Min forlovede er psykisk syk - hva nå, hvordan takler jeg dette?

[Gjest Mann30]

Jeg er en mann på 30. I sommer fridde jeg til en flott dame. Hun er 27, så vi er i samme aldersgruppe synes jeg.

Hun har en flott figur, og ser bra ut, hun er vellykket i jobbsammenheng og har nylig begynt i en lederstilling.

Hun bor et langt stykke unna meg, så vi sees ikke så ofte. Men når vi treffes er det direkte magisk, og seksuelt er hun helt fantastisk, der er det fullklaff.

Vi har snakket om å flytte sammen og å få barn og slikt. Og det har det virket som at hun har et ønske om.

Men så i det siste har det kommet et skjær i sjøen.

Det begynte ca når hun søkte på den nye jobben for en måneds tid siden. Hun var veldig stresset, nervøs, gruet seg mye,

Når jeg da ville snakke om fremtiden ble hun bare irritert og sint, gråt og var delvis hysterisk, og sa at hun klarte ikke å tenke på det nå, og at det ble veldig mye. Jeg har vært veldig støttende for henne hele tiden, sagt sånn "du klarer dette", "den jobben får du" og så videre.

Og hun fikk jo den jobben.

Men det var fortsatt for mye å planlegge noen fremtid.

Så for ca en ukes tid siden sa hun at hun hadde ting hun måtte tenke gjennom og trengte tid til dette.

Det syntes jeg var greit.

Selv om jeg ble fryktelig urolig, vanligvis når kvinner sier de trenger å tenke seg om betyr det at forhold er på vei til å havarere.

Så for et par dager siden hadde vi en veldig lang og tung samtale.

Da fortalte hun meg veldig mye. Blant annet at hun hadde begynt på Cipralex, et antidepressiva, uken før.

Så fortalte hun at hun var urolig og bekymret for dette med å flytte sammen, dette med å gifte seg, og hadde vært redd for å si noe i tilfelle jeg ble skuffet og lei meg, og at hun ikke visste om hun kunne være den jeg ønsket og så videre, få barn og alt dette her, og at hun var usikker på vårt forhold.

Jeg sa at det var normalt å ha slik uro og være nervøs for slike store ting, og at hun ikke trengte å bestemme seg med en gang, slik at dette kunne bero lenge om hun ville.

Jeg foreslo at kanskje hennes generelle depresjon førte til at hun syntes disse tingene var værre, enn hun ville syntes hvis hun ikke var så lei seg.

Hun mente hun var lei seg, ville gi opp alt mulig, rømme fra alt og alle og gjemme seg. Osv, ting jeg betrakter som ganske "på nippet til å bryte sammen" greier.

Jeg sa hun måtte love å ikke gjøre noe forhastet, for jeg er veldig glad i henne.

Så snakket vi mer. Hun har tidligere en gang gått til psykolog ifb. jobbstress og "nervøst sammenbrudd" som hun kalte det. Jeg vet ikke om det er snakk om et faktisk nervøst sammenbrudd, eller bare noe hun føler for å beskrive slik.

Når hun gikk til psykolog gikk hun ikke så mange ganger. Men hun og psykologen hadde snakket om dette med manisk depressivitet og bipolare lidelser.

Psykologen hadde bedt henne føre regnskap over hvilke dager hun var "ovenpå" og hvilke dager hun var lei seg.

Hun sa at ca 3 dager i uken var hun ovenpå, og 4 dager i uken var hun lei seg.

Jeg spurte mer om dette og foreslo at kanskje dette var slik, at hun hadde mulig manisk depressivitet, og spurte om dette var syklisk, at dette gjentok seg regelmessig. Ja, sa hun.

Så spurte jeg om hvordan hun følte seg nå.

Hun sa at hun akkurat nå følte seg omtrent som etter de to gangene hun hadde hatt "nervøst sammenbrudd", tom og død innvendig og brydde seg ikke om noenting.

Jeg foreslo at det forsåvidt kanskje var bra at det var slik nå, da var kanskje det værste over og ting på vei til å bli bedre akkurat nå.

Jeg har forsøkt så godt jeg kan å være forståelsesfull og støttende.

Jeg er jo veldig glad i henne.

Men jeg har også mange bekymringer nå.

Hvordan skal dette gå?

En ting er jo å ha en psykisk lidelse, og takle den, og tilpasse livet, og klare dette her. Men nå er jo det tilfelle, at dette her fører til at hun blir usikker på vårt forhold, selv om jeg mener at det her ikke er noe galt. Jeg synes vi har et bra forhold, og at jeg nesten ikke gjør annet enn å være ekstremt omtenksom, romantisk, og særs tålmodig/støttende.

De siste to dagene har ting gått litt bedre.

Hun har ikke sagt noe, men det er jo ikke slutt, og vi snakker sammen på telefonen hver dag. Det virker som at hun da ikke umiddelbart har tenkt å gjøre det slutt, og at vi har snakket sammen på en bra måte.

Så er spørsmålet, hva i all verden skal jeg gjøre nå?

Dette har vært en ufattelig slitsom uke. Jeg har vært syk to dager, rett og slett fordi jeg ikke fikk sove om natten pga bekymring og uro.

Jeg tør ikke si til henne at det hadde vært fint om hun tenkte litt på meg også, rett og slett fordi hun virker så langt nede selv og jeg er redd for at det ville bli for mye.

