Jeg vet det ikke er logisk og tro på Gud

[AnonymBruker]

Men så lenge jeg ikke plager andre med min tro. Hva gjør det egentlig at jeg tror ?

Anonym poster: bab1c87abffe910f7e9ec7c32bc6cf13

[Eiil]

Så lenge du ikke trykker din tro på meg eller andre, så tror jeg det er få som faktisk bryr seg om hva du tror på

[AnonymBruker]

Folk som tror på en usynlig makt burde sperres inne til de kommer til fornuft og forstår at det ikke finnes noen Gud.

Anonym poster: bab1c87abffe910f7e9ec7c32bc6cf13

[Alice123]

Ingenting.

[Gjest Sitronkake]

Tro er så personlig at ingen kan kritisere deg for å tro. Når tro plutselig blir et offentlig anliggende eller noen forsøker å tvinge sin tro (eller mangel på sådan) blir det straks noe helt annet.

[AnonymBruker]

så lenge du ikke skader andre er stikkordet. Mennesker har lenge utnyttet sin tro som en rett til å fortelle andre hva som er rett og galt, styre land på bakgrunn av det og ødelegge liv for noe som for meg, høres helt fjernt ut. Å respektere religion og å respektere religiøse handlinger er to forskjellige ting. Selv om jeg respekter at din religion er feks: kristendom, respekterer jeg ikke at du prøver å ta fra meg min rett til feks abort, på bakgrunn av at bibelen sier det er galt.

Det er derfor så mange mennesker har en nærmest fiendtlig holdning til religion, fordi den har forårsaket mye vondt. Og ja, mye godt også,men den sin makt skulle aldri ha blitt misbrukt.

Så lenge din tro,og min mening veier likt, og så lenge du ikke misbruker det, så skader du ingen ved å tro.

Men slik som det finnes frekke religiøse, finnes det frekke-ikke religiøse også, som dummer oss andre ut og oppfører seg som barnehagebarn som tror de er smartere enn alle andre.

Anonym poster: d54d0f4c5a06b728ca1d83bcf969cd38

[AnonymBruker]

Jeg er ganske enig i stikkordet "så lenge du ikke skader andre", men vil gjerne utvide det til noe sånt som "så lenge det du tror på ikke er en kilde til unødig lidelse for noen (inkludert en selv)". Det man tror på påvirker ikke bare andres velvære, men også (i aller høyeste grad) ens egen.

Har den troende det bra med det han/hun tror på? Hvis ikke så føler jeg et moralsk ansvar - jeg føler meg rettferdiggjort i å kritisere personens tro, og i å forsøke å "dekonvertere" personen. For jeg mener at det absolutt ikke er mulig for en person å velge sin tro. Religiøs tro er i de fleste tilfeller noe man har blitt påtvunget, ikke noe man har valgt eller resonnert seg frem til på egen hånd (noe som er åpenbart når man erkjenner at vel 99% av verdens befolkning har arvet foreldrenes eller lokalsamfunnets tro).

De to store verdensreligionene, kristendommen og islam, spiller dessuten på en slags overnaturlig terrorisme. Både Bibelen og Koranen gjentar, om igjen og om igjen, at du skal frykte Gud. Du skal frykte Han som ikke bare kan ta fra deg livet ditt her på jorden, men som kan torturere deg i all evighet. I lys av slike trusler vil jeg påstå at det ikke finnes noen valgfrihet. Ingen velger sin tro. Selv jeg, som er ateist, vil ikke påstå at jeg har "valgt" troen min. Jeg har bare vært så heldig å bli født inn i et sekulært samfunn og en ikke-religiøs familie som har oppfordret meg til selvstendig og kritisk tenkning. Ikke på noe tidspunkt har jeg valgt å bli ateist.

Denne mangelen på valgfrihet er altså en del av grunnen til at jeg mener det må være greit å kritisere og diskutere hverandres tro. En annen grunn er at jeg tar avstand fra prinsipiell moralsk relativisme. I det politisk korrekte Norge hersker det en forestilling om at det er feil å vurdere/kritisere andres moralske verdier utenfra: Alle verdier må likestilles eller i alle fall betraktes som like verdifulle i seg selv.

