ser deg bare når du truer med å gå?

Har dere fortsatt et bra sexliv ( virker som han da gir deg mye bekreftelse ) ? Har en følelse at typiske menn ( jeg tenker da maskulinitet ) viser ofte følelser gjennom sex, sin kjærlighet til dama, men man kan selvfølgelig vise det på mange andre måter og.

Kjenner meg litt igjen i måten du beskriver deg selv på. Jeg er og veldig følsom/sensitiv , men har og mye temperament, hissig, er lidenskapelig..har mange drømmer..og han siste jeg nå har sett, har litt av de trekkene du beskriver at din mann har. Det jeg har merket meg, er at han er noen ganger så sterk at jeg faller litt utenfor på en måte, ja kveles om du vil, selv om jeg og egentlig er ei med veldig sterk integritet. Vi krangler mye, krangler du og han mye?

Når kjente du den dårlige magefølelsen? Tidlig eller etterhvert? Hvordan føltes den? Kanksje jeg kan lære av deg?

Føler du at dere har et typisk lidenskapelig forhold?

Har du noen gang følt at du elsker han? Føler du at han elsker deg?

Stoler du på denne mannen?

Føler du at diagnosen du har fått skyldes han? Det hadde vært interessant å høre..at han kanskje får frem sider i deg, som humørsvingninger f.eks, som egentlig ikke hadde kommet frem på samme måte med f.eks en annen mann? Dette er bare noen tanker fra meg, men å leve sammen med noen, kan være krevende for man møter seg selv i døra, på godt og vondt. Har en følelse av at du føler han har styrt deg litt, og at du aldri har stått helt opp for deg selv, og at du nå kjenner en reaksjon over lang tid?

Vet han nå at du vurderer brudd, eller vil det komme som lyn fra klar himmel?

Synes "alt godt" sa mye bra, hvis du virkelig kjenner at nok er nok.

Prøv og kjenne etter denne gangen på hva som er rett for DEG, husk at du er verdifull!

Jeg har selv vurdert å gå fra min mann mange ganger, men har så motstridende følelser for han...Føler jeg kan elske han, men jeg har og dårlig magefølelse innimellom , så bør kanskje lytte til den? Men når vet man at det er rett? Jeg bor ikke med han eller har ingen barn, så sitter mindre "stuck" enn deg...

Lytt til hjertet ditt!

Heisann

Han har absolutt mange gode sider, ellers hadde jeg nok gått for mange år siden.. Men de dårlige sidene hans påvirker meg så enormt på en negativ måte. De sidene er det ikke så mange andre som ser.. Utenom at de merker at jeg har endret meg... Jeg er fra å være en trygg og selvstendig person, blitt alt for avhengig av ham, på en måte. Er usikker på mine egne avgjørelser, noe jeg er ganske sikker på kommer av hans overkjøring og kritikk av meg over mange år.

Han er veldig egoistisk og fordømmende, og har til tider veldig høye tanker om seg selv. Å diskutere med ham kan irritere en grå Stein.. Noe mange har merket og holder avstand. Men samtidig kan han også være veldig sosial og morsom i sosiale lag.

Jeg har nok følt at han ikke respekterer meg for den jeg er. Han har i alle år kritisert meg for min kristne bakgrunn, for vennene mine( mener hans venner er mye "bedre") han har ikke vært interessert i å bli kjent med mine venner, så vi bruker mye tid sammen med hans venner. Familien min..som er en flott storfamilie. jeg har en narkoman lillebror som jeg er fryktelig glad i, og har prøvd å hjelpe en del.. dette har irritert han grenseløst, og ser på ham som søppel.

Når vi har sex er det fortsatt bra, og det er mye av grunnen til at jeg har "holdt ut" men merker at tenningen på ham er borte, men jeg klarer heldigvis å nyte det alikavel med god fantasi. Og bekreftelsen jeg får da er god å få!

