At barnets mening skal vektlegges ift uenighet mellom skilte foreldre

[Gjest Gjest_stemor_*]

Jeg leser og hørere ofte at barnets mening bør vektlegges i større grad. For eksempel i forhold til hvor barnet skal bo etter samlivsbrudd, eller hvilken skole barnet skal gå på... Helt sikkert mange andre problemer som også kunne blitt relativt lett løst mellom nor og far dersom barnet fikk sin mening vektlagt.

Jeg tenker at det finnes et stort MEN her; Å skulle velge hvem en skal bo hos. Vil ikke det medføre et hjerteknusende valg mellom mor og far? Hvor stor er en unge når han skal kunne bære denne byrden? Løsningen på at mor og far ikke blir enige om hvor barnet skal gå på skolen, er jo også ofte at barnet får uttale seg. Og da er de jo bare 5-6 år. Er dette riktig??

Et annet aspekt dette åpner for er jo at mor eller far kan velge å begynne å påvirke barnet, for at det skal treffe "riktig" valg.

Hva mener dere om dette?

[Gjest minne]

Jeg leser og hørere ofte at barnets mening bør vektlegges i større grad. For eksempel i forhold til hvor barnet skal bo etter samlivsbrudd, eller hvilken skole barnet skal gå på... Helt sikkert mange andre problemer som også kunne blitt relativt lett løst mellom nor og far dersom barnet fikk sin mening vektlagt.

Jeg tenker at det finnes et stort MEN her; Å skulle velge hvem en skal bo hos. Vil ikke det medføre et hjerteknusende valg mellom mor og far? Hvor stor er en unge når han skal kunne bære denne byrden? Løsningen på at mor og far ikke blir enige om hvor barnet skal gå på skolen, er jo også ofte at barnet får uttale seg. Og da er de jo bare 5-6 år. Er dette riktig??

Et annet aspekt dette åpner for er jo at mor eller far kan velge å begynne å påvirke barnet, for at det skal treffe "riktig" valg.

Hva mener dere om dette?

I ugangspunktet burde det vel vært en 50/ 50 ordning. Og foreldrene bør ikke bo lenger fra hverandre enn at barnet kan gå på skolen i nærheten av dem begge.

I de tilfeller foreldrene ikke har en slik ordnig , ja da mener jeg barnet bør kunne uttale seg. Gjerne på en slik måte at barnet selv ikke " merker det", feks i samtale med andre voksne som ikke direkte spør.

Det er klart det ikke er lett for barnet, men " kjøpsslåing" og slike ting fremkommer jo hele tiden , og spesielt når ungene er i tenårene .

Men å unngå alt dette, er til syvende og sist det beste for barnet.

[PiriPiri]

I følge loven skal vel barnet bli hørt fra de er 7 år, og ha medbestemmelse fra de er 12.

Men jeg er helt enig med deg, å måtte velge mellom mor og far er noe alle barn bør slippe!!! Kan ikke forestille meg hvor grusomt det må være for et barn (stort eller lite) som ofte allerede står i en lojalitetskonflikt i forhold til foreldrene, pluss at de er i en sorgprosess over familiens oppløsning.

Ikke vet jeg hva man "burde" gjøre, at barna lider last under en skilsmisse virker umulig å unngå.

[Gjest Gjest]

For yngre barn bør man legge merke til kroppspråket også. Av og til sier man en ting, men kroppspråket mener noe annet.

[Gjest Gjest_Live_*]

Jeg synes ikke man skal sette seg ned med barnet og spørre "hvor vil du bo" eller "hvilken skole vil du gå på" før barnet er 12 eller enda eldre. Kanskje helst ikke før 15 år. Men man kan jo likevel høre på barnet og ta barnets mening med i betraktningen uten å stille så direkte spørsmål. Et barn vil jo ofte gi uttrykk for hva det vil uten at man spør direkte.