Ingen lever opp til dette i praksis, ei er det i det hele tatt mulig. Vi setter våre egne verdier over andres hele tiden. Hvis du kunne stoppe terrorangrepet som skjedde på Utøya, ville du da ha gjort det? Så å si alle ville ha gjort det. Alle vil sette sine egne verdier høyere enn terroristen sine verdier, alle vil hevde at de selv har rett i en slik situasjon. Alle vil stoppe mord, voldtekt, undertrykkelse, barnemishandling, urettferdighet, osv. hvis de har muligheten til det, og dermed sette sin egen vilje (og verdier) over gjerningsmannen sin vilje (og verdier). På samme måte vil jeg også forsøke å stoppe undertrykkelse og lidelse hvis det er religion som er undertrykkeren.

Anonym poster: 5fa6ea85aac63dd7649a38cca65f4363

[Gjest Gunfreak]

Men så lenge jeg ikke plager andre med min tro. Hva gjør det egentlig at jeg tror ?

Anonym poster: bab1c87abffe910f7e9ec7c32bc6cf13

Som du sier det er ulogisk, men så lenge du ikke prøver å bevise guden din med "historiske" "fakta" eller "vitenskaplige fakta" og så lenge din tro ikke påvirker ditt syn på lovlige saker(som homofili osv) har jeg ikke noe problem

[Myrjenta]

Selv om man ikke direkte går å snakker om det til andre, så har enkelte holdninger som er nedverdigende og dømmende mot andre mennesker. Og dette videreføres ofte til deres barn. Er du f.eks. i mot homofili, så vil du som religiøs gjerne overføre holdningen til barnet. Hva om barnet blir homofil selv da? Det kan umulig være noe særlig sjakktrekk gjort av foreldrene det da... Det vil gi ulykkelige barn.

Om det nå er slik at man IKKE viderefører det til barn, så kan jo alikevel visse negative holdninger utstråle i sosiale sammenhenger.

Om ikke dét en gang, så er det jo litt synd om den religiøse personen har "mer og gå på", uberørte horisonter av hvordan tenke og se verden på, en filosofisk og intelligent tankegang som aldri slipper til, pga hans religiøse måte å tenke på sperrer for det. (Jeg sier ikke at det alltid er slik, man kan fint tro på noe åndelig og "at verdenen vår har en høyere mening", men ofte så står kjepper i hjulene hos religiøse.) Man får ikke utnyttet seg selv til det fulle da.

Endret 22. januar 2013 av Myrjenta

[Tullepia]

Men så lenge jeg ikke plager andre med min tro. Hva gjør det egentlig at jeg tror ?

Anonym poster: bab1c87abffe910f7e9ec7c32bc6cf13

Hva får deg til å tro at det ikke er logisk å tro på Gud?

[AnonymBruker]

lurer mer på hva vitsen med å tro på noe man selv mener er ulogisk.

Anonym poster: d54d0f4c5a06b728ca1d83bcf969cd38

[AnonymBruker]

lurer mer på hva vitsen med å tro på noe man selv mener er ulogisk.

Anonym poster: d54d0f4c5a06b728ca1d83bcf969cd38

For meg virker det fornuftig men jeg kan forstå at folk synes det er ulogisk.

Anonym poster: bab1c87abffe910f7e9ec7c32bc6cf13

[avida30]

Helt enig med trådstarter, så lenge man får bra ut av det selv, og ikke skader andre eller tvinger andre , så er det jo bare fint Man spiser jo også en sjokolade hvis man føler seg bra av det, eller ringer en venninde om man får støtte av det. Så så lenge å tro på Gud hjelper deg så er det bare fint

Til dere som skriver at det ikke finnes noen høyere makter må jo være utrolig stakkarslige folk, vi mennesker er da ikke så jævlig unike og midtpunktet. tror dere virkelig at skapelsen er tilfeldig? Jeg tror ikke at Gud er en mann med skjegg i himmelen som har skapt jorda og sitter å passer på så vi ikke synder, men det finnes uten tvil noe høyere enn oss.

Jeg var ateist i ungdommen og aldri blitt påtvunget noe religion heller, men etter hendelser som skjedde når jeg var voksen kjente jeg "Gud" og når jeg startet å snakke med han skjedde unike ting. Nå snakker jeg med denne kraften hver dag, ikke bare fordi det får meg til å føle meg bedre men fordi det skjer konkrete ting ut av det. Jeg har nå i godt voksen alder skjønt at det var jeg som misforstod hva Gud var, og at han har vært der hele tiden.

