Når man møter noen som tar deg med storm.....

[Gjest Nanna]

nå trenger jeg virkelig noen gode råd fra noen som kanskje forstår meg... Jeg er i et stabilt og godt samboerforhold til en fantastisk gutt og vi har vært samboere i over seks år.. Ble sammen da jeg var 19 år og jeg er i dag 26 år.. I årenes løp har vi vokst sammen og livene våres er innfiltrert i hverandre på alle plan.. Det er ikke lenger dine venner og mine venner men våre venner, vår familet etc etc Vi har det absolutt godt sammen og min kjære er fremdeles veldig forelsket i meg. Jeg er vel kanskje ikke forelsket på samme måte men jeg elsker kjæresten min og han er min absolutt beste venn og det fineste menneske jeg kjenner. Jeg har det siste året sagt at jeg er klar for å ta forholdet videre og at jeg gjerne vil gifte meg.. Han på sin side har vel forsåvidt ventet på at jeg skal være"stabil" og helt sikker på at jeg er "redo" for dette.. Jeg tror at han kommer til å fri snart..

Nå har det imidlertid dukket opp en ny person i mitt liv.. Jeg traff ham i jobbsammenheng for et par uker siden og på mange måter sa det "pang". Han er 9 år eldre enn meg, gift og har to små barn.. Vi bor heldigvis ikke i samme by. Han sier at ekteskapet er over, også før han traff meg.. og at han "må" bli bedre kjent med meg..Jeg er smigret over alle hans komplimenter og at jeg har tatt ham "med storm".. Jeg synes han er en spennende og utrolig deilig mann som jeg gjerne skulle blitt bedre kjent med men jeg er jo i en situasjon hvor dette er helt uaktuelt... Jeg har bedt min beundrer om å "konse" på familen sin men for tiden klarer vi vel ikke noen av oss å konse på noen ting.. Jeg vil helst bare glemme at jeg har truffet ham og fortsette med mitt trygge og stabile liv..

Kan noen si at de kjenner seg igjen og gi meg noen råd.. Jeg er sjelden her inne og ber om hjelp..

Hilsen Nanna

[Allimac]

nå trenger jeg virkelig noen gode råd fra noen som kanskje forstår meg... Jeg er i et stabilt og godt samboerforhold til en fantastisk gutt og vi har vært samboere i over seks år.. Ble sammen da jeg var 19 år og jeg er i dag 26 år.. I årenes løp har vi vokst sammen og livene våres er innfiltrert i hverandre på alle plan.. Det er ikke lenger dine venner og mine venner men våre venner, vår familet etc etc Vi har det absolutt godt sammen og min kjære er fremdeles veldig forelsket i meg. Jeg er vel kanskje ikke forelsket på samme måte men jeg elsker kjæresten min og han er min absolutt beste venn og det fineste menneske jeg kjenner. Jeg har det siste året sagt at jeg er klar for å ta forholdet videre og at jeg gjerne vil gifte meg.. Han på sin side har vel forsåvidt ventet på at jeg skal være"stabil" og helt sikker på at jeg er "redo" for dette.. Jeg tror at han kommer til å fri snart..

Nå har det imidlertid dukket opp en ny person i mitt liv.. Jeg traff ham i jobbsammenheng for et par uker siden og på mange måter sa det "pang". Han er 9 år eldre enn meg, gift og har to små barn.. Vi bor heldigvis ikke i samme by. Han sier at ekteskapet er over, også før han traff meg.. og at han "må" bli bedre kjent med meg..Jeg er smigret over alle hans komplimenter og at jeg har tatt ham "med storm".. Jeg synes han er en spennende og utrolig deilig mann som jeg gjerne skulle blitt bedre kjent med men jeg er jo i en situasjon hvor dette er helt uaktuelt... Jeg har bedt min beundrer om å "konse" på familen sin men for tiden klarer vi vel ikke noen av oss å konse på noen ting.. Jeg vil helst bare glemme at jeg har truffet ham og fortsette med mitt trygge og stabile liv..Kan noen si at de kjenner seg igjen og gi meg noen råd.. Jeg er sjelden her inne og ber om hjelp..

Hilsen Nanna

Jeg hadde gjort det: fortsatt med mitt fine liv, giftet meg med ham som jeg har delt alt med, og som er min store kjærlighet! Gresset er vel ikke grønnere på andre siden?