Jeg er egentlig også sterk og kjenner meg igjen i det du sier. Jeg hater å krangle, men det har blitt fryktelig mye krangling i løpet av årene, og de første årene etter at vi giftet oss, endte det stort sett opp med at jeg lå å gråt og var helt knust og han la seg for å sove. Han har en egen evne til å få det siste ordet og bryte meg ned.

Jeg kjente en dårlig magefølelse nesten med en gang vi begynte å rote sammen, men overså det, selv om jeg viste det ikke var lurt.. Stol ALLTID på magefølelsen din! Det er min erfaring. Det tar stortsett aldri feil.

Det har nok vært mye sexuell lidenskap i forholdet vårt, men tror egentlig aldri jeg har elsket ham. Pga måten han er på. Tenkte i begynnelsen at det nok blir bedre etterhvet som vi blir bedre kjent. Vi var jo fysisk veldig tiltrekt av hverandre.

Jeg stoler på at han ikke roter med andre 100 %. For han er det mest prinsippfaste mennesket jeg vet om. Å er man gift så er man gift mener han.

At diagnosen skyldes ham kan jeg vel ikke si.. Men han har nok vært med på å trigge det ja.. Han får frem veldig mye følelser i meg.. Sinnet hans får frem enormt mye stress i meg, noe jeg har kjent mye på, daglig alle disse årene. Kritikken får frem mye usikkerhet og sinne og humørsvingningene hans påvirker meg veldig..

Jeg var i et tre år langt samboerforhold før ham. Vi kranglet omtrent aldri, og jeg var veldig harmonisk og trygg på meg selv...men dessverre var jeg ikke så fysisk tiltrekt av ham, og følte mer vennskap.

Han vet nok at jeg er ganske lei av dette forholdet, men tror han tenker at jeg nok ikke blir å gjøre noe med det.

Takk, og det samme til deg Lytt til <3

Klem

[Cat79]

Takk, du sa det veldig bra! Det er akkurat det han gjør når jeg tenker meg om...han går over grensene mine gang på gang, mener at jeg må respektere at han ikke har de grensene som meg. Hva sier man da tilbake? Jeg sier at han må respektere grensene mine, han mener jeg må respektere at han ikke har de grensene...

Nå skal jeg ikke kuppe tråden her, men du har et veldig bra poeng.

Når det gjelder magefølese, så kan den jo og lure oss? De fleste av oss er sammensatte, meg inkludert, og da kan man få motstridende følelser til noen uten at det trenger å bety at man ikke passer sammen...eller? Vi er jo alle i bevegelse hele tida.

Det e så sant så sant. Lytt ALLTID til magefølelsen. Den har stort sett alltid rett.

[Steinar40]

Jeg har tro på det å legge en fornuftig plan over veien ut av forholdet.

For jeg har sett hvor dårlig det fungerer når folk ikke har noen plan.

[Gjest Cat79]

Jeg har tro på det å legge en fornuftig plan over veien ut av forholdet.

For jeg har sett hvor dårlig det fungerer når folk ikke har noen plan.

Hei

Har veldig tro på det ja. Har ordnet meg en bok, som jeg nå på morgenen har begynt å skrive litt i

Der skal jeg skrive ned planer, tanker og ideer.

Har fått mange gode råd.. Og det var akkurat det jeg trengte for å ta orntlig tak i dette.

Som AG skrev tidligere her.. Livet er for kort til å ha det dårlig!!

Livet skal nytes <3

Ha en fin dag. Klem

[Steinar40]

Hei

Har veldig tro på det ja. Har ordnet meg en bok, som jeg nå på morgenen har begynt å skrive litt i

Der skal jeg skrive ned planer, tanker og ideer.

Har fått mange gode råd.. Og det var akkurat det jeg trengte for å ta orntlig tak i dette.

Som AG skrev tidligere her.. Livet er for kort til å ha det dårlig!!

Livet skal nytes <3

Ha en fin dag. Klem

Lykke til!