50/50-ordningen håper jeg vil dø ut snart. Den funker for de færreste. De fleste barn føler seg bostedsløse, at de bor i en koffert på stadig reise, dersom de deler botida 50/50.

Hvis en av foreldrene blir boende der barnet har vokst opp til nå så vil det vel være naturlig at barnet blir boende der. Barn er ofte sterkt knyttet til boligen de har bodd i, dersom de ikke har vært på evig flyttefot. Og da vil det falle seg naturlig hvilken skole barnet skal gå på. Her jeg bor er det i hvertfall ikke fritt skolevalg, så man blir plassert etter hvor man bor. Handler det om å velge mellom vanlig kommunal skole og f.eks. Steiner/Montesorri, så blir det jo annerledes såklart.

Jeg tror at det beste for barnet er at foreldrene klarer å bli enige om at barnet bor hos en av dem og har hyppig og fleksibelt samvær med den andre (at barnet får lov å komme når det har lyst i tillegg til fastsatte tider).

[Gjest JulGløgg]

Tror du må leve lenge i håpet ditt Live 50/50 er kommet for å bli,slik får begge foreldre også mulighet til å realisere seg selv og få litt fri innimellom. Vinn vinn for alle parter.

[Gjest Alhelí]

Tror du må leve lenge i håpet ditt Live 50/50 er kommet for å bli,slik får begge foreldre også mulighet til å realisere seg selv og få litt fri innimellom. Vinn vinn for alle parter.

50/50 høres rettferdig ut, men er du så sikker på at 50/50 alltid er vinn for barna?

Jeg kan dessverre ikke referere til kilder, men jeg leste en gang en artikkel/undersøkelse som viste at svært mange unge tenåringer opponerer mot en slik ordning som de som småbarn er blitt "plassert" i, altså 50/50. Nå ligger det vel i tenåringers natur å opponere, men jeg synes likevel det er et tankekors at når barn blir store nok til å reflektere og hevde egne meninger, så velger mange bort to likeverdige hjem-løsningen.

Min eksmann har forøvrig plantet i 8-åringens hode at når hun blir 12 år kan hun selv velge hvor hun vil bo (pr. i dag møtes de ca. én helg i måneden). Det er tydelig at hun blir bekymret og litt lei seg når hun snakker om dette.

Endret 11. november 2009 av Alhelí

[Sommersol]

Barn må få slippe og velge mellom mor og far, uansett alder. Men når barna først har en mening synes jeg den skal vektlegges ganske kraftig. Jeg antar at når barn ønsker en endring i samværsordningen, vil det være noe som ikke vil være enkelt for dem og komme med, og derfor forhåpentligvis en gjennomtenkt mening..

Veldig vanskelig og si alder, men synes alt barn skal høres uansett tema, og nesten uansett alder.

Forøvig veldig enig med Alhelì ang 50/50

[Gjest Gjest_Live_*]

Tror du må leve lenge i håpet ditt Live 50/50 er kommet for å bli,slik får begge foreldre også mulighet til å realisere seg selv og få litt fri innimellom. Vinn vinn for alle parter.

Vinn vinn for foreldrene ja. Men jeg er langt fra sikker på at det er vinn vinn for barna. Derfor håper jeg at man snart vil få øynene opp for at 50/50 ikke er så bra for alle, akkurat som man har fått øynene opp for mange andre trender i samfunnet.

[Gjest Gjest]

Også veldig enig med Alheli. Det at vi i norge nå "favoriserer" 50/50-ordninga, tror jeg ikke er noe bra. Foreldrene setter pris på det, ja, men det er ikke foreldrenes beste som skal prioriteres, det er hva enn som er best for barna. Å flytte fram og tilbake på den måten fratar barnet muligheten til å ha et ordentlig hjem. For meg ser det ut som om det i de fleste tilfeller hadde det vært bedre med x antall helger i måneden, pluss ferier og eventuelle ukedager med samvær.