[Gjest Gjest_Pia_*]

Jeg har vært der, og har et eneste råd å gi; Kom deg ut av stormen. Dersom du har et så velfungerende forhold som du beskriver er det intet annet å gjøre enn å prise seg lykkelig over det, og gi partneren den respekten han fortjener. Hvis du har blitt forelsket i en annen mann som attpåtil er gift og har barn, starter du mildt sagt i oppoverbakke hvis det overhodet er snakk om å gjøre alvor av følelsene deres.

Dette har skjedd før, og kommer kanskje til å skje igjen. Sterk kjærlighet skal tåle dette, men krever en del innstats fra den som er rammet av en ny forelskelse. Gi deg før du har ødelagt noe. Finn styrke til å stå imot, jeg vet det ikke er lett. Men tenk på fremtiden, tenk på samboeren din, tenk på at du skal se deg selv i speilet etterpå. Jeg skjønner at ingenting overskygger den hvirvelvinden du er inne i akkurat nå, men prøv å stå imot!

Jeg skal love deg at du kommer til å være stolt av deg selv dersom du står imot, jeg skal love deg at det på sikt gir deg karakterstyrke. Ikke tenkt "bare litt til" - for det er ett skritt nærmere noe du sannsynligvis kommer til å angre bittert på, kanskje resten av ditt liv. Lykke til.

Til opplysning klarte jeg ikke stå imot.

[aimee]

Jeg lurer på hva som skjedde her egentlig jeg.. Som dere ser er tråden fra 2003! Men alltid et aktuelt tema.

[Gjest Gjest_Pia_*]

Det så jeg ikke før jeg slang inn et innlegg!

Men jeg står fremdeles ved hvert ord, og som du skriver over, aimee, alltid et aktuelt tema. Får håpe trådstarter tok det riktige valget.

[aimee]

Hehehe... Ja, men det var et fint svar du ga da!

[Gjest Gjest_Sofia_*]

Til opplysning klarte jeg ikke stå imot.

Hei!

Nå ble jeg veldig nyskjerrig Pia. Hva skjedde med deg ???

Og hvordan har det gått med Trådstarteren her hvis hun fortsatt er inne på dette forumet innemellom.

Jeg har også vært der og er der fortsatt og det er kaos i hodet mitt.

[Gjest Peachbud]

Forelskelsen kommer til å gå over. I noen tilfeller tar det lang tid, i andre ikke. Når det er over, vil du tenke at det er rart at du tvilte på alt du har på grunn av ham. Hold deg unna ham, og ta vare på det du har.

[Gjest Gjest_Pia_*]

Jeg er gift med min fantastiske mann fremdeles. Siden vi hadde så mye sammen som det ikke er lett å sette en strek over, og siden jeg av hele mitt hjerte har gjort det som er mulig for at han skulle tilgi meg, er vi fremdeles sammen. Når man har levd sammen i så mange år, livene er filtrert sammen, og man har barn, finnes det ikke noe fasitsvar på hvordan man skal takle det som skjedde. Derfor reagerer jeg på at så mange her inne kategorisk mener at "en gang utro - alltid utro". Det finnes hvertfall ett unntak. Sannsynligvis fler.

Resten av livet mitt skal jeg bruke på å bøte på de dumme tingene jeg har gjort. Ikke bare overfor den jeg egentlig elsker, men også overfor barna mine og ikke minst meg selv. Man mister så mye når man er utro. Ikke bare risikerer man å miste mann eller kjæreste, man mister på en måte seg selv. Man mister selvrespekt og integritet. Dette er selvsagt ingenting i forhold til den smerte man har påført den andre, men det er en virkning av utroskap som sjelden blir nevnt, fordi fokus er på den som er sveket, naturlig nok.

Vi har på et vis funnet ut av det. Livet går videre, om enn i en amputert form. Jeg ville så inderlig forsøke å komme videre med min mann, og var så heldig at han også var villig til å prøve det, til tross for mitt svik. Nå er det derfor min oppgave å leve slik at han kan stole på meg igjen, og sørge for at vi kan få tilbake det vi hadde. Noe er ødelagt for alltid, men jeg tror vi er på vei til å finne igjen noe av magien som vi har vært så heldige å oppleve tidligere. Kanskje vi til og med kommer styrket ut av det, hvem vet. Jeg vet hvertfall at han skal tenke at det var verdt forsøket, og jeg gjør det som står i min makt for at det skal fungere igjen.

