Diagnoser & Menneskelig forståelse

[Chakoya]

I går dukket det opp en interessang tanke i hodet mitt når det gjelder dette med diagnoser. Det er mange av oss som kjenner noen som tror dem har en diagnose eller er allerede blitt diagnostisert. Noen kan man dessuten se det på allerede av fra tidlig alder.

Men det er mange av oss som har manglende forståelse, kunnskap osv om hvordan man håndterer disse menneskene, hvordan man bør og ikke bør være osv.

Dette er ingen beskrivesle/bruksamvisning av hvordan man bør være, men heller kanskje en tankeoppvekkelse.

Det er nok en del spørsmål til som sikkert skulle vært her, men jeg tror dere fleste skjønner hva jeg er ute etter

Du trenger ikke forholde deg til alle spørsmålene, dette er bare et par hjelpe spørsmål så du skjønner hva jeg nogenlunde er ute etter

Svar etter evne

Sett deg inn i denne settingen:

En person forteller deg; jeg er diagnostisert eller jeg tror jeg har en diagnose. Eller en annen person har allerede en diagnose som man kan se det tydelig på.

* Hva informasjon kan du om den eventuelle diagnosen personen sier dem har?

* Og hvordan forholder du deg til det personer sier?

* Endrer du væremåte mot personen? (Til det positive eller negative)

* Får du økt forståelse eller mindre forståelse for personen?

* Er du forsiktig med hva du sier eller pøser du på med ting slik du tror dem er?

* Kan du nok om diagnosen til å forstå hva personen har og håndtere?

* Vet du hvordan diagnosen fungerer på personen?

* Går du inn i en rådgiver rolle, venne rolle eller tar du lang avstand fra personen? (På hvilket grunnlag velger du rollen?)

Til dere som ikke kjenner noen med diagnoser...

* Har dere kunnskap om hvordan det er å kjenne noen med diagnose, være i familie med noen med diagnose eller som tror dem har...?

* Har dere kunnskap om de forskjellige diagnosene så når dere eventuelt kommer i prat og diagnoser og forståelse av dette dukker opp skjærer dere ikke over kammen?

* Eller kan dere for lite om diagnosene og enkelte ganger tar dere selv i å være krasse, uvitene...

* Eller føler dere at dere kan mye om diagnoser og forståelsen av hva dette innebærer. Og har fått tilbakemeldinger på at dere er forståelsesfulle osv?

[Gjest Kinder]

Jeg må innrømme det at jeg tror jeg må vite mer om diagnoser i dag for å forstå hva den enkelte og eventuelt familie gjennomgår i slike situasjoner.

Har ikke mulighet til å sette meg inn i alle disse følelsene de føler osv, men til en viss grad kan jeg forstå for eksempel hva folk med diagnoser trenger av behov osv.

[Imogen]

Jeg tror jeg forstår hvordan du tenker, men jeg lurer på én ting; hvilke diagnoser tenker du på? Alle? Eller en spesiell type? For det finnes tusenvis.

Helsepersonell, ta f.eks leger, har som oppgave å sette en diagnose i journalen til alle pasienter de møter iløpet av en dag, og deretter velge riktig behandling utifra denne diagnosen. En vanlig lidelse som smerter i nedre del av rygg, diagnostiseres med f.eks lumbago (som i seg selv egentlig ikke sier oss mer enn at pasienten har smerter i nedre del av rygg).

Eller tenker du kun innenfor psykisk helse? Psykosomatiske sykdommer?

Mulig det fremgår av teksten din uten at jeg har oppfattet det altså.

[Chakoya]

Jeg tenkte egentlig på alle diagnosene

Som for eksempel når et menneske man møter forteller deg.

''Jeg har aspergers syndrom''

Vet de fleste folk hvordan det er å forholde seg til aspergers syndromet eller er det stor uvitenhet blandt de fleste i befolkningen? Og hvis man eventuelt ønsker å gi helt vanlige råd som ikke leger osv gir, og prøve å sette seg inn i det personen sliter med osv, har man nok grunnleggenede forståelse som aspergers syndromet til å kunne innta rollen som en forståelsesfull eller rådgivende person?''

Andre diagnoser er jo ADHD, autisme, utviklingshemning, sosial fobi (sosial angst) osv. Det finnes mange ja.

Jeg har egentlig på følelsen av at mange av oss mennesker vet alt for lite generelt om alt dette til at vi kan snakke om det uten at vi tråkker folk på bena.

