Jeg var en dårlig far, og nå er det for sent

[Gjest Trist far]

Jeg lufter tankene her, i håp om at det finnes noen kloke kvinner (og menn) som vil lytte og kanskje rådgi.

Jeg er en godt voksen mann som har vært gift med min kone i nærmere 15 år. Jeg har to døtre fra tidligere forhold.

Min nåværende kone kom inn i livet mitt ganske kort tid etter skilsmissen fra barnemor, og vi giftet oss noen måneder senere. I begynnelsen var barna mine hos oss annenhver uke. Dette var ikke det vanligste på slutten av nittitallet, men siden jeg og barnemor ble boende i samme by og jentene ønsket mye kontakt med oss begge, ble det sånn.

Dessverre ble dette en utfordring ift. min kone. Hun hadde store vanskeligheter med å tilpasse seg jentene, syntes de var vanskelige å komme innpå og viste liten tålmodighet mot dem. Jeg har i ettertid sett at hun til tider kunne være direkte ufin med dem, kritisere dem unødig og opptre kjølig, men det var en uvant situasjon for henne, og hun hadde liten erfaring med barn fra før. Jeg tar også min del av skylden. Vi var svært forelsket, og brukte nok mye tid på hverandre, og satte nok vårt eget forhold høyere enn forholdet til jentene.

Da jentene var i tenårene, ble ting ytterligere komplisert, både av at yngstejenta slet med anoreksia, og av at jeg og kona fikk to felles barn "på rappen". Det var en slitsom tid, ikke minst for kona som måtte takle både spedbarnstid og problemer fra mine døtre. Hun stilte meg etterhvert et ultimatum; enten så reduserte vi samvær, eller så reiste hun med våre felles barn. Jeg var på dette tidspunktet sliten selv også, og følte vi var for mange i hus, det ble ikke "pusterom" for alle de ulike behovene og hensynene som måtte tas. Vi ble derfor enige om å overlate mye av samværet til biomor (noe jentene ikke protesterte på, men jeg ser i ettertid at de nok var såret). Samtidig bestemte vi oss for å flytte til min kones hjemby, der vi overtok et stort hus etter hennes foreldre, passende for en familie med to viltre smårollinger.

Mine tenåringsjenter besøkte oss noen ganger, men så skled det sakte men sikkert ut. De sluttet å ta kontakt, sendte en gave til jul og på bursdagene til de små, men ellers ingenting. Jeg ringte både dem og biomor, men fikk liten respons, og kontakten skled helt ut.

Nå er begge jentene over tyve og lever sine egne liv. Begge studerer ved universitetet og har samboere. Dette er stort sett det jeg vet om dem per idag, da jeg knapt hører fra dem.

For noen uker siden ringte jeg en av dem, og vi hadde den første skikkelige samtalen på svært lenge. Der gjorde hun det klart at hun ikke ønsket videre kontakt med meg og stemor, og at hun hadde vonde minner fra oppvekst og ungdomstid "takket være oss". Hun ville ikke utdype mer, men sa at hun hadde tilgitt oss. Allikevel ønsket hun ikke kontakt, hun syntes det var synd mtp. halvsøsknene, men hun trodde det var best for henne å ikke ha oss som en del av livet hennes. Hun sa også at søsteren følte det samme.

Jeg har fått meg en trøkk den siste tiden, og sliter veldig med dette at mine døtre har brutt kontakten. Jeg føler veldig skyldfølelse for at jeg ikke var en bedre far for dem under oppveksten, og at jeg har gitt dem såre følelser de må leve med videre. Min kone er også lei seg, hun sier hun angrer på mye av det som skjedde, og forteller at mye skyldtes sjalusi fra hennes side. Hun fremholder at hun ikke mente å være ondskapsfull, men at hun følte behov for å ha meg for seg selv, og at vi skulle være en egen familie. Hun sier hun håndterte rollen sin helt feil, og synes det er veldig vondt at hun blir mislikt av jentene mine.