Derfor sier jeg alltid til de som er i startgropen av en forelskelse dersom de er bundet på annet hold: Det er ikke verdt å finne ut om dette er noen som kunne blitt din store kjærlighet. Det er kanskje mange der ute som er det. Men man gjør et valg når man gifter seg eller velger å bo sammen med en mann, det er ikke verdt å utfordre det.

Kanskje dette når frem til noen. I såfall ville jeg blitt glad.

[aimee]

Takk for en veldig fint svar. Det traff meg midt i hjertet - det skal du vite! Det er jo en grunn for at jeg havnet i denne tråden, og jeg har det utrolig vanskelig nå. Men jeg er en person som tror på tegn, og jeg tar det faktisk som et tegn at det var akkurat ditt innlegg jeg skulle lese i dag. Så tusen millioner takk!

Forresten har jeg en kommentar til "en gang utro - alltid utro". Jeg leste nettopp at de aller fleste som er utro, er det bare èn gang.

[Gjest Gjest_Pia_*]

Ingenting ville gjort meg mer glad enn om dette får noen til å tenke.

Både de som lider stille på grunn av stormende og forbudt forelskelse, men også de som kategorisk fordømmer utroskap og alle som har vært utro. Heldigvis finnes det både anger og tilgivelse.

[Gjest Gjest_Glad Mann_]

Eg vil berre seie til Pia at dette var det finaste og mest reflekterte innlegget eg nokon sinne har lese på KG.

Takk for at du delte dine flotte innsikter

[Gjest Gjest_Pia_*]

Takk.

Jeg håper det kan hjelpe noen.

[Gjest Gjest_Pia_*]

Er det noen som vil høre hvordan det har gått med oss?

Min kjære, kjære mann har betraktelig mange flere gode dager nå enn for et år siden. Jeg ser at det går bedre og bedre ettersom månedene går, og tiden arbeider i aller høyeste grad på vår side.

Så langt så bra. Jeg har imidlertid kommet inn i en depresjon som helt klart kan relateres til det som er skjedd. Når man går gjennom en slik restitueringsperiode i et forhold, hvor all skyld plasseres på den ene parten - og det med rette - fører dette etterhvert til et så ødelagt syn på seg selv at det virker inn på psyken.

Etter måneder med selvbebreidelse, anger og selvfordømmelse er jeg så sliten. Så sliten at jeg ikke vet hvordan jeg skal kunne se på meg selv som et ålreit menneske igjen.

Kanskje noen der ute som er blindet av ulykkelig og forbudt forelskelse kan få inspirasjon og styrke til å komme ut av det dersom man kan høre litt om konsekvensene? Man kan miste seg selv i en slik prosess, og om man har aldri så mye anger å tilby bryter det en sakte ned også. Dette gjelder selvsagt de som har som idealer et forhold som er bygget på tillit, frihet og egne styrker. Jeg misbrukte det og har mistet meg selv. På grunn av at dette sjelden er noe tema, synes jeg det er viktig å påpeke. Som regel er det den svekne som blir ofret oppmerksomhet og sympati. Sannheten er at den som sviker også trenger hjelp og støtte. Jeg har ikke innsett dette før nå, og det har nesten ødelagt meg.

Heldigvis har jeg en fantastisk mann. Jeg er sikker på at vi skal komme gjennom alle sidene ved dette. Vi er for hverandre.

Jeg håper noen leser dette, og tar de riktige valgene.

[Gjest Evie utlogget]

Been there, didn`t do that.

Tok det andre valget- om å ikke engang la fyren det gjaldt vite hva jeg følte- av respekt for meg selv og min samboer.

Det gikk over. Det tok TID (2 år) men det gikk over. Det begynte å gå over for alvor da jeg tok mot til meg og fortalte samboeren om både manglende følelser og "feilrettede" følelser. Han ble kjempelei seg og skuffet, men samtidig glad og lettet for at jeg ikke hadde sagt noe til fyren det gjaldt, til tross for at det var og er en person jeg ser ganske ofte.

Det kan godt hende at jeg hadde fått noe bra ut av å være utro, de fleste som er utro får sikkert et voldsomt kick av det der og da.

Jeg er helt ærlig veldig glad- NÅ- for at jeg klarte å beherske meg.

De to årene det stod på var det ikke noe å være glad for, da var det bare fryktelig vondt.