Selv vet jeg ikke halvparten av informasjon om ting som mine venner har. Har prøvd og sette meg inn i det, men det er ikke like lett. Fordi det er mye forskjellige reaksjoner osv fra person til person, men jeg kan si at på mange diagnoser har jeg mye kunnskap til å kunne forstå noenlunde. Men jeg kunne ha lært meg mye mer...

Noen ganger kommer venner til meg, men da må jeg være forsiktig med hva jeg sier så jeg ikke formulerer meg feil.

Mange av mine venner har opplevd blandt annet å bli satt i bås p.g.a sine

diagnoser av uvitene folk som overhodet ikke har informasjon om hva diagnosen innebærer og gnager på den enkelte.

Så det var derfor jeg var litt nyskjerrig på om det er noen som føler dem har grunnleggende informasjon om enkelt diagnoser, flere diagnoser, eller føler det at dem godt kunne ha lært mer for å forstå seg på andre mennesker.

Ble det litt tydeligere nå?

Håper det

Her er en liste som er fulle av diagnoser.

Diagnoser alfabetisk

For eksempel, kjenner dere til 1 eller flere av disse diagnosene?

Har forståelse av hva det innebærer å gå gjennom av den som har det, eller tror den har det osv..

For pårørende...

Hvordan rolle du bør ha som person for disse folkene osv

Endret 29. april 2009 av Chakoya

[Imogen]

Jeg tenkte egentlig på alle diagnosene

Ja, da forstår jeg deg, og tenker at det ville ta mye mer enn jeg har i en lunchpause å svare ordentlig. Men jeg prøver likevel.

Som for eksempel når et menneske man møter forteller deg.

''Jeg har aspergers syndrom''

Vet de fleste folk hvordan det er å forholde seg til aspergers syndromet eller er det stor uvitenhet blandt de fleste i befolkningen? Og hvis man eventuelt ønsker å gi helt vanlige råd som ikke leger osv gir, og prøve å sette seg inn i det personen sliter med osv, har man nok grunnleggenede forståelse som aspergers syndromet til å kunne innta rollen som en forståelsesfull eller rådgivende person?''

Nei, de fleste vil selvsagt ikke ha kunnskap nok om hva som ligger til grunn for en så omfattende diagnose, eller hvordan hverdagen til pasienten/ de pårørende arter seg. Det er tross alt en liten del av f.eks medisinutdannelsen som tar for seg Aspergers syndrom, og det samme gjelder alle andre diagnoser. Mennesker som ikke studerer medisin måtte dedikert mye av tiden sin for å tilegne seg den samme kunnskapen. Det gjør man selvsagt om man har noen rundt seg som har fått en diagnose, for å kunne ha beste mulige forutsetninger for å forstå personen som rammes. Men å oppdatere seg på alle diagnoser, det gjør ikke engang leger. De spesialiserer seg, og prioriterer sitt fagfelt når det kommer til både kunnskap, forskning og oppdateringer. Nettopp fordi alle diagnoser danner en uendelig lang liste, og representerer en like uendelig mengde fakta. En annen ting å ta med i betraktningen er at én person med diagnosen Aspergers vil kunne fungere annerledes enn den neste, selv om diagnosen på papiret er den samme.

Man kan, og bør, møte mennesker, med forståelse og respekt, diagnose eller ikke. Og der kan de fleste av oss helt sikkert bli flinkere. Alle møter iblant mennesker som vi kanskje avskriver som rare, grinete eller vanskelige, det er fort gjort i en hektisk hverdag. Noen er selvsagt bare rare, mens noen har en skjult diagnose som gjør at de har en pyton dag. De færreste vil annonsere hvilke diagnoser som står oppført i legejournalen sin, og håper å bli møtt som personen de er, ikke som f.eks "hun med fibromyalgi".