Men jeg har vært fryktelig lei meg, og det kan nesten ikke fortsette slik som dette.

Jeg er i en situasjon der jeg føler meg usikker, jeg føler at hun kan "gi meg på båten" når som helst, enda jeg mener jeg bare har vært en uvanlig flott kjæreste for henne. Jeg føler at det er fryktelig urettferdig, jeg føler at det henger over meg en slik sort sky og at jeg når som helst kan våkne til at "nei, nå er dette over".. og at jeg trenger å vite om hun har tenkt å satse på dette eller ikke.

Hvordan i all verden kan jeg få det til å skje, uten å presse henne? Jeg er helt sikker på at hvis jeg presser henne til å svare, så vil det ikke skje annet enn at hun trekker seg ut av forholdet totalt.

Det hører forresten med til historien at moren er fullstendig ustabil, kjempenegativ til alt (sa tilbroren: du klarer aldri å bli butikksjef, du er alt for sjenert! snakk om å være lite støttende til sine egne barn) og står og gråter på kjøkkenet flere ganger daglig, tilsynelatende uten grunn, og er jevnlig på sammenbruddets rand.

Jeg håper noen av dere damene her på kvinneguiden kan gi råd til en stakkars mann som ikke vet sin arme råd. Jeg føler meg fryktelig langt nede akkurat nå.

[AnonymBruker]

Huffda. Nå er ikke jeg manisk depressiv, og min situasjon er helt annerledes, men psykisk sykdom har ofte en del ting til felles, og jeg kjenner meg igjen i en del av dette. Skal ikke plage deg med detaljene om min psykiske sykdom, men kan si jeg blandt annet har sosial angst og lider av depressioner med gjevne mellomrom, og er ikke i arbeid eller gått på skole siden jeg datt ut av skolesystemet når jeg gikk på ungdomsskolen.

Frem til veldig nylig følte jeg ikke at jeg kunne ha en framtid med noen. Ille nok å se hvor mye bekymringer man har gitt sine foreldre opp igjennom. Det er også vanskelig, når du er på det dårligste, å kunne tenke seg å må ta hensyn og vare på andre mennesker, når det å stå opp av sengen er et uoverkommelig hinder. Og når du vet at du har sånne perioder, hvordan i all verden kan du leve med noen som forventer at du skal være frisk?

Hvis kjæresten din nettopp har hatt en breakdown og hun føler seg tom og at hun ikke bryr seg om noe, så er det en forsvarsmekanisme som ikke er uvanlig etter en sånn følelsesmessig overload. Du klarer bare ikke mer, og da føles det akkurat som om verden blir stengt ute, for å tenke og bekymre seg om noe mer er helt umulig. Da er det å "ikke bry seg" den eneste måten å roe ned hodet på.

Jeg er selv veldig plaget av for mye bekymringer, og da blir jeg veldig sliten. Det er vanskelig for andre å forstå, for de vet også hva det er å være sliten, men de skjønner ikke helt HVOR sliten, og hvor lang tid det tar å komme seg igjen. Spørsmålet om forpliktelser som samboerskap og giftemål må kanskje bli roet ned noen hakk. Fortsett som før--hvis dette er dama for deg, så er det ingen hast. Nyt det dere har sammen, og la henne lede an.

Alt dette er jo avhengig av 2 ting da. Først og fremst så må du gjøre et valg. Vil du dette? Det høres ut som dere snakker veldig bra sammen, og det er supert, men det er likevel et valg du må ta. og ikke ta valget ut i fra at hun nå har skremt deg med at hun ikke vet hva hun orker. Hun er på det laveste nå, og da føles alt uoverkommelig og mørkt. Hennes valg, hvis du gir henne tid, er ikke ordentlig gjennomtenkt før hun kommer seg ut av denne fasen hun er i nå.

Så, hvis du finner ut at du vil gjøre det du kan for å se om dere kan få det til (og tro meg, selv om hun er syk så kan ting bli veldig bra mellom dere), så anbefaler jeg deg å bare være tålmodig, prøv å ikke la deg skremme når hun sier ting som "jeg vet ikke om jeg klarer dette," og lytt. Hun kommer sikkert til å prøve å forklare ting som vil være neste uforståelige, for sånn er psykisk sykdom. Noen ganger så må du bare finne deg i at du ikke KAN forstå, og bare prøve å akseptere det hun sier hun føler som fakta i stedet.

[Gjest hippo]

jeg tror dere har tatt dere vann over hodet ved å legge gifteplaner uten å ha levd sammen - og det uten hennes eventuelle psykiske lidelser.

ta det med ro, og slapp av......

ha fokus på å få henne i behandling, for dersom hun er bipolar trenger hun hjelp, og medisiner kan eventuelt gjøre mye.

jeg kan ikke forstå at hun har fått antidepressiva uten å ha vært til psykolog???

jeg har benyttet meg av psykolog opptil flere omganger, slitt med angst(liknende "sammenbrudd" som enne kanskje) - men aldri brukt medisiner for det.

rett og slett fordi medisinbruk faktisk skal ha en veldig, veldig god grunn.

jeg har istedet gått til samtale, og jobbet med saken.

det må hun også gjøre. jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har muligens et ganske likt karriereliv som henne: utfordrende og med en god del ansvar.