Når jeg ser tilbake på årene som er gått, er det så mye vi kunne gjort annerledes Så mye som kunne vært ugjort, så mye mer som kunne vært sagt. Jeg var så umoden, det ser jeg nå, og jeg håper for guds skyld at jeg er en bedre pappa for de to yngste barna mine.

Så, hva skal jeg gjøre? Kan dette ordne seg? Eller skal jeg rett og slett akseptere at de velger å leve livene sine uten oss som en del av dem? Det gjør vondt å tenke på.

Noen innspill?

[Gjest Trist far]

Trådstarter her.

Jeg skrev feil i overskriften, mente selvsagt mine særkullsbarn (og dermed min kones bonusbarn), men det skjønte dere vel uansett etter å ha lest startinnlegget.

[barnehagetanten]

Mange tanker du sitter med her.

Hva med å invitere døtrene dine ut på en middag, og prate med dem bare dere tre?

Forklare så godt du kan hvordan du føler det, og ta det derifra?

Lykke til.

[sebastianen]

Huff, det eneste jeg kan si er , ikke gi opp . Det er opp til deg nå , ikke press dem , men la dem vite du er der . Du skjønner jo tydligvis hvorfor de ikke vil ha kontakt , så si unnskyld og vis dem at de er viktige for deg .

[Gjest X]

Jeg mener du må la dem være i fred og innse at de ikke ønsker kontakt.

Du forsvarer enda din kone mye og skriver lite om hva dine barn må ha følt. Antagelig er det stoltheten din som er såret og hadde du fått kontakt hadde du kanskje følt du hadde "vunnet" og latt det skli ut igjen.

Såklart må du akseptere deres ønsker nå når de er voksne.

[Rabadamtimtim]

Du var en god far som lot mor ta over omsorgen helt og holden! Ikke ødeleg nå med og blande deg!! er du ikke sammen med mor og ikkar har fått tilatesle av henne så holder du deg unna!!!

[Christina_]

Hei TS.

Ikke gi opp.

Har du prøvd å skrive et brev til dem der du forklarer hva du føler?

[Gjest Bianca28]

Jeg lufter tankene her, i håp om at det finnes noen kloke kvinner (og menn) som vil lytte og kanskje rådgi.

Jeg er en godt voksen mann som har vært gift med min kone i nærmere 15 år. Jeg har to døtre fra tidligere forhold.

Min nåværende kone kom inn i livet mitt ganske kort tid etter skilsmissen fra barnemor, og vi giftet oss noen måneder senere. I begynnelsen var barna mine hos oss annenhver uke. Dette var ikke det vanligste på slutten av nittitallet, men siden jeg og barnemor ble boende i samme by og jentene ønsket mye kontakt med oss begge, ble det sånn.

Dessverre ble dette en utfordring ift. min kone. Hun hadde store vanskeligheter med å tilpasse seg jentene, syntes de var vanskelige å komme innpå og viste liten tålmodighet mot dem. Jeg har i ettertid sett at hun til tider kunne være direkte ufin med dem, kritisere dem unødig og opptre kjølig, men det var en uvant situasjon for henne, og hun hadde liten erfaring med barn fra før. Jeg tar også min del av skylden. Vi var svært forelsket, og brukte nok mye tid på hverandre, og satte nok vårt eget forhold høyere enn forholdet til jentene.

Da jentene var i tenårene, ble ting ytterligere komplisert, både av at yngstejenta slet med anoreksia, og av at jeg og kona fikk to felles barn "på rappen". Det var en slitsom tid, ikke minst for kona som måtte takle både spedbarnstid og problemer fra mine døtre. Hun stilte meg etterhvert et ultimatum; enten så reduserte vi samvær, eller så reiste hun med våre felles barn. Jeg var på dette tidspunktet sliten selv også, og følte vi var for mange i hus, det ble ikke "pusterom" for alle de ulike behovene og hensynene som måtte tas. Vi ble derfor enige om å overlate mye av samværet til biomor (noe jentene ikke protesterte på, men jeg ser i ettertid at de nok var såret). Samtidig bestemte vi oss for å flytte til min kones hjemby, der vi overtok et stort hus etter hennes foreldre, passende for en familie med to viltre smårollinger.