[Gjest Alhelí]

Jeg er enig med meg selv og dere andre her, men samtidig kjenner jeg tilfeller hvor 50/50 ser ut til å fungere meget bra, også for barna. Så her finnes vel ingen fasit med to streker under svaret. Men skeptisk? Ja, det er jeg. Her er det vel snakk om å velge det minste blant onder, på mange måte. Så får man håpe at barnet (og foreldrene) faller til ro med den løsningen man velger.

[Gjest Gjest_Live_*]

Jeg er enig med meg selv og dere andre her, men samtidig kjenner jeg tilfeller hvor 50/50 ser ut til å fungere meget bra, også for barna. Så her finnes vel ingen fasit med to streker under svaret. Men skeptisk? Ja, det er jeg. Her er det vel snakk om å velge det minste blant onder, på mange måte. Så får man håpe at barnet (og foreldrene) faller til ro med den løsningen man velger.

Nei, det finnes ikke fasitsvar. Men jeg er redd at i mange (ikke alle)av de tilfellene der det ser ut til å fungere så vil det etter noen år vise seg at det bare fungerte på overflaten, at mange barn vokser opp uten følelsen av å ha et hjem, de blir rotløse.

[Sommersol]

Det finnes alltid nyanser heldigvis, vi har hatt 50/50 ordning i snart 3 år. Det så tilsynelatende ut til å fungere veldig bra, men når jeg begynte å skrape i overflaten var det ikke det likevel.

Dette har skapt en ganske fastlås situasjon, da far ikke forstår barnas ønske om å bo fast et sted (vi bor veldig nærmt hverandre)

På den annen side har jeg et vennepar, der barna kun har hatt vanlig samvær med far, der barna selv har bedt om mer kontakt med far, og har gått over til 50/50 ordning som ser ut til å fungere.

Men jeg tror at de fleste barn, spesielt i tenårene, har et ønske om et fast bosted.

Jeg syns uansett at det er barnets meninger som skal veie tyngst. Kanskje burde meklingen utvides, til en obligatorisk oppfølgingstime etter et år, der barna også måtte bli med?

[Gjest Barnetsbeste]

Ser ut som det er mange oppfatninger av hva «barnets mening» faktisk innebærer.

Det første jeg reagerer på er den grelle misoppfatningen at barn skal ha medbestemmelsesrett fra de er 12år, dette stemmer selvfølgelig ikke.

Det mange foreldre glemmer i et skilsmisseoppgjør er at barn er uskyldig 3. part, det er derfor viktig at det får si sin mening omkring situasjonen. Men det er ikke det samme som at barnet skal få bestemme.

Dessverre er det foreldre som bruker barn som et «våpen» mot den annen part, eller at foreldrene er såpass uvenner og setter barnet i en slik situasjon at det føler at den må ta side eller velge mellom hvilken av foreldrene som er best. Dessverre kan voksne være ganske barnslige til tider, spesielt i skilsmissesituasjoner.

De tviktigste å tenke på er at barnet har en retttil å si sin mening fra det er 7 år, og ikke en plikt. Igjen så er det dessverre mange foreldre som misforstår dette, også trådstarter tydeligvis.Det er også viktig at foreldrene faktisk forklarer dette til barnet sitt at de har en rett til å si hvor de ønsker å bo, men at de ikke har noen plikt til dette og skal ikke føle seg presset til å velge hvem de vil bo med. Det er også lurt at foreldrene er såpass voksne at de gjør dette sammen, samt at man klargjør klart og tydelig at barnet ikke skal føle dette som et valg mellom mamma og pappa (som trådstarter også hinter til). Det er foreldrene som skal ta avgjørelsene, og barna skal slippe å måtte velge mellom sine foreldre. Føler barnet at de har en plikt til å velge mellom sine foreldre, så er det foreldrene som ikke har tatt nok hensyn til barnet og tydeliggjort at slikt er det ikke ment eller skal være.

