10-års jubileum, fra en x-psykiatrisk pasient.

[AnonymBruker]

Ja, i dag har jeg ti-års jubileum.

Det er 10 år siden jeg, den tidligere psykiatriske pasienten, sluttet på medisiner.

Det er en litt rar dag.

Det føles så lenge siden at jeg store deler av min oppvekst, måtte kjempe mot tunge, psykiatriske diagnoser. Tungt medisinert, flere innleggelser, samtaleterapi i mange år. Det var vel ingen som trodde det var håp om at jeg kunne få et velfungerende liv. Jeg kjempet lenge for å få diagnosene, jeg følte jeg måtte vite hva jeg kjempet mot. Da jeg fikk dem, var det plutselig veldig vanskelig å føle seg i en bås over hvordan man skulle være.

Psykiatrien var krystallklare i sin dom, nevrologene mente jeg hadde dårlig score på alle tester. Jeg var tungt deprimert, hadde så sosial angst at jeg ikke turte gå ut døra alene, jeg var paranoid, hadde telle og vaskemani, til tider psykotisk, og hadde flere personlighetsforstyrrelser. Jeg var så veldig ung, og så veldig syk.

I dag er situasjonen en helt annen. Jeg har vært medisinfri i 10 år, i dag. Jeg har fått meg utdannelse, og har full jobb jeg har beholdt i flere år. Jeg har et godt sosialt nettverk, og terapi har jeg ikke vært i siden jeg for 5 år siden oppsøkte en psykolog for å få fjernet alle diagnosene. Det var en stor dag. Jeg var erklært frisk.

Jeg har ventet på denne dagen, endelig er den her. Jeg glemmer aldri den dagen jeg gikk ut dørene på Ullevål for aller siste gang.

Kampen har vært beintøff, jeg var sliten i flere år, klarte nesten ikke stå på beina, og kunne sove nesten hele døgnet. Sliten bare av å åpne øynene om morgenen. Så medisinert. Mange av mine medpasienter orket ikke kampen, og jeg har med tungt hjerte åpnet avisen og funnet mer enn èn dødsannonse fra de som ikke greide mer. Jeg var heldig, jeg fikk livet tilbake. Det fantes et lys i den mørke tunnellen, heldigvis.

Jeg har sett saker og ting jeg aldri vil glemme, fra innsiden av psykiatrisk. Det er mange tøffe inntrykk å få for en 17-åring.

Uansett er tiden forbi nå, det hele føles så fjernt, at det virkelig var meg. Men, det var jo det.

Jeg samlet på journalen min en stund, men å lese den var såpass heftig at jeg brant den i ovnen.

Selv om det er mye som ble sagt og gjort da jeg ikke var meg selv som jeg angrer på, er jeg glad for at jeg har klart å legge sykdommen bak meg, og nå er den bare et fjernt minne.

Jeg har holdt foredrag om sykdommen, for å gi et innblikk i hvordan det kan være, fra en som har opplevd å være så syk, fra innsiden.

Til alle der ute som fortsatt sliter, vil jeg gi en stor klem. Jeg heier på dere!

I dag feirer jeg meg selv, og sier hurra for livet!

Anonym poster: ac024a9bc4ab51cde42e2c16e11e31ca

[Sugar&Spice]

GRATULERER SÅ UTROLIG MYE!!!!! <3

[rockarollawoman]

Det var herlig å lese, og det er kjempeflott at du deler din historie med omverden, for det er fremdeles mye å ta tak i når det gjelder temaet - både fordi det er fordommer, tabuer, og mye uvitenhet ute og går. Jeg håper åpenheten er med på å skape positive ringvirkninger, på begge sider av bordet og litt til! Hurra for deg, og hurra for livet!

[AnonymBruker]

Så flott å lese at det har gått så bra for deg. Gratulerer!

Anonym poster: ebc8c758febd5d0b8af5d9c71ae5066f

[AnonymBruker]

Gratulerer!!

Godt kjempet :-)

Anonym poster: 75a3c36d713a72307fa63d27db26a1cd

[Gjest idakaroline]

Dette var veldig fint å lese! Gratulerer så mye, du har gjort en kjempe jobb!!

[Gjest Raggy]

Hurra for deg!!!! Helt hærlig med et eksempel på at det går ann, takk for det

[Gjest LadySizz]

Hurra for deg!

Håper jeg en dag kan si det samme

[AnonymBruker]

Jeg håper jeg kan si det samme om ti år. Jeg sluttet nemlig på medisiner i går.

Anonym poster: 4c94e3078ece7fbf3479929b97bea4f9