Mine tenåringsjenter besøkte oss noen ganger, men så skled det sakte men sikkert ut. De sluttet å ta kontakt, sendte en gave til jul og på bursdagene til de små, men ellers ingenting. Jeg ringte både dem og biomor, men fikk liten respons, og kontakten skled helt ut.

Nå er begge jentene over tyve og lever sine egne liv. Begge studerer ved universitetet og har samboere. Dette er stort sett det jeg vet om dem per idag, da jeg knapt hører fra dem.

For noen uker siden ringte jeg en av dem, og vi hadde den første skikkelige samtalen på svært lenge. Der gjorde hun det klart at hun ikke ønsket videre kontakt med meg og stemor, og at hun hadde vonde minner fra oppvekst og ungdomstid "takket være oss". Hun ville ikke utdype mer, men sa at hun hadde tilgitt oss. Allikevel ønsket hun ikke kontakt, hun syntes det var synd mtp. halvsøsknene, men hun trodde det var best for henne å ikke ha oss som en del av livet hennes. Hun sa også at søsteren følte det samme.

Jeg har fått meg en trøkk den siste tiden, og sliter veldig med dette at mine døtre har brutt kontakten. Jeg føler veldig skyldfølelse for at jeg ikke var en bedre far for dem under oppveksten, og at jeg har gitt dem såre følelser de må leve med videre. Min kone er også lei seg, hun sier hun angrer på mye av det som skjedde, og forteller at mye skyldtes sjalusi fra hennes side. Hun fremholder at hun ikke mente å være ondskapsfull, men at hun følte behov for å ha meg for seg selv, og at vi skulle være en egen familie. Hun sier hun håndterte rollen sin helt feil, og synes det er veldig vondt at hun blir mislikt av jentene mine.

Når jeg ser tilbake på årene som er gått, er det så mye vi kunne gjort annerledes Så mye som kunne vært ugjort, så mye mer som kunne vært sagt. Jeg var så umoden, det ser jeg nå, og jeg håper for guds skyld at jeg er en bedre pappa for de to yngste barna mine.

Så, hva skal jeg gjøre? Kan dette ordne seg? Eller skal jeg rett og slett akseptere at de velger å leve livene sine uten oss som en del av dem? Det gjør vondt å tenke på.

Noen innspill?

Jeg må bare si at den kona di. Makan til å være egoist da. Hvilken megge er man hvis man er sjalu på mannens BARN og forventer å få ha mannen for seg selv? Og du din idiot som fant deg i oppførselen hennes?

Ikke rart ungene dine ikke vil ha kontakt med dere. Man setter ALLTID barna sine først, selv før sin egen kone.

Endret 13. september 2010 av Het Potet

[lulle]

Hei ts. Du skriver et veldig tankevekkende innlegg. Jeg skjønner veldig godt sorgen som du nå er i. Jeg tror at barna dine enda er så unge, at sårene ikke har grodd. Hvis jeg var deg ville jeg skrevet et personlig brev til hver av jentene hvor du skriver dine refleksjoner rundt det som har skjedd. Jeg tror de vil lese det, og om de ikke tar inn over seg innholdet akkurat nå, tror jeg den tid kommer. Kanskje når de selv får barn? La det bero , og kanskje skriv ett nytt brev om de ikke tar kontakt i løpet av noen år.

Lykke til:-)

[sebastianen]

Han innser jo at han har gjort feil, jeg sier ikke at jentene hans automatisk skal tilgi ham og alt skal være bra. men noen av kommentarene her er jo helt forferdelige .