[AnonymBruker]

Helt enig med trådstarter, så lenge man får bra ut av det selv, og ikke skader andre eller tvinger andre , så er det jo bare fint Man spiser jo også en sjokolade hvis man føler seg bra av det, eller ringer en venninde om man får støtte av det. Så så lenge å tro på Gud hjelper deg så er det bare fint

Til dere som skriver at det ikke finnes noen høyere makter må jo være utrolig stakkarslige folk, vi mennesker er da ikke så jævlig unike og midtpunktet. tror dere virkelig at skapelsen er tilfeldig? Jeg tror ikke at Gud er en mann med skjegg i himmelen som har skapt jorda og sitter å passer på så vi ikke synder, men det finnes uten tvil noe høyere enn oss.

Jeg var ateist i ungdommen og aldri blitt påtvunget noe religion heller, men etter hendelser som skjedde når jeg var voksen kjente jeg "Gud" og når jeg startet å snakke med han skjedde unike ting. Nå snakker jeg med denne kraften hver dag, ikke bare fordi det får meg til å føle meg bedre men fordi det skjer konkrete ting ut av det. Jeg har nå i godt voksen alder skjønt at det var jeg som misforstod hva Gud var, og at han har vært der hele tiden.

Hvorfor skulle vi være stakkarslige? Jeg respekterer folks Gudstro (eller tro på hvilken som helst høyere makt innenfor hvilken som helst religion for den saks skyld), men jeg mener da respekt går begge veier.

Å ikke ubetinget tro på en høyere makt i form av en Gud handler ikke slett ikke om å tro at vi er "jævlig" unike og et midtpunkt, men kan innebære at man heller mot en av forklaringsmodellene for Universets, jordens og livets opprinnelse. For min del - så ja - jeg mener det har oppstått tilfeldig sett i lys av det vi har funnet ut gjennom det siste århundre eller så. Matematisk sett så er ikke det så merkelig, når det går lang nok tid vil selv det ekstremt usannsynlige slå til på et eller annet tidspunkt, på et eller annet sted. Selv den usannsynlige kombinasjonen av jordas dannelse i rett avstand til sola (Goldilocks zone), månen som holder styr på jordas aksepunkt mot sola, de første aminosyrene som dannet byggestenene for liv osv. Slik sett er vi "unike" i forhold til at langt de fleste planeter sannsynligvis ikke har grunnlag for liv, men det handler ikke om å være et midtpunkt, langt ifra. For alt vi vet kan det hende at det finnes liv også på andre planeter, og muligheten er også tilstede for at det finnes langt mer avanserte sivilisasjoner enn vår egen. De vil da også være "unike" sett fra sitt ege perspektiv.

Det perspektivet handler om å være alt annet enn stakkarslig, for man innser at vi bør ta vare på livet da vi tross alt har trukket et av gullkortene blant Universets galakser og planeter.

Anonym poster: 87c32fdfbacfc57bcf239336ef5f1b03

[AnonymBruker]

Helt enig med trådstarter, så lenge man får bra ut av det selv, og ikke skader andre eller tvinger andre , så er det jo bare fint Man spiser jo også en sjokolade hvis man føler seg bra av det, eller ringer en venninde om man får støtte av det. Så så lenge å tro på Gud hjelper deg så er det bare fint

Til dere som skriver at det ikke finnes noen høyere makter må jo være utrolig stakkarslige folk, vi mennesker er da ikke så jævlig unike og midtpunktet. tror dere virkelig at skapelsen er tilfeldig? Jeg tror ikke at Gud er en mann med skjegg i himmelen som har skapt jorda og sitter å passer på så vi ikke synder, men det finnes uten tvil noe høyere enn oss.

Jeg var ateist i ungdommen og aldri blitt påtvunget noe religion heller, men etter hendelser som skjedde når jeg var voksen kjente jeg "Gud" og når jeg startet å snakke med han skjedde unike ting. Nå snakker jeg med denne kraften hver dag, ikke bare fordi det får meg til å føle meg bedre men fordi det skjer konkrete ting ut av det. Jeg har nå i godt voksen alder skjønt at det var jeg som misforstod hva Gud var, og at han har vært der hele tiden.

Syns mer synd på sånne ignorante fjols som deg som tror at din retning i livet er den eneste som gir lykke. Uvitne mennesker er de eneste jeg ser ned på.

Anonym poster: d54d0f4c5a06b728ca1d83bcf969cd38