Himmel og helvete

[AnonymBruker]

Nyforelsket og samboerskap

Den vanskelige tiden begynte for vel 6 år siden etter at jeg hadde flyttet sammen med han jeg oppriktig trodde var mannen i mitt liv.

Jeg falt fullstendig for sjarmen hans. Vi hadde samme humor, samme grunnleggende verdier og han var like omsorgsfull og kjærlig mot barnet mitt som han var mot sine egne barn.

Her kaller jeg barnet mitt..Lise..

Lise ble også glad i han og gikk godt overens med de andre barna som alle var eldre enn henne.

Full av optimistisk tro på oss og en felles fremtid sa jeg etterhvert opp jobben, tok Lise ut av barnehagen og flyttet inn til han på hans hjemsted i et helt annet fylke.

Jeg ble kjent med den hyggelige familien hans og vi ble tatt i mot med åpne armer.

Alt var bare fryd og gammen og jeg vet ikke hvor mange kveldstimer som gikk med til planlegging av vår fremtid sammen.

En svak uro

Jeg vet ennå ikke den dag i dag når ting begynte å forandre seg. I begynnelsen var det så vagt, en følelse av en uro som forsvant like fort som den kom men som kom oftere og oftere etter som uker, måneder og år gikk.

Magefølelsen prøvde å fortelle meg noe men jeg slo det bort siden jeg ikke kunne peke på noe konkret.

Det var en gledens dag da Lise begynte på skolen. Vi var begge like spent og vi håpet begge at hun kanskje fikk seg venner denne dagen. Læreren var snill og tok seg godt av henne.

Jeg kom i kontakt med en annen stolt mamma som inviterte meg hjem på kaffe og som jeg selvsagt takket ja til.

Jeg hadde knapt rukket å smake på kaffen da mobilen ringte. Det var han som lurte på om jeg ble lenge på skolen og jeg sa som sant var at jeg hadde kjørt derfra og nå var på besøk hos *.....*.

Av stillheten som da oppsto skjønte jeg at han ikke likte det. Han sa hastig hadet og brøt samtalen.

Noen minutter senere ringte han igjen og spurte hvor lenge jeg skulle være der og at jeg måtte komme hjem fordi han trengte bilen.

Jeg undret jo litt men sa bare at jeg skulle drikke opp kaffen så skulle jeg komme. Jeg drakk opp og tok en påfyll og vi pratet og lo. Vi hadde mye til felles og jeg likte denne kvinnen. Jeg følte at vi kunne nok bli gode venner.

Hele tiden ringte han eller sendte sms. Jeg satte telefonen på lydløs for det ble pinlig for meg til slutt. Følte meg som et barn som ble beordret hjem av faren sin.

Krangelen

Vår 1. krangel oppsto pga en uskyldig kopp kaffe hos en mamma som hadde barn i samme klasse som Lise.

Jeg kjente ingen fra før på min nye hjemplass og hadde ingen grunn til å tvile på det når han sa at denne kvinnen var med i et kriminelt miljø og hvis vi var riktig uheldig så kom hun og resten av "klanen" til å renne ned dørene hos oss.

Jeg måtte velge, hun eller han, ellers kom han til å kaste oss ut og ultimatumet ble understreket med et knyttneveslag mot dørkarmen rett bak meg. Treverket sprakk og jeg var i sjokk.

Lovte at jeg aldri mer skulle ha noen form for kontakt med henne og gikk i dusjen der jeg gråt og forøkte å forstå det som nettopp hadde hendt.

Aldri alenetid

I begynnelsen av forholdet gjorde vi naturlig nok alt sammen. Vi gikk på do hver for oss men det var stort sett også alt.

Vi hadde kun kontakt med hans familie og et vennepar av han og etterhvert som tiden gikk kom behovet for å kjenne meg som et eget individ og også å finne meg egne venner.

Vi dusjet, jobbet, spiste og sov sammen døgnet rundt. Jeg følte meg etterhvert kvalt i forholdet og ville derfor frigjøre meg litt.

Vennene jeg hadde fra før ble borte, en etter en, fordi jeg hadde verken tid eller ork til dem mer.

Jeg fikk veldig god kontakt med søsteren hans men de var tross alt søsken og jeg følte derfor at det var mye jeg ikke kunne snakke med henne om.

Kontakten med min egen familie ble det mindre og mindre av. Det ble rett og slett for slitsomt (og pinlig) fordi han alltid blandet seg inn i telefonsamtalene mine. De ble selvsagt lei og til slutt besto kontakten i korte samtaler til jul og bursdager.

Han var tilsynelatende enig i at jeg burde få meg egne venner. Det var bare det at det alltid var noe galt med alle jeg traff.

De var enten alkiser, narkomane, kriminelle eller gjerne alt på en gang. Noen var beryktet for å sladre om alt og alle og noen levde et liv som ikke passet for oss som hadde barn.

Jeg lurte mer enn en gang på hva som var i veien med folkene rundt meg og på hvor alle de "normale" folka hadde gjort av seg.

