Blir dårlig av blodprøver

[Gjest Gjest_Spurven_*]

Jeg er en tøff dame på mange vis, men jeg tåler ikke å ta blodprøver. Da klapper årene mine sammen og ingen får en dråpe blod ut, samtidig som jeg blir svimmel og besvimer noen ganger. Hvorfor er det slik? Jeg tåler ikke å se på noen andre ta blodprøve heller. Huff, jeg er pysete og veldig irritert på meg selv for dette.

[Gjest Gjest_Spurven_*]

Jeg er en tøff dame på mange vis, men jeg tåler ikke å ta blodprøver. Da klapper årene mine sammen og ingen får en dråpe blod ut, samtidig som jeg blir svimmel og besvimer noen ganger. Hvorfor er det slik? Jeg tåler ikke å se på noen andre ta blodprøve heller. Huff, jeg er pysete og veldig irritert på meg selv for dette.

Glemte visst den siste setninga mi som skulle være:

Er det noen som har det likedan og som kan komme med noen gode tips for å motvirke dette?

[lille_lam]

Hei,

jeg hadde det akkurat slik som deg fra jeg var barn og opp til voksen alder. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har besvimt eller blitt svimmel.

Jeg har det slik generelt med blod, tåler ikke synet at det, spesielt hvis det er kutt, sår, skader etc.

Hvordan jeg klarte "å slutte" med det er litt vanskelig å vite, men jeg informerer legen om at jeg har en tedens til å besvime/bli svimmel når jeg tar blodprøver. Da har jeg alltid blitt tilbud å ta blodprøve liggende også har jeg fått et glass vann når jeg er ferdig, etter det har jeg fått sitte/ligge til jeg selv føler at det har "gått over" hvis jeg kan kalle det det.

Og må si at nå går det så mye bedre, har ikke svimt av de to siste årene. Vært kansje litt sånn rar, men da har jeg tatt litt vann og blitt sittende til det har gått over.

Også ja, jeg ser jo så klart ikke på når jeg blir stukket med nålen, snur meg vekk. Også prater jeg mye om alt mulig rart, har en dialog med den som tar blodprøven, og fortelle gjerne at jeg må snakke med han/henne siden det pleier å hjelpe slik at jeg kan forkusere på noe annet. Snakkinga har hjulpet meg mye

Håper du finner en måte som er god for deg.

Vet hvor ubehagelig det er og spesielt de ganger man går til legen alene og er bekymret for å besvime når som helst etter man har gått fra legekontoret..

Endret 11. juni 2008 av lille_lam

[Gjest Sisu]

Når du skal ta blodprøve, husk å puste med magen! Det er vanlig at man ubevisst holder pusten - og dermed begynner det å svimle... Be om å få legge deg ned mens prøven tas.

[Gjest AM]

Jeg er en tøff dame på mange vis, men jeg tåler ikke å ta blodprøver. Da klapper årene mine sammen og ingen får en dråpe blod ut, samtidig som jeg blir svimmel og besvimer noen ganger. Hvorfor er det slik? Jeg tåler ikke å se på noen andre ta blodprøve heller. Huff, jeg er pysete og veldig irritert på meg selv for dette.

Hei!

Jeg har skikkelig angst for alt som har med leger, nåler og sykehus å gjøre. Når jeg må te legen (spesielt når jeg må ta blodprøve) da får jeg stressutslett over hele kroppen, og når de tar blodprøven så strømmer tårene. Ikke gråting, men det bare kommer.

Jeg bare spør sykepleieren om det er greit at jeg ligger i steden for å sitte. Og jeg ser aldri når nåla går inn... *grøss*

Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg er så redd for leger og denslag. Men jeg tror det har med noe som skjedde da jeg var mindre..

Uansett, det jeg pleier å gjøre er å prøve å tenke på noe annet før, under og etter blodprøven (jeg blir som oftest helt ødelagt etter en blodprøve. F.eks. den ene gangen skulle jeg ned å snakke med en fysioterapeut, men han var opptatt med en pasient og var skikkelig sur. Jeg ble helt gråtkvalt ogsmåløp ut. Jeg pleier så og si aldri å grine eller å vise følelser, så jeg syns ikke noe særlig om det:p).

Det hjelper alltid hvis sykepleieren er hyggelig og snill. Få henne til å fortelle noe morsomt.. Etterpå pleier jeg alltid å enten kjøpe noe snop eller en ting til meg selv som en premie:p Så blir det ikke så ille...

Håper dette hjalp!

[Rosalie]

Jeg var sånn etter altfor mange blodprøver og sprøyter som barn. Jeg valgte en kanskje utradisjonell måte å bli kvitt den ekstreme sprøyteskrekken på - jeg ble blodgiver. Det funket på meg i hvertall.

[Gjest AM]

Jeg var sånn etter altfor mange blodprøver og sprøyter som barn. Jeg valgte en kanskje utradisjonell måte å bli kvitt den ekstreme sprøyteskrekken på - jeg ble blodgiver. Det funket på meg i hvertall.

