Er det noen her som har brutt med foreldrene sine?

[tineline]

Jeg har i mange år hatt lite eller ingenting til overs for min egen mor. Det ligger mye vondt der; hun har vært fæl mot både min far og den neste ektemannen sin - min stefar - i skilsmissesituasjonene, noe som har farget mitt forhold til henne veldig. Uten at hun vet så mye om det, fordi jeg ikke har konfrontert henne.

Saken er at hun er utrolig konfliktsky selv, og hele familien har blitt veldig flinke til å dekke over ting som egentlig er ganske ille. Når det kommer til konflikt, blir hun ekstremt defensiv; det var ikke hennes skyld og så videre. Midt oppi alt dette, er hun svært kravstor med hensyn til oss barna. Hun gir oss dyre gaver, og til gjengjeld forventer hun at vi skal stille opp for henne i alle mulige situasjoner. Vi har ikke bedt om gavene, men får ikke velge å ikke få dem: "det bestemmer nemlig ikke vi". Etter dette følger altså forpliktelser. Dersom vi ikke gjennomfører våre plikter, blir vi baksnakket og konspirert om i den øvrige familien, initiert av min mor. Hun og jeg har ingen felles interesser, og helt forskjellig verdigrunnlag.

Jeg går i familieterapi for tiden. Jeg har mest lyst til å si opp hele forholdet til mora mi, men er redd for hvilke ettervirkninger det kan få. Hun er så konspirerende og baksnakkende, at jeg frykter for forholdet til resten av familien. Samtidig bærer jeg på så mye på grunn av henne, at jeg ikke klarer å fri meg fra henne uten å faktisk få henne ut av livet mitt - føles det som!

En gang spurte jeg henne om vi kunne ha litt mindre kontakt. Hun sa "jada", men dagen etter ringte min bestefar meg og lurte på hvorfor jeg hadde slått opp med familien. Det er snakk om at hun har et svart/hvitt verdensbilde som ikke ligner grisen.

Altså; jeg lurer på om noen har erfaringer med brudd med foreldre, og hvordan det har påvirket forholdet til resten av familien. Jeg er rådvill, og vil gjerne høre hvordan det har gått for andre. Terapeuten kan hjelpe meg, såklart, men hun har ikke den erfaringen selv. Setter stor pris på alle bidrag!

[Gjest Gjest_Monica_*]

Jeg brøt all kontakt med min mor for 16 år siden, hun er antageligvis psykopat, og har ingen kontakt med noen av sine barn eller ex-mann.

Synes egentlig det var ganske smertefritt, og såklart mye enklere enn for deg, i og med at alle søskene har brutt kontakten med henne.

Men jeg vil støtte deg i å bryte, hvis det er lettere for deg å få et roligere liv. Det er tross alt ditt liv, og det er dumt å la det bli ødelagt av andre.

Får håpe at resten av familien din ser det smme som deg, og støtter deg i ditt valg.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg setter meg like godt i tråden din og venter på gode svar jeg og!

For jeg sitter med nøyaktig de samme tankene. Jeg er nå snart førti år og opplever at det ENDA er nesten umulig å sette grenser for min mors misbruk av meg. Enten det er som klagemur/allviter/jurist/psykolog/bestevenninne eller sjelesørger angående hennes for evig bedritne alkoholiserte SVIN av en mann. Som truer med å drepe henne i fylla. Eller som hjelper og omsorgsperson når hun er syk, trenger hjelp til et eller annet prosjekt eller svar på de enkleste ting ang. jobb, data, regler... u name it.

Jeg er utslitt, syk, drittlei og SINT.

Kjerringa ringer meg og lager et helvete når gubben hennes har hatt et raptus. Så går det litt tid, skillsmissen avlyses,OG hun forlanger at jeg skal ha et normalt forhold til dette krypet av et menneske. Og han skal atpåtil ha et forhold som bestefar til mine barn!! Og skal snakke sammen som om ikke noe har skjedd. I snart FØRTI år har det vært sånn.

Jeg hopper himmelhøyt hver gang telefonen ringer i huset om dagen. Hvor mye jeg ønsker dem død vet bare vårherre selv.

Og nå kuppet jeg hele tråden din. Fan. Jeg vil ha hjelp her jeg og!

[tineline]

Fint, da kan vi tøffe opp hverandre litt da, kanskje. Min mor er nok litt mer kravstor på egne vegne, ikke på vegne av sine menn (som hun kjører på rævva foran oss barna, og glemmer at de er fedrene våre). Men jeg skjønner at det kan være like vanskelig for deg. Nøkkelordet er PLIKT som vi ikke ønsker å ha, tror jeg. Og hvordan skal man formidle at den plikten er uønsket uten å dø av dårlig samvittighet?