Isolert og redd

Den dagen da jeg innså at jeg var fullstendig isolert fra alt og alle og totalt i hans makt glemmer jeg aldri.

Vi hadde lenge slitt økonomisk og nå var det så ille at vi ikke hadde råd til tannkrem engang. Tlf abonnementet mitt var sperret grunnet ubetalte regninger og vi kunne bare ta oss råd til å kjøpe kontantkort,kun til han.

På den tiden hadde jeg tatt opp lån og kjøpt hus, så alle pengene gikk til lån, mat, bensin og kontantkort.

Vi bodde litt isolert og var helt avhengig av bilen.

Nå hadde vi hatt enda en krangel og jeg ville bare komme meg vekk så jeg fikk tenke i fred og ro. Men han fulgte alltid etter meg.

Jeg var lei og sint av alle beskyldningene om flørting og skjult agenda og at jeg ble sammen med han kun for å gjøre en eks sjalu.

Jeg var trist fordi jeg ikke ble hørt og bare ble bedt om å pakke og dra hvis jeg sa at jeg ikke trivdes slik ståa var nå.

Jeg var lei av at jeg på 3,5 år aldri hadde annet alenetid enn den tiden det tok å gjøre meg ferdig på do. Brukte jeg for lang tid på do var han der og maste om at jeg måtte bli ferdig.

Han hatet at jeg brukte pcen. Han fikk meg alltid til å føle at jeg gjorde noe galt så jeg gikk stort sett alltid rundt med konstant dårlig samvittighet.

Jeg var redd for min egen mentale tilstand. Jeg trodde jeg var på god vei til å bli gal.

Han påsto ofte hardnakket at jeg hadde sagt eller gjort ting som jeg ikke for mitt bare liv kunne huske at jeg hadde sagt eller gjort.

Alle kranglene våre endte med at jeg til slutt satt der og ikke lenger ante hva vi egentlig kranglet om fordi han vred og vridde på alt jeg sa.

En krangel kunne starte med at han var sint fordi jeg hadde for trang bukse på eller for mye make-up og når jeg gav meg hadde vi vært innom barneoppdragelse, min horete oppførsel, familien min, barnet mitt, meg som mor og fandens oldemor.

I denne fasen av forholdet vårt kunne han fint beslaglegge pcen, true med å knuse mobilen min og nekte meg å bruke bilen.

Èn ting som hadde irritert meg grenseløst i lang, lang tid var det evinnelige spørsmålet "Hvor skal du nå?"

Hvis jeg reiste meg opp og skulle gjøre et eller annet var han straks på vakt og spurte hvor jeg skulle.

Selv når han lå og snorket i sengen eller på sofaen fikk han med seg den minste lille bevegelse fra meg.

Jeg hatet det for jeg følte meg konstant overvåket og at jeg pliktet å fortelle han om jeg skulle på do eller kjøkkenet eller i bøttekottet for den del.

Alt dette ble helt normalt for meg.

Det var normalt at jeg tapte alle krangler og helt normalt at jeg glemte mye av det jeg selv hadde sagt.

I følge han burde jeg vært tvangsinnlagt fordi jeg var "alvorlig syk".

Det var normalt at jeg ble slitt innvendig av behovet for å være et selvstendig individ samtidig som jeg på det tidspunktet var livredd for at han skulle forlate meg.

Dette truet han støtt og stadig med samtidig som han gjorde et stort poeng av at jeg nå var gjeldsslave og aldri kom til å klare meg uten han.

Dette var noe jeg visste var sant for jeg hadde ikke bare huslånet å betjene men også alle regningene som kom i mitt navn.

Vi hadde så mange gode stunder også selv om jeg etterhvert lærte at det bare var en stille periode før stormen brøt løs igjen av en eller en annen liten bagatell.

Det var nok at jeg ville dusje alene. Eller at jeg hadde snakket med noen på telefonen og glemt å fortelle det til han.

Men jeg levde på de gode stundene og håpet om at han en dag kom til å forstå at han kunne stole på meg, at jeg aldri ville være utro mot han og at han var den mannen jeg ville bli gammel sammen med.

Det begynte sakte men sikkert å demre for meg at grunnen til at jeg aldri fikk være alene var nettopp for at jeg ikke skulle kunne få hentet meg inn igjen og begynne å tenke gjennom alt som skjedde innen for husets vegger.

Etter 4 års samboerskap var jeg venneløs, jeg hadde kun sporadisk (og overvåket) telefonkontakt med min familie og var fullstendig psykisk nedkjørt. Og jeg var overbevist om at jeg var mentalt syk.

Det var slutt mellom oss utallige ganger men jeg tok han alltid tilbake.

Jeg hadde ikke krefter eller mot til å bryte ut. Trodde jeg.

Endelig fri

Måten jeg ble fri på skal jeg ikke fortelle noe om. Men jeg vil takke politiet, barnevernet, Nav, krisesenteret og en familie fra plassen jeg bodde på. Uten hjelp fra dere...