det er bare spørsmål om tid før alt rakner når man ikke får hjelp, og jo tidligere jo bedre.

ingen her kan fortelle om hun har en diagnose eller ikke, men om hun har det så trenger hun hjelp.

jeg har ingen psykiske lidelser per se, men sliter avogtil med nervøsitet og tidvis angst. det har hjulpet kjempemye å jobbe seg gjennom det, og det hadde jeg aldri trodd når det føltes som verst.

du trenger å bli kjent med henne for den hun er, i medgang og motgang. akkurat som hun trenger å bli kjent med deg på samme måte.

ikke start et ekteskap og barneplanlegging uten å kjenne hverandre godt......

det kan godt hende at du fint kan klare å leve med en eventuell diagnose, men da trenger du å kjenne henne godt nok til å avgjøre når hun er frisk/dårlig, slik at du kan tilpasse dine reaksjoner deretter.

[AnonymBruker]

TS igjen.

Ting har ikke blitt noe særlig bedre.

Vi har snakket om veldig mye av dette.

Jeg har prøvd å ha dialog og lytte til, spørre om, finne ut..

Synes likevel hun nå virker lite interessert, lite entusiastisk, og jeg får ikke noenting ut av dette forholdet lengere, annet enn bekymringer og negativ respons på alle forslag.

Nå virker hun bare fryktelig selvopptatt og egoistisk, synes jeg.

Hun tenker jo bare på seg selv hele tiden..

Vet ikke om jeg orker mer.

[AnonymBruker]

TS igjen.

Ting har ikke blitt noe særlig bedre.

Vi har snakket om veldig mye av dette.

Jeg har prøvd å ha dialog og lytte til, spørre om, finne ut..

Synes likevel hun nå virker lite interessert, lite entusiastisk, og jeg får ikke noenting ut av dette forholdet lengere, annet enn bekymringer og negativ respons på alle forslag.

Nå virker hun bare fryktelig selvopptatt og egoistisk, synes jeg.

Hun tenker jo bare på seg selv hele tiden..

Vet ikke om jeg orker mer.

Jeg skal si deg noe jeg.

Har du noensinne vært deprimert? Ikke lei deg eller skuffa eller noe, men ordentlig, ordentlig deprimert?

I minst 6 mnd eller noe?

Det har jeg. Jeg har vært deprimert i 1,5 år, og når man er SÅ langt nede (selvmordstanker, sammenbrudd, spiseforstyrrelser eller annet), så har man ikke så mye energi til overs, så man klarer nesten bare å tenke på seg selv.

Det er ikke det at man nødvendigvis vil være egoistisk, men man har ikke energi til annet enn å prøve og takle sine egne problemer.

Og slike mennesker trenger terapi over tid, de trenger god tid på å komme til seg selv igjen og komme litt "ovapå", om du skjønner hva jeg mener?

Jeg synes det virker som om dere har forhastet dere litt.

Hvis du ikke vil leve med en som er deprimert, så får du la være.

For min erfaring er at folk som har vært deprimerte over lang tid ikke plutselig blir glade mennesker uten problemer. De sliter ofte med det hele livet i større eller mindre grad.

[AnonymBruker]

jeg kan ikke forstå at hun har fått antidepressiva uten å ha vært til psykolog???

Du trenger slett ikke nødvendigvis ha vært hos psykolog for å få medisiner. Gikk på cipralex i ett år før jeg i det hele tatt så en psykolog!

Til TS:

Ta det litt med ro! Hvis det nå er slik at hun sliter, nervøst sammenbrudd, manisk depressiv eller hva det nå måtte være, så kan en partners konstante behov for dialog være utrolig slitsomt! Dette går ikke over over natten, og det beste er nok om du kunne bare latt henne vite at du er der for henne hele tiden. Hvis du spør og graver hele tiden hadde iallefall jeg oppfattet deg som bare slitsomt, og da ville jo praten også blitt negativ.

Men orker du ikke å stille opp uten at du får den responsen du vil hele tiden er det vel like greit du bare går? Psykisk sykdom kan ta tid og også vedvare, og det høres det ikke ut som om du er klar for!

[Gjest mb]

Hei!

Et av de mest tydelige tegnene på depresjon er "egoisme". Depresjon er så altoppslukende, at man klarer ikke se ut av seg selv til tider..

Angående bipolar ( det er ikke lov å bruke betegnelsen manisk depressiv lenger..), så kjenner jeg til det, og har det selv. Den milde varianten. Jeg er bipolar med både hypomaniske og depressive trekk. Mine svingninger er ofte!! Jeg svinger fra dag til dag på det verste, eller sånn som kjæresten din. Har ei venninne hvor periodene er på måneder, og det tror jeg er værre.. Særlig når man må drive med "damage controll" etter maniske perioder. Man har en tendens til å ta på seg hundre verv i foreninger, bruker penger over evne man ikke har, sover ikke, blir med på alt osv. Deilig rus egentlig, men når man treffer kjelleren er den dyp.

Jeg bruker Lamictal, en epilepsimedisin, som er en "stemningsstabilator". DVS den fjerner topper og bunn, og jevner meg- som normalen. Ingen bivirkninger. ( vektøkning er veeldig normalt på sånne medisiner)

Jeg tror du bare må gi henne tid jeg, og hvorfor hun ikke snakker så mye om det her, handler ofte om mye skam.. Hvem vil at den du elsker høyest skal vite at du til tider er litt "ute og kjøre" og sliter med psyke?.. Psykiske lidelser er enda ganske tabu, selv i vår tid. Jeg vet med meg selv, at jeg syntes det er vanskelig å fortelle om, fordi man er erdd den andre ikke vil takle det..