Og igjen; en person som lider av en alvorlig, men skjult sykdom, kan møte deg på butikken med smil og hyggelig småprat, fordi h*n har energi til det akkurat den dagen. Du vil gå derfra uten å ane noe om at personen hadde en alvorlig diagnose. Iløpet av samme handletur kan du møte en annen person som er potte sur, lite hensynsfull, og som svarer på en krass måte om noen påpeker dette. H*n kan kanskje â€bare†ha diagnosen migrene, eller myalgi, men har en dårlig dag pga uutholdelige smerter, og handleturen føles som en polekspedisjon. Denne personen bør selvsagt også oppføre seg høflig, men alle som har hatt smerter over lang tid vet hvor kort lunte man kan ha i en sånn periode. Ingen av disse personene vil gå rundt på butikken, eller resten av verden, med et skilt hengende rundt halsen hvor diagnosen står forklart. Det kunne selvsagt forklart uspiselig oppførsel, og gjort at vår tålmodighet hadde strukket seg lenger. Men for personen med skiltet ville det være svært ubehagelig å møte nye mennesker på en god dag. De har antagelig lite lyst til å snakke om sykdommen sin på en dag hvor de endelig har overskudd til å tenke på andre ting, og å da skulle bli møtt med spørsmål, overdreven forståelse eller (velmente) råd som de har hørt hundre ganger før.

(Nå mener jeg altså ikke at man skal forstå seg ihjel, og trippe rundt på tå, og ta høyde for at alle bærer på en grusom diagnose. Heller ikke unnskylde alt, om man har en diagnose som gjør tilværelsen tøff. Det finnes idioter i alle deler av befolkningen også. Men det kan være verdt å ha i bakhodet...

Dette blir litt på siden av spørsmålene dine, men poenget mitt er at alle diagnoser omfatter alle plager vi mennesker kan lide av.

Alle har en eller annen diagnose, om man virkelig skal medregne hver minste lille diagnose som du sier. Og de fleste av oss vil ha nok med å få tilstrekkelig kunnskap om egne og de nærmeste sine diagnoser. Har man gode venner som blir diagnostisert med noe som påvirker dem mye i hverdagen vil det jo være en selvfølge at man lærer seg litt om dette. Men jeg tror ikke det er så mange som forventer at folk går rundt med masse kunnskap om â€alle diagnoserâ€, parat til å stå til tjeneste om noen i vennekretsen kanskje blir syke.

Skulle jeg blitt syk ville jeg hatt full forståelse for at andre ikke visste så mye om den aktuelle sykdommen, jeg ville antagelig hatt behov for mye informasjon selv også. Men selvsagt hadde jeg forventet den samme forståelse og respekt som jeg blir møtt med i dag. Og jeg hadde antagelig gjerne fortalt til de rundt meg, det de trenger å vite for å forstå eventuelle forandringer som skjer med meg. Men jeg ville ikke annonsert det til gud og hvermann, og antagelig blitt lei av at forståsegpåere skulle mene noe om meg og mitt liv til stadighet.

Samtidig; selvsagt kan det være naturlig å behandle mennesker med synlige eller kjente diagnoser med ekstra tålmodighet, forståelse og omtanke. Men alt i alt, det bør være en selvfølge å behandle alle mennesker uten fordommer, og med respekt, hensyn og forståelse.

Jeg har egentlig på følelsen av at mange av oss mennesker vet alt for lite generelt om alt dette til at vi kan snakke om det uten at vi tråkker folk på bena. Selv vet jeg ikke halvparten av informasjon om ting som mine venner har. Har prøvd og sette meg inn i det, men det er ikke like lett. Fordi det er mye forskjellige reaksjoner osv fra person til person, men jeg kan si at på mange diagnoser har jeg mye kunnskap til å kunne forstå noenlunde. Men jeg kunne ha lært meg mye mer... Noen ganger kommer venner til meg, men da må jeg være forsiktig med hva jeg sier så jeg ikke formulerer meg feil.

Når jeg skriver at man skal møte mennesker med respekt og hensyn innebærer det for meg selvsagt også å tenke litt på formuleringer og på hva man sier om andre, enten ti ldem direkte eller uten at de er til stede. Og selvsagt kan man bomme litt på hvordan ting høres ut når man sier det høyt, men da bør jo personen man snakker om/til også ha forståelse for at det er nettopp det; en dårlig formulering som hørtes verre ut enn det var ment.

Jeg forstår godt at du gjerne vil vite mye om venners diagnoser så du kan vise hensyn og forståelse, og de setter helt sikkert pris på at du tar deg tid til det. Men jeg tror også det viktigste for dem er at du fortsetter å være en venn. Alt det andre har de lege og annet helsepersonell til.

Her er en liste som er fulle av diagnoser.

Diagnoser alfabetisk

For eksempel, kjenner dere til 1 eller flere av disse diagnosene?

Har forståelse av hva det innebærer å gå gjennom av den som har det, eller tror den har det osv..

For pårørende...