[Gjest M_icka]

Det er en interessant problemstilling du reiser, og jeg kjenner mye av "typen" igjen fra min egen familie. Ble faktisk sliten bare av å lese hva du har skrevet og bli minnet på det. For en slik personlighet som moren din har, er veldig krevende, og du gjør lurt i å holde henne mer på avstand.

Du er redd for "pepper" fra folk dersom du setter grenser. Eller som du sier det, bryter ut. Det som er viktig å være klar over, er at det ikke er reaksjonene til de andre som er av betydning, men den skyldfølelsen du vil få. Jeg synes imidlertid det ikke er grunn til å ha skyldfølelse. Det er bare normalt og en voksens rett å bestemme over sitt eget liv.

Kanskje du kan begynne i det små, ved å klart gi uttrykk for hva du ikke vil eller synes er akseptabelt. Er det forresten noen du kan alliere deg med, noen som skjønner hvordan moren din er?

Nikker gjenkjennende til det med de dyre gavene. Det gir henne liksom frikort til å oppføre seg urimelig, og gir henne mulighet til å gi dere skyldfølelse. Det er et ganske typisk trekk for slike beregnende personer, virker det som, siden jeg har et par av dem i egen familie.

Jeg har ikke mer å si nå, men kan titte innom jevnlig, i tilfelle jeg skulle komme på noe mer.

[Gjest Gjest]

Jeg hiver meg på. Har en krevende, egoistisk mor som ALDRI ALDRI ALDRI har spurt meg hvordan JEG har det. ALDRI! Stillhet gjør henne tydeligvis vondt, for hun snakker i ett sett. Om seg selv. Aldri et spørsmål. Aldri noen interesse for meg og min familie. Jeg tror jeg hater henne. Så fint, så slipper jeg å savne henne når hun dør.

Bryte med henne? Ja, nei, ja nei. Hun er jo barnas bestemor...

[Gjest Gjest_gjest_*]

uff, trist lesing.

Jeg har skrevet noe om dette i tråden " urimelig mot mine stebarn" .

( nederste gjest)

Moren din høres ut som ex, en til mannen min....

Men kansje det er bedre å kutte kontakten , og evt ta den opp igjen når du føler deg sterk nok.

lykke til

[Gjest gjest_trulte]

Jeg er en av de som har brutt all kontakt med begge mine foreldre.

Det skjedde for knappe to måneder siden, dvs. faktisk på julaften - av alle dager/kvelder (jeg startet en tråd i etterkant av det), men har så langt ikke angret.

Jeg har ikke barn, men så langt kan jeg ikke se at jeg kommer til å ønske å ha kontakt med mine foreldre selv om det skulle komme barn i bildet frem i tid.

Når jeg endelig har komt meg unna mine foreldre så føler jeg først og fremst en lettelse. Når man er 30 år og ikke har klart å si noe før - så er det klart at det satt langt inne for meg. Jeg har aldri-aldri sagt i mot mine foreldre før, men på julaften klarte jeg ikke å ignorere det som ble sagt og gjort mot meg. Den kvelden og noen dager etterpå var jeg mest sint og skuffet over mine foreldres ord og handlinger, men jeg burde ikke vært overrasket.

Det er helt umulig å gi anbefalinger til andre basert på mine egne erfaringer, men jeg vil gi dere som tenker på å bryte med foreldrene deres en veldig god

Jeg har venner og kjæreste som er familien for meg. Som en god kamerat sa til meg - noen ganger hjelper det ikke om blod enn tykkere enn vann. . . og det har jeg dessverre erfart.

[Gjest gjest_trulte]

TS- du spør om ettervirkningene. For min del har det enda ikke vært noen, ettersom mine foreldre ikke har sagt noe om dette til de andre i familien, og det har heller ikke jeg.

Jeg har ikke noe behov for å snakke om dette til øvrig familie, og håper at de ikke føler at de må ta parti. jeg vet enda ikke hva jeg kommer til å gjøre i familie-settinger, men enn så lenge vil jeg nok velge å avstå fra slike samlinger.

Men hvordan din familie vil reagere er jo ikke godt å si, og ikke minst om du føler at det vil være verdt et eventuelt "bråk" fra øvrige familiemedlemmer, er bare noe du kan vurdere..