Og når man ikke kan helt skjønne det selv og hvorfor en reagerer som en gjør, hvordan skal man forvente at andre kan?

Men det er utrolig virkig at du ikke legger press på henne. Om jeg har litt dårlig dager, har jeg veldig vanskelig for å forholde meg til avtaler. Jeg gjør alt for å unngå et press på meg. For jeg føler meg tom, har ikke noe å gi- og ønsker ikke vite heller..

Men om det er noen trøst, medisiner fungerer! -- jeg bruker ikke psykolog, og så lenge jeg tar de er livet tilnærmet normalt. Er jeg sløv og jukser litt, er jeg blitt såpass kjent med meg selv at jeg merker jeg ramler ned litt. og mine nærme venner kan også lett spotte ut når jeg har unnasluntra litt.

Du virker som en flott mann, og hun er heldig som har deg. Og det virker som du syntes jenta virkelig er verdt det- og da syntes jeg du skal være en støtte, og ta ting rolig og som det kommer. Prøv¨å ikke ta ting personlig, for hun mener nok virkwelig ikke såre eller forvirre deg!..

Og man kan si mye om folk med bipolar eller andre psykiske lidelser.. Dager kan være tunge, men mange av de mest kreative og fascinerende mennesker gjennom tidene har hatt disse lidelsene. Så lenge man har det værste under kontroll, får man et fyrverkeri av et følelesesmenneske, som er ekte hele veien!

De gærne har det godt!! ))

[Gjest katt]

Jeg er en mann på 30. I sommer fridde jeg til en flott dame. Hun er 27, så vi er i samme aldersgruppe synes jeg.

Hun har en flott figur, og ser bra ut, hun er vellykket i jobbsammenheng og har nylig begynt i en lederstilling.

Hun bor et langt stykke unna meg, så vi sees ikke så ofte. Men når vi treffes er det direkte magisk, og seksuelt er hun helt fantastisk, der er det fullklaff.

Vi har snakket om å flytte sammen og å få barn og slikt. Og det har det virket som at hun har et ønske om.

Men så i det siste har det kommet et skjær i sjøen.

Det begynte ca når hun søkte på den nye jobben for en måneds tid siden. Hun var veldig stresset, nervøs, gruet seg mye,

Når jeg da ville snakke om fremtiden ble hun bare irritert og sint, gråt og var delvis hysterisk, og sa at hun klarte ikke å tenke på det nå, og at det ble veldig mye. Jeg har vært veldig støttende for henne hele tiden, sagt sånn "du klarer dette", "den jobben får du" og så videre.

Og hun fikk jo den jobben.

Men det var fortsatt for mye å planlegge noen fremtid.

Så for ca en ukes tid siden sa hun at hun hadde ting hun måtte tenke gjennom og trengte tid til dette.

Det syntes jeg var greit.

Selv om jeg ble fryktelig urolig, vanligvis når kvinner sier de trenger å tenke seg om betyr det at forhold er på vei til å havarere.

Så for et par dager siden hadde vi en veldig lang og tung samtale.

Da fortalte hun meg veldig mye. Blant annet at hun hadde begynt på Cipralex, et antidepressiva, uken før.

Så fortalte hun at hun var urolig og bekymret for dette med å flytte sammen, dette med å gifte seg, og hadde vært redd for å si noe i tilfelle jeg ble skuffet og lei meg, og at hun ikke visste om hun kunne være den jeg ønsket og så videre, få barn og alt dette her, og at hun var usikker på vårt forhold.

Jeg sa at det var normalt å ha slik uro og være nervøs for slike store ting, og at hun ikke trengte å bestemme seg med en gang, slik at dette kunne bero lenge om hun ville.

Jeg foreslo at kanskje hennes generelle depresjon førte til at hun syntes disse tingene var værre, enn hun ville syntes hvis hun ikke var så lei seg.

Hun mente hun var lei seg, ville gi opp alt mulig, rømme fra alt og alle og gjemme seg. Osv, ting jeg betrakter som ganske "på nippet til å bryte sammen" greier.

Jeg sa hun måtte love å ikke gjøre noe forhastet, for jeg er veldig glad i henne.

Så snakket vi mer. Hun har tidligere en gang gått til psykolog ifb. jobbstress og "nervøst sammenbrudd" som hun kalte det. Jeg vet ikke om det er snakk om et faktisk nervøst sammenbrudd, eller bare noe hun føler for å beskrive slik.

Når hun gikk til psykolog gikk hun ikke så mange ganger. Men hun og psykologen hadde snakket om dette med manisk depressivitet og bipolare lidelser.

Psykologen hadde bedt henne føre regnskap over hvilke dager hun var "ovenpå" og hvilke dager hun var lei seg.

Hun sa at ca 3 dager i uken var hun ovenpå, og 4 dager i uken var hun lei seg.

Jeg spurte mer om dette og foreslo at kanskje dette var slik, at hun hadde mulig manisk depressivitet, og spurte om dette var syklisk, at dette gjentok seg regelmessig. Ja, sa hun.