Når det gjelder det rent juridiske så skal barnets uttalelse vektlegges vekt etter barnets alder og modenhet. Fra 12 år skal barnets mening tillegges stor vekt, men det er ikke samme som at det er noen avgjørende vekt. Som nevnt er det foreldrene som skal ta avgjørelsene, og barnet skal slippe å velge side.

Barnets mening må også veies opp mot hva som er «til barnets beste», og hva som er til «til barnets beste» er noe foreldrene selv må vurdere. Mister barnet venner når det flytter? Må det skifte skole, eller er avstanden såpass at barnet kan bli kjørt eller ta buss til gamle skolen? Medfører flytting en radikal omveltelse for barnet? Har barnet noen handikapp slik at huset det bor i nå er spesialtilpasset for barnet?

Jo mer opprørende og inngripende en flytting vil være, jo mindre er det «til barnets beste» å flytte. Skal begge foreldre flytte, så vil vurderingen bli noe annen enn når kun den ene part skal flytte.

Til slutt vil jeg bare nevne at dessverre er det slik at mange foreldre bruker barnet som en brekkstang til å få igjennom sin mening og vilje. Det er ikke uvanlig at den ene, eller begge parter, snakker nedlatende om den andre part for på den måten å «vinne barnet». Noe slikt er selvfølgelig ytterst uhørt etter min mening, barnet skal ikke føle seg tvunget til å velge mellom mamma og pappa. Men det skal kunne få si sin mening og tanker rundt hvor barnet helst vil bo, hvordan det selv oppfatter situasjonen og hvordan det eventuelt ville vært å skifte skole og få nye venner.

Det skal også nevnes at det er fullt mulig å endre samværet etter hvert som man får erfaring med hva som er best for barnet. Det er ikke sikkert en 50/ 50 fordeling er det beste for barnet på langsikt, eller det kan være forhold som gjør at en annen delingsbrøk gjør seg gjeldende. Uansett er det viktig at foreldrene er smidige og legger vekt på hva som er det beste for barnet og ikke seg selv.

[Gjest Gjest]

Det er ikke slik at barna må velge mellom mor og far. Det er ikke barna som bestemmer hvor de skal bo.

Barna har uttalelsesrett og høres fra de er 5 år gamle, men det er foreldrene som til syvende og sist bestemmer.

Dersom mor og far er uenig vil barnets uttalelse/medbestemmelse veie tungt.

[Gjest Hilde K S]

Men dersom barna selv velger bort samvær? Er det da greit?

[Gjest Gjest]

Det er ikke greit å begrunne nektelse av samvær pga. barnet selv ikke ønsket det. Som jeg skrev så er det ikke barnet som har det siste ordet, men kun en medbestemmelsesrett.

Jeg vil også hevde at det ikke er for barnets beste å ikke ha samvær med den andre av foreldrene. Det er en del av familien til barnet det også, dessuten så kan den andre parten bidra med positive ting som den andre parten ikke kan.

Som jeg skrev, barn har medbestemmelsesrett og ikke bestemmelsesett. Tyngden på hva de ønsker skal vurderes ut i fra deres alder og modenhet.

Man kan jo også være i en slik situasjon der den som har den daglige omsorgen direkte eller indirekte har påvirket barnet slik at det ikke ønsker samvær med den andre parten.

Jeg snakker her om «normal samværene» og ikke de tilfeller der den andre parten ikke har utøvd vold eller seksuell adferd ovenfor barnet eller andre.

[Gjest Gjest]

Mente ikke medbetsmmelsesrett, men en rett til å si sin mening.

[Gjest minne]

Mente ikke medbetsmmelsesrett, men en rett til å si sin mening.

Jeg vet om ett tilfelle der barnet som var 14 år valgte å flytte til far.Det var hennes eget valg. Da gikk mor rettens vei for å få omsorgen tilbake.

Hun tapte saken. Og sa selv i slutten at hun ikke ville utsette barnet for flere belastninger.

Men hvorfor gikk hun til sak da.....Som barnevernspedagog burde hun vel vite bedre????

[Phaedra]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

Phaedra, mod