[Gjest navnelapp]

Å sette grenser når samhandlinga med familien blir for vond er kjempeviktig, og av og til må ein bryte heilt. Eg har ikkje på nokon måte brote med mine, men eg har sett veldig tydelege grenser .

Ei venninne av meg har brote heilt, der var det ein incestsituasjon som mora ikkje reagerte på. Ho har framleis kontakt med søskena, men dei har ikkje brote. Det går greitt, men eg trur det blir vanskelegare i ditt tilfelle, når mora det gjeld er så manipulerande. Har du snakka med søskena dine? Syns dei hennar oppførsel er OK?

Endret 11. juni 2013 av Alt godt

[Zerox]

Jeg har en vanskelig besteforelder. Vedkommende kan vaere manipulerende,intrigant og eiesyk. Jeg har imidlertid valgt aa ha kontakt. Tricket som virker i min situasjon er ikke aa la seg paavirke tilm aa gjoere noe man ikke vil. Da forstaar h*n at det ikke er noen vits og blir fort blid igjen. Naa skal det nevnes at vi ikke har mye veldig mye kontakt.

[Gjest Gjest]

Jeg kuttet omtrent all kontakten med min far for snart tre år siden, og det har egentlig gått veldig greit. Eneste kontakten jeg har med han er en sms i ny og ne (ved bursdager og jul osv.). Han har mange psykopatiske trekk, og jeg føler det hele egentlig som en befrielse. Mine foreldre er skilt, og jeg har egentlig kuttet ut bestemoren min også, fordi hun kun ser ting fra hans side (men vi hadde aldri noe godt forhold heller).

Nå som jeg er gravid har han vist litt mer initiativ til å ha kontakt, men jeg vet ikke helt. Kommer ikke til å bli særlig mye kontakt hvertfall.

[Gjest Gjest]

har også hatt et på og av forhold til min egen mor fra 17 årsalderen. etter hun skilte seg fra min far valgte hun å skeie helt ut og bl.a ble sammen med en 25åring...vi har hatt mange konflikter og et par år var det så og si null kommunikasjon. Hun var ikke istand til å se noe fra min side, og måtte ha rett hele tiden(selv når jeg vet hun tok feil... ). De siste årene har hun levd alene og blitt ufør pga psykisk diagnose jeg ikke har fått vite, og har i tillegg utviklet et drikkeproblem, som ødela en viktig feiring for noen år siden.

Etter den episoden har hun ikke fått lov å besøke oss, vi bor på en annen kant av landet. Hun lager kvalm, smugdrikker og lar oss andre gå på nåler...Veldig ukoselig situasjon, men jeg har ikke nerver til at hun skal komme og være en tikkende bombe i familien. Hu kvier seg ikke for å la ting gå ut over barn, heller...Så for å beskytte oss selv har vi satt denne grensen.

Det er ingen ønskelig situasjon å være i, med en problematisk mor. Jeg skulle virkelig ønske vi hadde et godt forhold. Har ofte savnet støtte fra en mor (og far, for den saks skyld, men det er en annen historie...)

Men vi har litt kontakt. Vi sender gaver til jul og bursdag og et kort i ny og ne. Og så hender det vi snakkes i telefonen. Men selvsagt aldri om vesentlige ting, for det meste slarv om andre fra henne, og sjelden noe godt å si om andre...

Vi har altså en tynnslitt men sporadisk kontakt. Vi avlegger henne en visitt på vår årlige tur til mitt hjemsted.

[Xtend]

Jeg kuttet kontakten med mine foreldre for nesten 4 år siden da min datter ble født. Har aldri sett meg tilbake siden. Grunnen var så enkelt som ren rasisme fra mine foreldres side, og jeg vil ikke at mine barn skal vokse opp med besteforeldre som forakter deres mor, og indirekte de selv pga etnisiteten.

Har hverken pratet med de, sett de eller send sms/mail/kort eller brev. Har god kontakt med resten av min familie, men som sagt mine foreldre er forlengst død og begravet i mine øyne.

[Gjest navnelapp]

-Og du spurte om etterverknadane, for venninna mi var etterverknaden ein stor, stor lettelse. :-)

[Gjest Shelob]

TS sitt innlegg er som å lese om min mor. Manipulasjonen, gavene, kravene.

Har alltid hatt dårlig forhold til min mor. Jeg mistenker at hun har en diagnose eller en personlighetsforstyrrelse. Et langt liv med min alkoholikerpappa har nok bidratt til dette, men resultatet er at det i stor grad har gått, og fortsatt går, utover meg.

Nå ønsker jeg å stoppe den onde sirkelen, i første omgang ved å sette grenser, i neste omgang - if push comes to shove - ved å bryte kontakten.