Så spurte jeg om hvordan hun følte seg nå.

Hun sa at hun akkurat nå følte seg omtrent som etter de to gangene hun hadde hatt "nervøst sammenbrudd", tom og død innvendig og brydde seg ikke om noenting.

Jeg foreslo at det forsåvidt kanskje var bra at det var slik nå, da var kanskje det værste over og ting på vei til å bli bedre akkurat nå.

Jeg har forsøkt så godt jeg kan å være forståelsesfull og støttende.

Jeg er jo veldig glad i henne.

Men jeg har også mange bekymringer nå.

Hvordan skal dette gå?

En ting er jo å ha en psykisk lidelse, og takle den, og tilpasse livet, og klare dette her. Men nå er jo det tilfelle, at dette her fører til at hun blir usikker på vårt forhold, selv om jeg mener at det her ikke er noe galt. Jeg synes vi har et bra forhold, og at jeg nesten ikke gjør annet enn å være ekstremt omtenksom, romantisk, og særs tålmodig/støttende.

De siste to dagene har ting gått litt bedre.

Hun har ikke sagt noe, men det er jo ikke slutt, og vi snakker sammen på telefonen hver dag. Det virker som at hun da ikke umiddelbart har tenkt å gjøre det slutt, og at vi har snakket sammen på en bra måte.

Så er spørsmålet, hva i all verden skal jeg gjøre nå?

Dette har vært en ufattelig slitsom uke. Jeg har vært syk to dager, rett og slett fordi jeg ikke fikk sove om natten pga bekymring og uro.

Jeg tør ikke si til henne at det hadde vært fint om hun tenkte litt på meg også, rett og slett fordi hun virker så langt nede selv og jeg er redd for at det ville bli for mye.

Men jeg har vært fryktelig lei meg, og det kan nesten ikke fortsette slik som dette.

Jeg er i en situasjon der jeg føler meg usikker, jeg føler at hun kan "gi meg på båten" når som helst, enda jeg mener jeg bare har vært en uvanlig flott kjæreste for henne. Jeg føler at det er fryktelig urettferdig, jeg føler at det henger over meg en slik sort sky og at jeg når som helst kan våkne til at "nei, nå er dette over".. og at jeg trenger å vite om hun har tenkt å satse på dette eller ikke.

Hvordan i all verden kan jeg få det til å skje, uten å presse henne? Jeg er helt sikker på at hvis jeg presser henne til å svare, så vil det ikke skje annet enn at hun trekker seg ut av forholdet totalt.

Det hører forresten med til historien at moren er fullstendig ustabil, kjempenegativ til alt (sa tilbroren: du klarer aldri å bli butikksjef, du er alt for sjenert! snakk om å være lite støttende til sine egne barn) og står og gråter på kjøkkenet flere ganger daglig, tilsynelatende uten grunn, og er jevnlig på sammenbruddets rand.

Jeg håper noen av dere damene her på kvinneguiden kan gi råd til en stakkars mann som ikke vet sin arme råd. Jeg føler meg fryktelig langt nede akkurat nå.

det er så bra at det finnes diagnoser for alt, bare ikke for tykke, late uduggelige i jobbsammenheng kvinnfolk, som helt sikkert ikke gir deg på båten Du blir å følr deg trygg.

[Gjest Gjest]

Oi, huff... Det høres ikke så greit ut. Kjenner meg litt igjen i det du skriver om henne. Jeg hadde det sånn for en stund siden... Og jeg har lett for å gråte dessverre.

Jeg følte meg ekstremt langt nede og det endte med at jeg gjorde det slutt med typen. Noe av grunnen er at jeg hadde det som jeg hadde det, ser jeg nå. Det negative ble forsterket. Jeg hadde mer enn nok med meg selv, det er fort gjort å bli egoistisk når man har det vanskelig. Alle krefter går med til det man selv sliter med. Vanskelig å si om jeg hadde vært sammen med eksen fortsatt hvis jeg hadde vært "meg selv". Jeg tror egentlig ikke det, for det var endel ting som skurret uansett...

For meg hjalp det å komme meg vekk fra hverdagen. Jeg reiste til utlandet og jobbet som frivillig. Veldig givende, fin erfaring. Jeg fikk se en helt annen kultur og måte å leve på. Begynte å tenke annerledes. Ble annerledes. Jeg er fortsatt ikke veldig psykisk sterk, men sterkere.

Forstår det ikke er lett for deg, men jeg håper du er der for henne fremover. Det virker som at du bryr deg masse om henne... Hun kommer til å bli bedre.

Håper det går bedre snart, og at dere får en flott fremtid sammen!

[AnonymBruker]

Forstår det ikke er lett for deg, men jeg håper du er der for henne fremover. Det virker som at du bryr deg masse om henne... Hun kommer til å bli bedre.

Håper det går bedre snart, og at dere får en flott fremtid sammen!

TS her igjen..

Ja, jeg bryr meg masse om henne og er kjempeglad i henne.

Dessverre ser det ut til at det ble slutt nå, og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor.

Hun klarer ikke å si noe konkret, så det er nesten umulig å vite.

Men kommunikasjonen har helt brutt sammen. Og det virker som hun er helt uinteressert.

Jeg har sagt til henne at jeg fortsatt er glad i henne men.. hun ser ikke ut til å være i stand til å si om hun vil det ene eller det andre.

