Ungen min har tics

[Gjest TS]

Jeg er så lei meg. Har bare lyst til å gråte.

Har oppdaget at ungen min har tics. Hosting, kremting og blunking. Hvor lenge han vil slite med dette vet jeg ikke. Jeg vet ikke om dette bare er begynnelsen på noe verre. Forhåpentligvis går det over. Selv utviklet jeg tics i 8 års alderen og har slitt med hele livet. Nå som voksen har jeg lært meg å undertrykke ticsene slik at de ikke er så framtredene. Tics er arvelig og skyldes en "biokjemisk" forstyrrelse i hjernen. Problemet er at få vet det, og ofte oppfattes tics som rene "uvaner". Det verste er at folk ofte irriterer seg over stadig kremting, hosting. Jeg har full forståelse for det, jeg vet det kan være plagsomt. Håper så inderlig han ikke blir ertet eller får tankeløse kommentert på skolen. Det har jeg opplevd, faktisk mest fra voksne (lærere) som kommenterte ticsene og lo av dem. Spurte hvorfor jeg gjorde så mye rart. Jeg ante ikke selv hvorfor og ingen kunne fortelle meg hva det var.

Jeg blir så utrolig lei meg når jeg vet hva ungen min kanskje må gjennom. Jeg kjenner at jeg føler skyld for at han må lide av dette siden det er arvelig.

Det eneste jeg kan gjøre er å forklare han at han ikke er alene om å ha tics og at det ikke er hans skyld at han føler trang til å gjøre dem. Må informere læreren om det, slik at hun får forståelse for dette.

[Chiquita]

til deg og gutten din

[Gjest Gjest]

Takk for klemmen Chiquita.

TS

[Gjest synseren]

Jeg har lest litt om ticks så jeg vet sånn noenlunde hva du og ungen din plages med. Etter hva jeg forstår er det ufrivilige øyebevegelser eller "ukontrollert/upassende snakking". Det høres vondt ut å ha det sånn. Håper ungen din kan vokse det av seg, eller lærer å leve med det.

Ønsker dere alt det beste for framtiden.

[Navnløs]

Så vidt jeg vet er det ikke så veldig uvanlig at barn har/får dette. Det er nok kanskje arvelig siden du selv har/hadde det?

Som regel er dette noe barna vokser av seg. Det er vel også sånn at barn kan utvikle dette i forbindelse med mistrivsel, mobbing eller andre ting. Som en reaksjon på stress etc.

Vet om noen barn som utviklet litt milde tvangstanker og handlinger i perioder hvor det var litt vanskelig og ustabilt f.eks. (Som å flytte til nytt sted, bytte av skole, skilsmisse etc.) Men dette forsvant når det rundt ble mer stabilt.

Så lenge det ikke er påvist Tourettes, Epilepsi eller andre sykdommer som man kan gi tics, er det forhåpentligvis noe barnet ditt vokser fra seg.

Her er en artikkel om ufrivillige muskelrykninger.

Lykke til!

[reiseglad]

Mannen min har Tourettes, men når jeg nå tenker meg om, så vet jeg ikke om han fortsatt har symptomene, fordi jeg ikke legger merke til det lengre. Når han drikker alkohol, så kan jeg merke det, men han har nok som deg, lært seg å undertrykke snufsingen og lydene.

Den ene av ungene våre har tendens til å lage lyder og kremter, men det er kun når han føler seg utsatt for stress el, eller i perioder når han føler livet går i motbakke (krangler med kompiser ol.) Vi har snakket med læreren på skolen om det, men ikke tatt det opp med de andre i klassen. Han synes ikke det er noe større problem.

Ikke gjør det verre enn det er! Det virker som du legger mere vekt på det enn gutten selv?

Lykke til!

Endret 2. februar 2007 av gjest1

[Gjest beekeeper]

ville bare gi en jeg!

[Fibi]

Hvis du er redd for at barnet skal bli mobbet vil jeg anbefale deg å ta dette opp både med lærer og de andre foreldrene i klassen.

Det er mye lettere å forbygge mobbing om du har foreldrene med deg. Du kan feks forklare hva tics er, og instruere foreldrene om å gi en skikkelig forklaring om de overhører barna sine kommentere dette.