Hvordan rolle du bør ha som person for disse folkene osv

Ja, jeg kjenner til flere av diagnosene på den lista, men jeg ser også raskt at den er mangelfull i forhold til "alle diagnoser". Jeg vet litt om hva diagnosene innebærer, men hvordan det er å leve med dem vil man nok ikke helt forstå før man virkelig kjenner noen som gjør det. Hvilken rolle man har i en relasjon vil selvsagt være ulik, om man møter noen i jobb, tilfeldig i butikken, har et vennskap eller er i et parforhold. Jeg tror ikke man skal ta på deg noen fast rolle i noen av tilfellene. Fellesnevneren vil for meg være å være et medmenneske.

Endret 29. april 2009 av Imogen

[Gjest Gjest]

Imorgen.

Godt og grundig svar.

Vil og tro det er svært vanskelig å sette seg inn i eller komme med råd til alle type diagnoser på generell basis. Det er så fryktelig mange og folk reagerer forskjellig innad i samme diagnose også.

Har en samme diagnose kan en kanskje komme med råd og innspill, for å muligens være til hjelp. Men er det en diagnose en ikke kjenner mye til selv er det bedre å bare lytte uten å komme med råd.

Tror det viktigste er å være medmenskelig, støttende og tålmodig.

Har en mye smerte kan "lunta være kort" til tider. Og i en periode da en er på "desperat leting" etter hva som feiler en (før diagnosen er satt) kan være en tøff periode for både den det gjelder og de som er rundt.

Da er det ekstra viktig med tålmodighet og forståelse. Ikke minst støtte.

Det kan ofte ta lang tid før en finner ut av ting og det er slitsomt for alle parter.

Er midt i en fase selv, uten diagnose og kjenner mye til den siden.

Jeg har og en venninde som sliter med flere kjente diagnoser og vet en del hvordan det er å stå på andre siden.

Det viktigste er nok å være en god venn og støttespiller.

Ha tålmodighet nok til å lytte til de som plages.

Og ikke slite ut (gnage for mye) om en plages selv.

[Gjest Sativa]

Jeg tror vel ikke at den vanlige mannen i gata vet noe særlig mer om de ulike diagnoser enn de vedkommende har vært borti via andre mennesker i løpet av livet. Mange vil nok tro selv at de vet masse om enkelte diagnoser, men jeg vil påstå at disse kunnskapene er basert på på ting som ofte er kjennetegn på en type diagnose, og ikke tar høyde for at enkeltindivider aldri er like.

Hvis vi bruker en vanlig diagose som eksempel:

En bipolar person vil mannen i gata kjenne igjen som en som veksler mellom dyp depresjon og høy mani. I depresssive perioder ligger personen til sengs og har selvmordstanker, legges kanskje inn. I maniske perioder er personen våken døgnet rundt, vasker, rydder, fester, er ukritisk, bruker masse penger osv osv.

Men det mannen i gata ikke vet er at det finnes mange bipolare som reagerer godt på medisin, og som lever et helt vanlig rolig liv, med barn, hus, jobb, utdannelse osv. Denne personen merker svingningene, men er flink til å følge opp, se på tegn, lever regelmessig og tar de nødvendige forhåndsregeler for å holde seg frisk.

Så det jeg prøver å si, er at det finnes like mange måter å "kjenne" tilen diagnose på som det finnes mennesker.

Et menneske er ikke diagnosen sin, en diagnose er noe som finnes hos personen og som kan ytre seg på en million forskjellige måter, avhengig av personen selv og miljøet rundt.

[Gjest Papirkurven]

Noen ganger kan det være greit å vite at personen har en diagnose og ikke bare er "rar"/"lat"/"uintelligent"/"feit" osv. Har mange venner som har ulike diagnoser, f.eks Aspergers syndrom, medfødt hjerneskade, manisk-depressiv tilstand, angst o.l. Det å vite diagnosen gjør at det er lettere for meg å "se forbi" de små tingene som ellers ville vært frustrerende og/eller irriterende.

Det forandrer imidlertid ikke mitt syn på personen. Man er den man er uansett hvilke sykdommer man har.

En vennine tar jeg mer hensyn til pga. diagnosen, vet at hun ikke har samme begrepsforståelse som meg og snakker derfor ikke med henne om tunge tema. Det at hun praktisk sett er et lite barn gjør at jeg tar litt avstand fra henne, rett og slett fordi det er slitsomt å være sammen med henne, da hun behandler meg som en støttekontakt. Andre venner med diagnoser forholder jeg meg stort sett normalt til, bortsett fra at jeg snur meg vekk når diabetikerene stikker seg

Har vel aldri snakket med vennene mine om diagnosene deres.