Synes det er kjempeleit alt sammen, jeg hadde lagt mye av meg selv i dette forholdet og nå føler jeg bare at alt har vært bortkastet.

Jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke verdsetter at jeg har vært en kjempebra kjæreste for henne.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor hun synes at forholdet vårt er et problem, når det er kjempebra.

For meg virker det som at hun bare lar det suse, og ser det som en påkjenning?

[Gjest Gjest]

Jeg har vært totalt utafor selv. Alt ble et ork, jeg klarte ikke å ta godt vare på meg selv engang. Jeg brydde meg om andre, men fikk ikke vist det på samme måte som før og var veldig selvsentrert. Jeg og typen kranglet endel, jeg følte ikke at han forstod meg, han var masete og gjorde ikke like mye husarbeid som meg selv om jeg jobbet mer enn han og følte meg ekstremt sliten hele tiden...

Han hadde mange gode sider og... Han prøvde å støtte meg, men det holdt ikke. Jeg slo opp. Det kan hende hun ikke helt forstår at hovedproblemet er psyken hennes. Forholdet deres er litt opp og ned som alle andres, men siden hun er psyk ser hun bare det negative. Og hun har noe å skylde på utenfor seg selv.

[AnonymBruker]

Det kan hende hun ikke helt forstår at hovedproblemet er psyken hennes. Forholdet deres er litt opp og ned som alle andres, men siden hun er psyk ser hun bare det negative. Og hun har noe å skylde på utenfor seg selv.

Ts igjen, ja jeg føler at det du sier her er 100% riktig, akkurat det jeg har tenkt også!

Hvordan kan jeg få henne til å forstå at jeg kun vil henne vel, og at jeg ikke er problemet?

[AnonymBruker]

TS her igjen..

Ja, jeg bryr meg masse om henne og er kjempeglad i henne.

Dessverre ser det ut til at det ble slutt nå, og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor.

Hun klarer ikke å si noe konkret, så det er nesten umulig å vite.

Men kommunikasjonen har helt brutt sammen. Og det virker som hun er helt uinteressert.

Jeg har sagt til henne at jeg fortsatt er glad i henne men.. hun ser ikke ut til å være i stand til å si om hun vil det ene eller det andre.

Synes det er kjempeleit alt sammen, jeg hadde lagt mye av meg selv i dette forholdet og nå føler jeg bare at alt har vært bortkastet.

Jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke verdsetter at jeg har vært en kjempebra kjæreste for henne.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor hun synes at forholdet vårt er et problem, når det er kjempebra.

For meg virker det som at hun bare lar det suse, og ser det som en påkjenning?

Du er egoistisk som snur dette over til å handle om deg selv. Klart hun ikke har overskudd til å ta vare på deg og dine følelser, hvis hun er deprimert. Depresjon er noe mer enn å bare være lei seg.

Å leve med noen som er deprimert kan være ufattelig tungt og krevende, kanskje like greit at forholdet deres tok slutt nå, før dere giftet dere, når du helt tydelig ikke klarer å leve med noen som har det slik som hun har det.

Stiller meg forøvrig svært undrende til at dere var forlovet, når dere ikke kjenner hverandre. Å leve sammen hanlder om mer enn et bra sexliv, og et flott utseende.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er litt dårlig gjort at jeg får så mye kritikk, når jeg kommer hit og spør om hjelp.

Jeg har strukket meg langt og er villig til å strekke meg lengre, men jeg får jo ikke lov!

Så det er ikke sånn at jeg er et dårlig menneske, tvert om synes jeg at jeg har ofret meg langt mer enn noen andre ville gjort.

[AnonymBruker]

Jeg utstår ikke menn som "strekker seg lenger enn hva folk flest ville gjort". Ta av deg skylappene, dette handler ikke om deg.

Hvis du ikke får sove fordi du føler deg utrygg på forholdet når dama di forteller deg om sine psykiske problemer, da har du så store problemer at det er på tide å banke på døra til en psykolog.

Klart hun trekker seg unna, hun merker vel at det ikke er så mange mannebein i deg.

Sorry at jeg er krass med deg, skjønner at dette er tøft for deg, men det må du nesten bare tåle.

[Gjest Gjest]

Jeg utstår ikke menn som "strekker seg lenger enn hva folk flest ville gjort". Ta av deg skylappene, dette handler ikke om deg.

Hvis du ikke får sove fordi du føler deg utrygg på forholdet når dama di forteller deg om sine psykiske problemer, da har du så store problemer at det er på tide å banke på døra til en psykolog.

Klart hun trekker seg unna, hun merker vel at det ikke er så mange mannebein i deg.

Sorry at jeg er krass med deg, skjønner at dette er tøft for deg, men det må du nesten bare tåle.

Nei, du liker vel ikke mennesker som prøver å hjelpe andre i enn vanskelig situasjon. Er enig med ts, kommer for å prøve å få litt perspektiv på ting, og får mye dritt. Men, dette er jo et kvinneforum, så forundrer meg ikke.

Foreslår at du og dine likesinnede som bare skal lage kvalm stikker kritikken deres opp et visst sted sola sjelden skinner og peller dere vekk herfra. For the sake of it, jeg utstår ikke drittsekker som DEG.