Var du veldig ung , trist far, siden du sier du var umoden ?

Jeg tror man trenger en far , selv om man er voksen , så jeg ønsker deg lykke til . Du har nok en lang vei å gå , men jentene dine er nok verdt at du ikke gir opp .

[Gjest Bianca28]

Han innser jo at han har gjort feil, jeg sier ikke at jentene hans automatisk skal tilgi ham og alt skal være bra. men noen av kommentarene her er jo helt forferdelige .

Var du veldig ung , trist far, siden du sier du var umoden ?

Jeg tror man trenger en far , selv om man er voksen , så jeg ønsker deg lykke til . Du har nok en lang vei å gå , men jentene dine er nok verdt at du ikke gir opp .

Spiller ingen rolle om han innser det. nå. Det er alt for sent. Er alt for mange andre slike ego fedre og stemødre. Det vrimler av de. Blir provosert. Måtte få det ut.

Endret 13. september 2010 av Het Potet

[Shade]

Jeg er helt enig med lulle`s innlegg. Men jeg tror at din kone og burde skrive lignende brev. Når noen har oppført seg jævlig mot deg hjelper det faktisk å få vite at de forstår hva de har gjort og at de virkelig skjønner at de har gjort noe gale.

[AnonymBruker]

Du var en god far som lot mor ta over omsorgen helt og holden! Ikke ødeleg nå med og blande deg!! er du ikke sammen med mor og ikkar har fått tilatesle av henne så holder du deg unna!!!

For noen rabiate meninger du har. Høres ut som du hater alle menn som er skilt. Det kreves to for å skille seg.

[Gjest Dainty]

I første omgang bør du nok respektere deres ønske, og la dem være i fred. Dessverre er det vanskelig å rette opp igjen en årrekke med feilgrep, men jeg synes ideen om å skrive et ærlig brev til hver av jentene høres bra ut. Om ikke annet enn for å vise at du tar på deg skylden for det de har gått igjennom, og at du skammer deg.

Jeg håper dette også kan være en tankevekker for de steforeldrene jeg leser om i ulike forum som kjenner sjalusi og eiertrang overfor mannen sin, irriterer seg over stebarnas nærvær og skulle ønske de fikk være en egen familie med mann og fellesbarn. NÅ er det dere som sitter med makten og spillereglene, men en dag blir de brysomme stebarna voksne og da skal man helst kunne stå for hvordan man behandlet dem og hvilke signaler man sendte.

Men dessverre er det nok av dem som ikke skjønner at de er på straka vegen til å innta rollen som Mr./Mrs. Murdstone i den moderne verdens "David Copperfield"..

[AnonymBruker]

Jeg får helt vondt i meg av å lese det du skriver. Synd det skal gå så lang tid før man ser hva man gjorde galt. Jeg har selv 3 små barn og er sepparert for mannen min. Han er som du er/var umoden og tenker kun på seg og sitt. Tror selv at han er tilstede for de små, men har aldri tid til å priotere de og alt annet kommer i førsterekke. Engasjerer seg ikke i deres aktiviteter, skole/barnehage og det daglige livet deres. Jeg kan ikke gjøre noe med det, men tenker at det er han det en dag går ut over og at ungene kan bli preget av bittherhet og en sorg overfor at faren ikke var der for dem i oppveksten. Håper han en vakker dag våkner før det går så langt som det har gjort for deg.

Jeg ville også skrevet brev og lagt meg langflat. Dersom de ikke klarer å tilgi deg så har du hverftall prøvd.

Ser at det er mangen menn som blir blendet når de er forelsket og det er trist å se på. Ungene skal komme fremfor alt uansett.

Ønsker deg lykke til og skjønner du har det vondt og vaskelig nå.