Jeg ble trodd av samtlige involverte og det overrasket meg stort all den stund han i lengre tid hadde informert meg om at "alle" visste hvem og hva jeg var og at han hadde fortalt "alle" hvor fælt han hadde det sammen med meg.

Jeg kom meg unna og endte opp her i mitt hjemfylke. Nå har jeg vært fri i snart to år men sliter ennå med psykiske skader etter forholdet. Jeg går til psykolog og det hjelper litt.

Det ble litt av en omstilling etter at mitt nye liv startet. Jeg måtte lære meg til å se folk i øynene (spesielt menn) igjen uten å føle at jeg gjorde noe galt.

Det var vanskelig for meg å snakke med en mannlig saksbehandler på Nav feks.

Hele tiden gikk jeg med en katastrofefølelse. " Å nei, nå blir han sint på meg".

Enda kan jeg få en synkende følelse av å gjøre noe galt hvis jeg har øyenkontakt med en mann men det er uten tvil blitt sjeldnere.

****The end****

Anonym poster: 94d1169368d5f89094a18c80a7bd35bf

[-Jiinxs-]

Takk og pris for at innlegget ditt endte bra. For litt av en fyr du var sammen med.

[Steinar40]

Denne mannen er selvfølgelig alvorlig sinnsforvirret.

Og det største problemet er da når slike individer klarer å oppføre seg normalt utad.

Endret 4. desember 2012 av Steinar40

[Gjest Sunheart]

Så bra at du kom deg vekk fra svinet!

[Gjest Trappetroll]

Godt det ordnet seg!!

Hvordan gikk/går det med "Lise"?

[AnonymBruker]

Takk.

Lise har det bra men sliter litt med å få venner på skolen. Vi har oppfølging fra barnevernet og lærerne er informert om vår historie.

Anonym poster: 94d1169368d5f89094a18c80a7bd35bf

[Frihetsgudinnen]

Det er første gang jeg har fått tårer i øynene av et innlegg her. Så utrolig bra formulert.

Skulle tro du hadde bodd sammen med eksen min.

Jeg kjenner igjen ALT du skriver.

Jeg kom meg også unna, men betaler enda for det. 6 år etterpå!

Sender deg og din datter mange varme tanker. Stå på! Det blir lettere. Tro meg.

Hvis du vil ha kontakt, så kan du bare sende en pm.

Jeg skulle poste som anonym, men valgte denne gangen å la være.

[AnonymBruker]

Det er første gang jeg har fått tårer i øynene av et innlegg her. Så utrolig bra formulert.

Skulle tro du hadde bodd sammen med eksen min.

Jeg kjenner igjen ALT du skriver.

Jeg kom meg også unna, men betaler enda for det. 6 år etterpå!

Sender deg og din datter mange varme tanker. Stå på! Det blir lettere. Tro meg.

Hvis du vil ha kontakt, så kan du bare sende en pm.

Jeg skulle poste som anonym, men valgte denne gangen å la være.

Hei og takk.

Godt at du også kom deg unna.

Hmm, jeg ble i lag med han for ca 6 år siden og han hadde ikke vært singel så lenge, så det er ikke helt umulig at det kan være samme mann.

Noe av det som ennå plager meg er at hele forholdet var basert på løgner helt fra begynnelsen. Løgner som jeg fikk høre om etter at det var slutt.

Det var selvsagt derfor det var så viktig for han å holde meg isolert. Risikoen for å bli avslørt ble da minimal.

Jeg satset alt på en mann som viste seg å ha psykopatiske trekk og som gjorde alt i sin makt for å holde meg under skosålen hans.

Anonym poster: 94d1169368d5f89094a18c80a7bd35bf

[Frihetsgudinnen]

Noe av det som ennå plager meg er at hele forholdet var basert på løgner helt fra begynnelsen. Løgner som jeg fikk høre om etter at det var slutt.

Det var selvsagt derfor det var så viktig for han å holde meg isolert. Risikoen for å bli avslørt ble da minimal.

Jeg satset alt på en mann som viste seg å ha psykopatiske trekk og som gjorde alt i sin makt for å holde meg under skosålen hans.

Anonym poster: 94d1169368d5f89094a18c80a7bd35bf

Jeg vet det ikke er samme mann. Men, pysokopater er så like at man skulle tro de var samme mann.

Opplevde akkurat det samme. Løgnene var så avanserte, han trodde på dem selv.

Unner ingen å falle for en slik "mann". Vil egentlig heller bare kalle han for "det". Da innsiden er tom.

Opplevde du at han hakket på deg for ting, etterpå gjorde han det samme selv. Bare at da var det genialt?

[Gjest Gjest]

oi. Jeg har det AKKUAT Sånn du hadde det. Bare vi ikke har barn.

Jeg har og gjort det slutt mange ganger, men alltid tatt han tilbake. Da jeg savner han og redd for å bli alene.

Utrolig at du greide det!!! Tenkte du mye på han? savnet du han?

Håper ALT ordner seg for deg! og kjempe bra du er komt deg vekk!!!