[NinjaTurtle]

TS, det fins mange damer som har vakkert utseende. Behold dama inntil videre, men let etter en ny kvinne som ikke har mangler.

[AnonymBruker]

Jeg er en mann på 30. I sommer fridde jeg til en flott dame. Hun er 27, så vi er i samme aldersgruppe synes jeg.

Hun har en flott figur, og ser bra ut, hun er vellykket i jobbsammenheng og har nylig begynt i en lederstilling.

Hun bor et langt stykke unna meg, så vi sees ikke så ofte. Men når vi treffes er det direkte magisk, og seksuelt er hun helt fantastisk, der er det fullklaff.

Vi har snakket om å flytte sammen og å få barn og slikt. Og det har det virket som at hun har et ønske om.

Men så i det siste har det kommet et skjær i sjøen.

Det begynte ca når hun søkte på den nye jobben for en måneds tid siden. Hun var veldig stresset, nervøs, gruet seg mye,

Når jeg da ville snakke om fremtiden ble hun bare irritert og sint, gråt og var delvis hysterisk, og sa at hun klarte ikke å tenke på det nå, og at det ble veldig mye. Jeg har vært veldig støttende for henne hele tiden, sagt sånn "du klarer dette", "den jobben får du" og så videre.

Og hun fikk jo den jobben.

Men det var fortsatt for mye å planlegge noen fremtid.

Så for ca en ukes tid siden sa hun at hun hadde ting hun måtte tenke gjennom og trengte tid til dette.

Det syntes jeg var greit.

Selv om jeg ble fryktelig urolig, vanligvis når kvinner sier de trenger å tenke seg om betyr det at forhold er på vei til å havarere.

Så for et par dager siden hadde vi en veldig lang og tung samtale.

Da fortalte hun meg veldig mye. Blant annet at hun hadde begynt på Cipralex, et antidepressiva, uken før.

Så fortalte hun at hun var urolig og bekymret for dette med å flytte sammen, dette med å gifte seg, og hadde vært redd for å si noe i tilfelle jeg ble skuffet og lei meg, og at hun ikke visste om hun kunne være den jeg ønsket og så videre, få barn og alt dette her, og at hun var usikker på vårt forhold.

Jeg sa at det var normalt å ha slik uro og være nervøs for slike store ting, og at hun ikke trengte å bestemme seg med en gang, slik at dette kunne bero lenge om hun ville.

Jeg foreslo at kanskje hennes generelle depresjon førte til at hun syntes disse tingene var værre, enn hun ville syntes hvis hun ikke var så lei seg.

Hun mente hun var lei seg, ville gi opp alt mulig, rømme fra alt og alle og gjemme seg. Osv, ting jeg betrakter som ganske "på nippet til å bryte sammen" greier.

Jeg sa hun måtte love å ikke gjøre noe forhastet, for jeg er veldig glad i henne.

Så snakket vi mer. Hun har tidligere en gang gått til psykolog ifb. jobbstress og "nervøst sammenbrudd" som hun kalte det. Jeg vet ikke om det er snakk om et faktisk nervøst sammenbrudd, eller bare noe hun føler for å beskrive slik.

Når hun gikk til psykolog gikk hun ikke så mange ganger. Men hun og psykologen hadde snakket om dette med manisk depressivitet og bipolare lidelser.

Psykologen hadde bedt henne føre regnskap over hvilke dager hun var "ovenpå" og hvilke dager hun var lei seg.

Hun sa at ca 3 dager i uken var hun ovenpå, og 4 dager i uken var hun lei seg.

Jeg spurte mer om dette og foreslo at kanskje dette var slik, at hun hadde mulig manisk depressivitet, og spurte om dette var syklisk, at dette gjentok seg regelmessig. Ja, sa hun.

Så spurte jeg om hvordan hun følte seg nå.

Hun sa at hun akkurat nå følte seg omtrent som etter de to gangene hun hadde hatt "nervøst sammenbrudd", tom og død innvendig og brydde seg ikke om noenting.

Jeg foreslo at det forsåvidt kanskje var bra at det var slik nå, da var kanskje det værste over og ting på vei til å bli bedre akkurat nå.

Jeg har forsøkt så godt jeg kan å være forståelsesfull og støttende.

Jeg er jo veldig glad i henne.

Men jeg har også mange bekymringer nå.

Hvordan skal dette gå?

En ting er jo å ha en psykisk lidelse, og takle den, og tilpasse livet, og klare dette her. Men nå er jo det tilfelle, at dette her fører til at hun blir usikker på vårt forhold, selv om jeg mener at det her ikke er noe galt. Jeg synes vi har et bra forhold, og at jeg nesten ikke gjør annet enn å være ekstremt omtenksom, romantisk, og særs tålmodig/støttende.

De siste to dagene har ting gått litt bedre.

Hun har ikke sagt noe, men det er jo ikke slutt, og vi snakker sammen på telefonen hver dag. Det virker som at hun da ikke umiddelbart har tenkt å gjøre det slutt, og at vi har snakket sammen på en bra måte.

Så er spørsmålet, hva i all verden skal jeg gjøre nå?

Dette har vært en ufattelig slitsom uke. Jeg har vært syk to dager, rett og slett fordi jeg ikke fikk sove om natten pga bekymring og uro.

Jeg tør ikke si til henne at det hadde vært fint om hun tenkte litt på meg også, rett og slett fordi hun virker så langt nede selv og jeg er redd for at det ville bli for mye.