Jeg har selv gjort dette angående ett av barna mine som har en adferdsrelatert diagnose. Har kun fått positive tilbakemeldinger, og jeg tror det har bidratt til et godt foreldresamarbeid, noe som gir utslag i et veldig godt klassemiljø der det er lov å være anderledes.

Det kan være tøft og "blottlegge" familien på denne måten, men tro meg, det er verdt det

Endret 2. februar 2007 av Fibi

[Gjest Mayamor]

[Gjest Gjest]

Takk alle dere for klemmer og svar.

I dag sendte jeg en mail til læreren og fortalte i korte trekk hva tics er. Skrev at det kunne være fint om hun snakket med ungen om det. Kanskje det kan være lurt at de tar det opp i klassen? Vet ikke helt. Får høre hva læreren har å si til det. Pga konsentrasjonsproblemer på skola skal ungen videre til PPT så jeg håper vi får noe hjelp der.

Jeg snakket med ungen om dette i går kveld. Da hadde h*n allerede fått kommentarer fra andre som var irriterte på lydene h*n gav fra seg under en prøve.

Det kom bare så plutselig, i fra at jeg ikke merket noe til at h*n plutselig blunket og kremtet hele dagen. Hadde jeg bare visst at dette bare varte en periode. Siden jeg fikk barn har min store skrekk vært at de skulle bli plaget med dette. Kanskje er det jeg som tar det værst, forhåpentligvis blir dette ikke så problematisk for han.

[Gjest Pax]

På en måte er det jo bra at du har hatt tics selv. Da har du førstehåndskunnskap i hvordan det er, og hva du best kan gjøre for å hjelpe barnet. Tenk om du ikke hadde none kunnskaper om emnet, og kjeftet på barnet i stedet for? Det hadde vært verre. Nå har han i alle fall en god støtte i deg!

[Gjest Gjest]

Ja, akkurat nå jeg er faktisk "glad" jeg har dette selv og kan hjelpe ungen min. Som barn opplevde jeg aldri forståelse for dette fra mine foreldre. Jeg fikk kommentarer på at nå måtte jeg slutte med disse uvanene. Det var nærmest som et tabu. Dette til tross for at de var verdens beste foreldre. Jeg merker at jeg fortsatt er bitter for dette. Huff jeg griner nå, kjenner mange undertrykt følelser som kommer fram.

[Fibi]

Jeg skjønner godt at du er lei deg, å oppleve at barna blir "mobbet" eller plaget er vel noe av det verste vi kan oppleve som foreldre.

Flott at du har sendt mail til læreren. Det har alt å si for barnet ditt at lærer takler situasjonen på en god måte. Hvis du føler du ikke blir tatt alvorlig så ikke vær redd for å ta saken videre til rektor eller inspektør. PPt kan også gi skolen råd om hvordan de beste mulig kan hjelpe barnet ditt.

Jeg vil igjen anbefale å ta opp temaet på et foreldremøte. Hvis du ikke orker å snakke om det selv kan lærer gjøre det for deg. Hvis temaet skal taes opp i klassener det viktig at barnet ditt er med på det, og at han/hun får vite nøyaktig hva som skal sies. Mitt barn ønsket ikke at hans situasjon akulle bli tatt opp med de andre elevene fordi han trodde han kom til å bli mobbet. Jeg valgte å derfor å utsette det. Og nå går det såpass bra at det ikke er nødvendig. men han aldri i verden fått så mye forståelse og blitt inkludert så mye som han er blitt hvis det ikke hadde vært for at alle foreldre snakket med barna sine, ba dem være tolmodige, og forklarte at alle er forskjellige osv. som at noen er dårlige i fotball, andre er dårlige til å sitte rolig osv, men alle har noe de er god til. Be lærer fokusere på barnets gode sider i informasjonen de andre foreldre får.

Er selvfølgelig ikke sikkert at dette er en løsning for dere, men jeg brenner virkelig for dette

Tilslutt vil jeg si at du er kjempeflink som tar tak i dette, og barnet ditt er heldig som har foreldre som står på. Det er fryktelig tøft å være foreldre når barna våre har det vondt, snakk gjerne med ppt om hvordan du har det selv også, de er som regel flinke og har masse gode råd.

[Gjest Gjest]

Snille Fibi som kommer med gode råd.