[AnonymBruker]

Til TS:

Siden du har skrevet som du har gjort her, kan du nok også skrive et personlig brev til hver av døtrene dine. Du trenger jo ikke skrive noen bok, bare noen linjer om at du er lei deg for at det er blitt som det er blitt. Man kan jo ikke gå veien om igjen, spist er spist osv. Men dersom du er oppriktig i din anger, og dersom de bærer på et savn, vil dere kanskje en dag kunne finne tilbake til hverandre igjen? Det kan jo også tenkes at de savner sine yngre småsøsken?

Når det gjelder din kone, skjønner jeg at dette har vært vanskelig for henne, både tidligere og nå. Jeg synes det er en god ide om hun også skriver et brev. Kanskje er jentene sinte på henne, og bitre, og velger å la bitterheten stå i veien for forsoning. På den annen side er døtrene dine ennå unge, og har forhåpentligvis ungdommens fleksibilitet i behold. Kanskje er de modne nok til å rydde bort bitterhet og se framover. Din kone har ingenting å tape på å skrive et brev hvor hun lufter sine tanker om hvordan og hvorfor ting ble som de ble. VI mennesker har evne til å tilgi det utroligste!!

Om døtrene dine ikke svarer, gi de tid. Skriv gjerne et nytt brev. Det er i grunnen ikke annet du kan gjøre. Rekk ut en hånd. Vis at du er rede, at du ønsker å prate ut, at du ønsker å være en del av livet deres. Om de aldri aldri aldri svarer, så dem om det. Enhver må gjøre sine egne valg her i livet, leve med sine valg, dø med valgene. Med innlegget ditt her inne har du tydelig vist hvilket valg som er det rette for deg; nemlig kontakt og forsoning. Vær tålmodig:)

Og PS: ikke la dette overskygge alle livets gleder for deg. Du har fortsatt en kone og barn hjemme som trenger deg og som setter pris på deg. Vær tilstede.

[AnonymBruker]

Har en mor som var på samme måten, hadde jeg fått noe brev i posten fra henne hadde det blitt brent så fort jeg forsto hvor det kom fra!

[Gjest gjestgjest]

Jeg blir nødt til å poste dette som anonym i tilfelle noen kjenner meg igjen etter å ha skrevet dette innlegget.

Jeg har selv vært (og er enda) i den situasjonen dine døtre er i. Min far har vært forferdelig urettferdig og behandlet meg stygt opp igjennom årene. Jeg har slete mye pga dette, men ikke bare det. Det at han ikke kontakter meg lengre sårer enda mer. Jeg synes han burde kjempet for sitt liv for at vi skulle fått opp igjen kontakten. På den måten hadde jeg forstått at han angret på det som har skjedd tidligere, og at han virkelig ville gjøre det godt igjen.

Så vær så snill å ikke gi opp kjære ts. Men heller ikke press dem, vær forsiktig og la de vite hvor lei deg du er, og at du virkelig har lyst å gjøre det bra igjen.

[Frøken Blå]

Jeg sier meg enig med de som råder deg til å skrive et brev. Et langt og godt brev til hver av døtrene dine. Ikke press videre, la resten være opp til dem. Du kan holde kontakten med dem uten å forvente noe tilbake. F.eks. ved å sende kort til jul og bursdag. Ikke trygle dem om å ta kontakt. La dem vite at du er der og at du alltid vil ta imot dem med åpne armer, og la dem bestemme når/om det skal skje.

Det kan godt hende det ikke er for sent. Mange trenger langt tid på å få tilbake lyst og tillit nok til å ta opp kontakten med et familiemedlem igjen.

Lykke til!

[Gjest gjest]

Snakket netopp med min datter om dette. Hennes far og familie har forsøkt å ta kontakt etter, hvem vet hvor mange år, men hun ønsker ikke å ha noe med dem å gjøre. Hun beskrev det som "mental voldtekt" etter å ha blitt stoppet på gata av et "familiemedlem".

Skriv gjerne brev til barna dine men ikke forvent svar, og la det være med det ene brevet i så tilfelle.