Hun var hjemme hos meg for 2 uker siden og forlangte da en samtale, og jeg svarte da veldig ærlig på forskjellige spørsmål om hva som var vanskelig i barndommen og hvilken type kontakt jeg ønsker meg nå. (Middag i blant, treffes på café i ny og ne, jul og bursdag. Jeg ønsker ikke nært og tett forhold med en person som har krenket meg utallige ganger gjennom barndom og som voksen. Felles sydenturer f.eks. er helt utelukket.)

Etter dette har jeg ikke hørt fra henne og hun har ikke svart på mine telefoner eller smser. Barnslig og manipulerende og helt klart et forsøk på å straffe meg - i mine øyne. Eller kanskje hun er opptatt med annet, lettet, bare gir meg det jeg har bedt om - hva vet jeg. (Jeg vet hun er OK og ikke ligger dau, jeg har fått onkelen min til å sjekke.) Hun har tidligere tilbudt meg et pengebeløp i gave i februar, det har jeg ikke mottatt, og det føles helt fint!

Så om vi har brutt eller ikke er jeg ikke sikker på, men jeg føler at ballen ligger hos henne (etter mine telefoner/smser), jeg har ikke tenkt å pistre rundt bena hennes til jeg får oppmerksomhet, denne gangen får hun være med og ta ansvaret.

Uansett skal jeg strekke meg langt for å utvise alminnelig høflighet.

Men at jeg kjenner litt på "avgrunnen" ved det å bryte med opphavet -ja helt klart. Jeg tror begge deler har sin pris: danse etter en annens pipe og tape hele- eller deler av seg selv, eller beholde selvrespekt og integritet - og risikere utfrysning fra resten av familie og muligens skyldfølelse.

Støtter og forstår deg i alle fall av hele mitt hjerte, TS.

[Gjest Shelob]

Må bare legge til at jeg ved tanken på brudd, får en svimlende, berusende følelse av frihet! Litt den samme man kan få når man innser at et forhold er over. Tro om denne følelsen er "sann"!?

[tineline]

Har du snakka med søskena dine? Syns dei hennar oppførsel er OK?

Den mellomste søsteren min på 23 (jeg er 30 år og eldst) har etterhvert begynt å se den sanne mamma, men ønsker nok ikke brudd enda. Imidlertid har moren vår konspirert noe voldsomt mot søsterens kjæreste, og det settes ikke pris på kan du si (beskyldt for dokumentfalsk og diverse). Den yngste søsteren vår på 20 er på propaganda-turné FOR mamma, for hun merker at vi distanserer oss, og påpeker hele tiden at mamma er så flott, og om ikke vi kan spleise på dyre konsertbilletter til bursdagen hennes, fordi mamma fortjener det osv. Jeg har ikke lyst til å bruke 400,- på den kjerringa. Har egentlig slutta med gaver, men yngstesøsteren min blir veldig sur og defensiv på mammas vegne når jeg sier noe slikt.

Må bare legge til at jeg ved tanken på brudd, får en svimlende, berusende følelse av frihet! Litt den samme man kan få når man innser at et forhold er over. Tro om denne følelsen er "sann"!?

Jeg har den samme følelsen! Akkurat nå visualiserer jeg mitt liv som trekvart, med en irriterende fjerdedel som plager og binder meg, mens livet mitt vil bli en full sirkel med frihet dersom hun forsvinner ut av mitt liv. Jeg studerte et år i England for noen år siden, og den lettelsen jeg følte ved å være i et annet land, kan ikke beskrives. Jeg hadde overhodet ingen bekymringer i livet. Hun kunne ikke ringe så ofte heller, fordi det var dyrt. Jeg opplyste henne ikke om eksistensen av Skype (som jeg pratet med pappa på minst en gang i uka).

Kan hende det høres lettvint å kutte, men jeg får INGENTING ut av kontakten med mora mi (med unntak av de dyre gavene jeg ikke vil ha. 16 binds leksikon til jul, anyone? Til hvert av FEM barn hun og mannen har til sammen. Ja, tredje ektemannen, den her.)

Endret 24. februar 2010 av tineline

[Gjest Spinell]

Jeg har ingen gode råd her, men jeg får helt vondt inni meg av å lese om disse forholdene. Ingen friske mødre kan vel oppføre seg sånn? Her lukter det tung psykiatri lang veg!

[juni]

Ta ansvar for ditt eget liv og din egen psyke og kutt henne ut!

Lillesøsteren din vil våkne opp etterhvert!