Jeg var med mamma en gang da hun skulle gi blod. Jeg skulle bare se på Fordi jeg har lyst å gjøre det selv. Sykepleierne spurte meg om det gikk bra, for jeg satt der og var hvitt som et laken.

Så de sa at hvis jeg har så store problemer med det, så lønner det seg ikke å gå gjennom det for å gi blod...p

[Rosalie]

Jeg var med mamma en gang da hun skulle gi blod. Jeg skulle bare se på Fordi jeg har lyst å gjøre det selv. Sykepleierne spurte meg om det gikk bra, for jeg satt der og var hvitt som et laken.

Så de sa at hvis jeg har så store problemer med det, så lønner det seg ikke å gå gjennom det for å gi blod...p

Jeg syns nå å se på er verre enn å gjøre.

Jeg brukte lang tid før jeg faktisk ga blod. Hadde samme bioingeniør hver gang. Første gangene bare prøvekjørte jeg blodgiverstol og fikk ta på blodgiverutstyret. Litt mindre panikk for hver gang (første gang de tok fram blodgiverutstyret for å vise meg var det bra jeg satt i blodgiverstolen, for jeg ble hvit som et laken og besvimte ), og etter noen ganger fikk jeg faktisk til å la de ta vanlig blodprøve på meg, og gangen etter hadde jeg min første blodgiverpose koblet til arma. Tok sikkert 6 måneder fra første gang jeg gikk på meget skjelvende bein inn på blodbanken til jeg gav min første halvliter.

[Gjest ts]

Jeg syns nå å se på er verre enn å gjøre.

Jeg brukte lang tid før jeg faktisk ga blod. Hadde samme bioingeniør hver gang. Første gangene bare prøvekjørte jeg blodgiverstol og fikk ta på blodgiverutstyret. Litt mindre panikk for hver gang (første gang de tok fram blodgiverutstyret for å vise meg var det bra jeg satt i blodgiverstolen, for jeg ble hvit som et laken og besvimte ), og etter noen ganger fikk jeg faktisk til å la de ta vanlig blodprøve på meg, og gangen etter hadde jeg min første blodgiverpose koblet til arma. Tok sikkert 6 måneder fra første gang jeg gikk på meget skjelvende bein inn på blodbanken til jeg gav min første halvliter.

Å herremin, kjenner jeg blir svimmel bare av å lese det du skriver! Kan ikke fatte hvorfor jeg er blitt slik, har aldri hatt noen traumatiske opplever hos legen og var ikke slik før. Ikke søren om jeg blir blodgiver!

[Gjest Gjest]

Jeg har/hadde det som deg. Ble dårlig av å se blod men I dag er jeg ferdig utdannet sykepleier. Har besvimt sikkert 10 ganger i løpet av utdannelsen, men det går faktisk an å bli kurert eller hvertfall mye bedre. Har vært med på operasjoner til og med og det gikk kjempebra

[Trampe]

Jeg vet hvordan du har det!!!! Jeg er akkurat likedan.

Jeg er rhesus negativ, så da jeg ble gravid sto jeg overfor en haug tester og blodprøver. I tillegg hadde jeg litt trøbbel i begynnelsen og måtte ta ekstra prøver på grunn av det. Første gang jeg tok blodprøve i svangerskapet besvimte jeg etterpå. Andre gang var dama så hardhendt at tårene bare rant. Det var faktisk veldig vondt. Etterhvert gikk det bedre, men jeg grøsser fremdeles når jeg tenker på det... jeg gikk og gruet meg i flere dager før prøven skulle tas.

Jeg tok keisersnitt, og da må man ta blodfortynnende sprøyter fem dager etter operasjonen. Man skulle tro at man blir vant til det, men det var like grusomt hver gang. Jeg ble roligere de siste gangene, men fy det var ille. I tillegg måtte jeg ta sprøyte etter fødsel pga rhesusen, for ikke å snakke om veneflon og kateter - og spinalbedøvelsen. Jeg fikk bedøvelseskrem for å smøre på hendene før veneflonen ble satt, sånn som barn får. Jeg dreit i at det var flaut, for jeg ville bare ikke ha vondt...

Sprøyteskrekken min er ikke blitt noe bedre etter å ha tatt en haug av de, og i morgen når min lille sønn skal ha sin første vaksine skal jeg være langt unna. Jeg orker ikke tanken på at de skal stikke i babyen min

Jeg håper du kommer over det, det er ikke noe moro å ha det sånn. Men du er ihvertfall ikke alene!

[SummerJoy]

Jeg takler heller ikke blodprøver. Blir svimmel og føler jeg holder på å besvime.

Men for meg så hjelper det å bare se en helt annen vei og tenke på hyggelige ting. Det er synet av blodet som gjør at kroppen reagerer slik den gjør. (overreagerer)

Nå vet jeg stort sett at det går fint så lenge jeg ser bort så nå kvir jeg meg ikke heller lenger.