Men jeg har vært fryktelig lei meg, og det kan nesten ikke fortsette slik som dette.

Jeg er i en situasjon der jeg føler meg usikker, jeg føler at hun kan "gi meg på båten" når som helst, enda jeg mener jeg bare har vært en uvanlig flott kjæreste for henne. Jeg føler at det er fryktelig urettferdig, jeg føler at det henger over meg en slik sort sky og at jeg når som helst kan våkne til at "nei, nå er dette over".. og at jeg trenger å vite om hun har tenkt å satse på dette eller ikke.

Hvordan i all verden kan jeg få det til å skje, uten å presse henne? Jeg er helt sikker på at hvis jeg presser henne til å svare, så vil det ikke skje annet enn at hun trekker seg ut av forholdet totalt.

Det hører forresten med til historien at moren er fullstendig ustabil, kjempenegativ til alt (sa tilbroren: du klarer aldri å bli butikksjef, du er alt for sjenert! snakk om å være lite støttende til sine egne barn) og står og gråter på kjøkkenet flere ganger daglig, tilsynelatende uten grunn, og er jevnlig på sammenbruddets rand.

Jeg håper noen av dere damene her på kvinneguiden kan gi råd til en stakkars mann som ikke vet sin arme råd. Jeg føler meg fryktelig langt nede akkurat nå.

Vær der for henne og gi henne rom til å trekke seg tilbake når hun ønsker . Så kan dere møtes når hun er i bra humør . Vanligvis går dette over når hun har funnet ut hvordan hun skal takle sine egne problemer . For problemer har hun , er alltid en årsak til at folk blir deppresive og psykisk syke . Men vanligvis går jo dette over . Som en alvorlig livskrise hun må bearbeide og finne svar på hvordan hun skal forholde seg til egne problemer og bekymringer . For det har hun helt klart , noe som gnager intenst på henne , kanskje ting hun ikke våger å si til deg enda i hvertfall . Hun vil nok ikke miste deg .Hun er nok redd innerst inne for å miste deg . Det vil ikke gjøre livet hennes bedre , eller henne friskere . Så hold nå ut dersom det er henne du vil satse på . Dette kan vare lenge , men går som oftest helt over . Hun er jo ung . Siden hun er redd for å flytte sammen med deg , redd for å få barn , redd for forandringer og utfordringer fremtiden kan by på , så ikke snakk om det til henne . Ikke snakk om dine forventninger til henne i fremtiden . Høye forventninger kan gi henne mer bekymringer , mer angst og mer depresjoner . Mulig hun føler hun ikke klarer dette eller vil alt dette , som du vil og håper på ? Mulig hun føler et vanvittig forventningspress fra omverden og fra deg ?

Kanskje er en del av dine forventninger til henne - også en del av årsaken til hennes psykiske plager nå .

Som hun sier selv , hun er redd for å flytte sammen , redd for å få barn , ikke unormalt eller uvanlig , mange kvinner føler enormt forventningspress om dette osv Mulig hun ikke vil ha barn egentlig ? Mulig hun bare vil ha deg nå , men ikke forventningene du setter til henne og snakker om til henne , og det så tidlig . Før dere i det hele tatt har flyttet sammen . Hva med å være bare kjærester ? Uten å sette krav og framtidige forventninger til henne . Tror det ville vært bra for henne . At du sier at hun bestemmer selv hva hun vil . Hun får ta avgjørelsen . Hun har kontrollen her og du er glad i henne uansett , hva hun velger . Du vil ha henne og derfor vil du vente tolmodig på henne , inntil hun er over " livskrisen " sin . Kall det gjerne en livskrise . Frykt og bekymringer for fremtiden . Såkalt begynnende 30 års krise kanskje . Mange opplever det mer eller mindre , som en milepæl i livet hvor de må ta svært viktige valg . Eks barn eller ikke barn . Alltså at ungdomslivet de har levd , endres til noe mer forpliktende og voksent .For noen kan dette komme litt fort og brått på . Og de føler seg ikke klar - til alle forventningene som voksne individer, alltså andre menneskers forventninger til dem . Snakk litt om dette - til henne . Prøv å finn ut om det kan være dette som plager henne ?

[AnonymBruker]

TS her.

Nå har jeg ikke snakket med henne siden søndag.

Virker helt over og jeg hører ikke noe fra henne.

Jeg tør ikke ringe, hun sa hun trengte tid for seg selv.

Synes hele greia bare er helt.. tragisk. Og det føles veldig urettferdig.

[AnonymBruker]

Når det er så alvorlig virker det jo nesten som om hun har gått med en maske i bli kjent-fasen (for all del ikke si det til henne), og det skjønner jeg iom at slike ting forsatt er tabu. Hvis det er tilfelle så kan du nok ikke regne med å få tilbake den du ble forelsket i igjen, når hun først har åpnet seg for deg. Synes hele situasjonen er trist, spesielt når du er så forståelsesfull og prøver å gjøre alt du kan, uten at hun greier å gi noe tilbake. Kanskje er det bedre for dere begge å fortsette kontakten som venner og ikke kjærester. Det virker som om hun har mer behov for en venn som bryr seg enn et kjæresteforhold akkurat nå, for det er ikke lett for henne å være en god kjæreste når hun er så langt nede.