Jeg skal høre hva læreren sier til at klassen snakker om dette sammen. Jeg vet at de er flinke til å ta opp problemer. Kjenner ikke selv at jeg klarer å stå forran mange foreldre og forklare hva dette dreier seg om. Har vanligvis ingen problem med å snakke i store forsamlinger, men dette blir for vanskelig. Tror faktisk heller ikke jeg klarer å høre at læreren tar det opp på et foreldremøte.

Om jeg ikke går hjelp gjennom skolen kommer jeg til å gå videre "på egen hånd". Jeg har før vært i kontakt med helsestasjon og barnehage om andre problem, ikke bare om denne ungen, men også unge nr 2. Min erfaring er at man som foreldre ofte kan mer enn hva "fagfolkene" kan. Har feks selv tidligere gått direkte til BUP og fått hjelp til en av ungene etter at barnehagen ikke forstod problemet.

[Gjest Sativa]

Jeg kan ikke skjønne annet enn at du skal få hjelp til dette. Jeg kan tenke meg at dette kan være et handicap for den som har dette.

Tror du sønnen din hadde turt å holde et "foredrag" for klassen om dette. Evt med deg til stede?

Når datteren min gikk i første klasse, så hadde mødrene til to av elevene foredrag/informasjon til de øvrige elevene om sine sønners tilstand, hvor de hadde henholdsvis autisme og aspergers syndrom. (mener forøvrig ikke å sammenligne med sønnen dins tilstand, likheten er vel at det er synlig for elevene at noe er litt annerledes og at de kanskje lurer på ting rundt det.)

Tror at åpenhet er tingen. Uansett, når ungene blir kjent med hverandre etter en stund, så legger de mest sannsynlig ikke merke til ticsene lenger. Fordi de blir en naturlig del av sønnen din.

Lykke til ihvertfall, hold oss underettet da :-)

[Gjest Gjest_meg_*]

Jeg har fått tics selv nå, har hatt det sånn smålig siden 12års alderen, men har aldri vært så hyppig og tydelig som nå er 18 år. Har vurdert å gå til legen, men vet ikke om det er noe vits. Får helt frysninger av å tenke på at dette kan vare livet ut...

[Gjest Gjest]

Barnet mitt hadde tics da han var 4 og 5 år Dette gikk over!

Det kom tilbake da han var ca. 9 år. Så gikk det over igjen!

Da han var 13 år fikk han det igjen. Da han var 14 gikk det over.

I dag er han 17 år og har ikke hatt tics i det hele tatt siden han var 14 år

Jeg husker hvor fortvilet jeg var og hvor lei seg og slitsomt det var for han da han fikk det i 13 års alderen!

Føler med deg, men det kan altså gå over!

http://www.touretteforeningen.no/text/view/2933.html

[Gjest Bodillen]

Veldig mange mennesker har tics i større eller mindre grad. Jeg kjenner flere som har det, og ungene har hatt det i perioder. Det går ofte over av seg selv.

En i familien min har Tourette, og der har det også gått litt i bølgedaler med tics. Da han var til utredning og fikk diagnose, ble foreldrene fortalt at det beste de kunne gjøre for ham var å godta han for den har er, og aldri å kommentere tics'ene. oppmerksomhet rundt tics fører bare til at de forverres.

I de periodene ungene våre har hatt tics har vi bestrebet oss på å unngå oppmerksomhet rundt det, og det har gått over hver gang. De har kunnet snakke om plagene i ettertid, og da har de sagt endel om hvor slitsomt det var.

Nå er det jo ikke sånn at tics forsvinner av seg selv hos alle. Håper det ikke blir ille for gutten din, i hvert fall!

[Gjest Gjest]

Jeg har fått tics selv nå, har hatt det sånn smålig siden 12års alderen, men har aldri vært så hyppig og tydelig som nå    er 18 år. Har vurdert å gå til legen, men vet ikke om det er noe vits. Får helt frysninger av å tenke på at dette kan vare livet ut...

 

←

Som du leser så kan dette gå over!

Se på linken jeg la ut Fint forum der også!

Gå til legen

Få henvisning til nevrolog

Der tester legen deg

Legen henviser deg videre til MR undersøkelse og EEG.

Ta Omega 3 fetsyrer tabletter - det skal visst hjelpe bra på noen.

Lykke til

[Gjest Gjest]

http://www.touretteforeningen.no/text/view/2943.html