I motsatt tilfelle føler jeg at jeg får lite forståelse for min egen diagnose (intoleranse) fordi den er så vag og fordi virkningene er så lite medisinsk spesifiserte. Ikke alle forstår at jeg hvis jeg spiser ting jeg ikke tåler vil det ha langvarig effekt, selv om jeg ikke får noen akkut reaksjon. Eller så blir de veldig overhensynsfulle og maser om maten (skjønner jo at de vil være snille og sånn og ikke mener det galt, men det kan bli litt mye). Skulle ønske legene ville godta det som en "ordentlig" diagnose snart.

[Chakoya]

Fine svar her

Det er så interessangt å lese om dette synes jeg og hva andre har opplevd rundt dette temaet. Det er selvfølgelig også med på å enkelte ganger skape nytenkninger

Jeg tror det er viktig å være medmenskelig, støttende og tålmodig som en gjest nevner ovenfor her.

Det er mange som ser ut til å ha denne evnen, men det finnes også de som ikke har denne evnen til å kunne være slik. (Desverre)

Fortsett gjerne og svar om dere har noe dere ønsker å bidra med

Har selv hatt diagnose og skolevansker.

Kan først ta diagnose tingen.

Først hadde jeg masse mistanker om at det feilte meg noe.

Var kjempe redd for å gå på bussen plutselig, likte ikke å være med folk lenger, stengte meg helt inne.

Da jeg fortelte dette til min miljøarbeider som skulle være min støtte ble jeg ikke møtt med forståelse. Det lengtet jeg lenge etter.

Hos venner ble jeg møtt med forståelse og dem prøvde forsiktig og gi meg gode råd for å muntre meg opp og kanskje få meg ut døren igjen.

Denne miljøarbeideren i mitt tilfelle burde ha tatt hensyn til dette i den jobben hun jobbet i. Det mener ihvertfall jeg. Og ikke være så overkjørende som hun var. Det var forferdelig slitsomt.

Det endte med at jeg ikke ønsket lenger og ha hun som miljøarbeider. Hun prakket dessuten på meg detaljer om hennes familieliv og økonomi, sammenlignet litt av sitt liv med mitt liv osv.

Det virket som om hun så på meg noen ganger mer som en venn istedetfor en som hun var i jobb for å hjelpe.

Jeg oppsøkte legen selv og sa jeg hadde helt klare problemer som hadde begynt lenge før jeg merket at jeg ikke likte og gå på bussen osv.

Hadde fått telefonskrekk også og gruet meg fælt til jobben. Det var bare et spørsmål om tid hvor lenge kroppen min klarte å holde meg oppe.

På legekontoret brast jeg sammen i gråt foran legen. Klarte ikke få ut et ord før jeg fikk samlet meg. Fortelte at jeg ikke orket mer og trengte hjelp.

Legen skjønte alvoret og skrev brev til psykolog.

Det viste seg etter behandling og prat hos psykolog at jeg hadde fått sosial fobi.

Den er behandlet nå i dag, og jeg går på bussen og er ute blandt folk. Heldigvis for det! Men jeg merker at den river i meg langt der bak noen ganger og venter på å få slippe til. Så jeg må hele tiden jobbe med å holde den borte så den ikke tar over meg igjen!

Senere har jeg også hatt en del vansker for eksempel i skolen.

Har ALLTID blitt møtt med LITE forståelse. Enda jeg har sagt gjentatte ganger hva jeg sliter med og at vanskene ikke er synlige.

Jeg kan både lese like fint og raskt som andre og skrive like pent. Men hukkomelsen og evnen til å lære er nedsatt. Og man må ha tilpassede læringsmetoder og lignende.

Det har vært en stor skuffelse og bli møtt med så lite forståelse fra så mange opp gjennom årene. Og det har helt klart satt dype spor i meg.

Jeg har senere bestemt meg for å bli en som ikke skal overkjøre de jeg møter på min vei, og jobbe med å prøve best mulig å forstå de eller dem jeg skal ha med å gjøre. For meg er det viktig at begge forstår hverandre, at ingen føler seg overkjørt eller mindre verdt enn den andre.

Dette har jeg lært av alt jeg har slitt med og følt meg tråkket på i mange år.

Endret 1. mai 2009 av Chakoya