Langdistanseforhold...

[smaksløk]

Har reist fra min kjære i Norge for å være borte i over et år! Er muligens lettere meg som stadig opplever nye ting, men hverdagen kommer også her, hvordan kan jeg best klare å bevare forholdet når mange tusen mil skiller oss og internett/tlf er omtrent de eneste kommunikasjonsmulighetene. Noen som har erfaring med dette som ønsker å dele sine tanker om hvordan man kan gjøre det beste ut av det?

[Gjest Vidvandre]

Besøke hverandre så snart man har sjangsen, snakke sammen ofte om dagligdagse ting, prøve å være en del av hverandres liv selv om dere bor fra hverandre. Avtal besøk i god tid så har dere noe å se fram til.

Da meg og eksen flyttet til hver vår kant av landet gjorde han det desverre slutt etter et par måneder fordi han ikke taklet avstanden. Dere bør derfor snakke sammen ofte om hvordan dere takler å være fra hverandre. Det kan bli vanskelig, og savnet kan bli veldig stort. For meg var det ihvertfall helt uutholdelig når 3uker var gått.

[Morea]

Enig med det Vidvandre sier her. Det blir en litt annen måte å vise omtanke på, at man ringer og snakker sammen og gir et oppriktig inntrykk av hvordan man har det. Selv om partner kommer på besøk er det ofte vanskelig å danne seg et ordentlig inntrykk av det "nye" livet til den andre.

Selv har jeg opplevd dette med avstandsforhold to ganger.

Første gang da jeg fikk en toppjobb i utlandet for et år. Som nyutdannet var det vanskelig å si nei. Dette gikk klart skeis fra starten av, men i ettertid er det vel ganske klart at vi var veldig ulike mht ambisjoner og hvordan vi ville leve. I den boblen vi havnet i var dette ikke like lett å se som da ting endret seg. Føler derfor at selv om det var trist fremskyndet bare dette noe uunngåelig.

Fant meg ny kjæreste før jeg dro hjem igjen. Ikke et sjakktrekk, men heller ikke noe jeg kunne tenke meg å gi avkall på. Vi er da også mye mer innstilt på å få det til å fungere. (Takk Gud for SKYPE...). Så jeg prøver nå å komme meg dit han bor igjen og håper at det går bra... Tror uansett at et år absolutt er gjennomførbart, bare man passer på hverandre.

[smaksløk]

Takk for svar. Godt å høre andre sine tanker om dette. Enig Morea, takk gud for Skype og lignende program...Snakker sammen hver dag, men som vivandre sier, ikke lett når en opplever forskjellige ting hele tiden. Har vært borte i 4uker alt, og går overraskende bra, men blir veldig avhengig internett nerd. Men kanskje ikke så positivt at det gikk skeis for begge dere...

Har heldivis påske og sommer å se fram til,...selv om det ennå er lenge til..

[Arkana]

Samboeren min og jeg ble sammen sommeren mellom andre og tredje året mitt på universitet i England, så etter bare et par mnd sammen måtte jeg reise for å fullføre studiene. Det var tungt, men vi holdt kontakten via telefon, mail og chat og sendte også kort og brev. Vi så hverandre til jul/nyttår, og han besøkte meg i påsken og så i mai hvor han også hjalp meg hjem til Norge. Noe av det vesentlige for oss (og sikkert for dere også) var at vi visste at dette gjaldt kun for en begrenset periode og vi visste akkurat når det ville bli bedre. Det er mye motivasjon! Nå har vi vært sammen i 7½ år og gifter oss til sommeren.

[Krista83]

web kamera er jo en grei ting når dere er så langt fra hverandre.. Kan jo være koselig å se personen en snakker/chatter med innimellom

Har vært i et avstandforhold jeg også. Og det går bra så lenge man er innstilt på at det skal gå bra.

[Gjest Gjest]

Er i sitauasjonen nå selv, og det er ikke lett.. Er den første tiden som er vanskeligst, nå går det myyye greiere. Bare vær litt tålmodig! Funker best for oss når vi ikke prates hver dag, man må faktisk prøve å ikke legge igjen hodet sitt helt der man dro fra, og prøve å konse litt om det man skal. Ellers hadde det ikke vært noen vits å dratt i utgangspunktet...

[AlmaCity]

Jeg for min del har negativ erfaring med avstandsforhold.

Flyttet til en annen del av landet for å gå et to-årig studium. Vi planla at han skulle komme ned etter ett år, såfremt han fant noe å gjøre da.

Jeg var helt overbevist om at dette skulle gå greit. Vi prata i telefonen kjempemasse, og jeg reiste faktisk med tog over 14 timer annenhver uke for å være med han. Det gikk imidlertid to mnd, og så slo han opp. Han mente at savnet ville bli lettere da

Han angret seg, det ble mye tull og frem og tilbake for vår del. Vi ble sammen igjen etter et år, og så ble det slutt igjen. Med andre ord masse styr. Nå i ettertid ser jeg på dette som at vi ikke passet sammen i det heletatt!

Etterpåklok

[Gjest gurimalla]

Det gikk bra med oss! Jeg vet om flere forhold hvor dette har gått greit.

Jeg fikk jobb på den andre siden av jorden og var borte i ett år. Vi møttes tre ganger i løpet av den perioden. Hadde kontakt hver dag enten gjennom Skype, mange SMS og chatting på msn.

Det er viktig at du kommer deg ut og opplever ting også, for det skal vel ikke være slik at du bare sitter foran pc'n i et helt år.

Jeg tror at det var helt avgjørende at vi visste at dette var en begrenset periode og at vi kom til å være sammen etterpå.

Og så er det snart påske (helt sant)

[Gjest gurimalla]

dobbelt

Endret 29. januar 2007 av gurimalla

[Amalie_85]

Skulle egentlig være borte fra min kjære i to år, men jeg ble bare borte i 1 år.

Og nå har vi kjøpt hus sammen. Så avstand kan funke veldig fint bare man er instilt på det det!

Lykke til

[Gjest -eline-]

Jeg traff min kjære da jeg var hjemme på juleferie i det første året av studiene mine i UK, utsiktene til et forhold var vel ikke akkurat de største. Jeg hadde fremdeles 2,5 år igjen av studiene mine. Vi fant ut at vi bare måtte satse, hvis dette var så bra som det virket som så ville vi komme oss gjennom de årene og da gjenstod jo resten av livet sammen

Vi snakket sammen på telefonen ca annenhver dag, i tillegg til msn/skype/irc og sendte mail/brev ofte. Vi var veldig heldige og så hverandre ca hver 4-5 uke, noen ganger oftere, noen ganger sjeldnere. Han jobbet og hadde derfor råd til å reise over såpass ofte (ikke så langt å reise heller). I tillegg så bodde jeg hos han i sommerferiene.

I sommer flyttet jeg til Norge, dog til en annen del av landet enn han bodde i, og vi fortsatte langdistanseforholdet fram til jula når han endelig kom flyttende hit. Så, etter 3 års langdistanse forhold bor vi endelig sammen. Har vært samboere i litt over en måned nå og det går veldig bra.

Er faktisk glad for at vi har hatt et langdistanseforhold, vi har jo vært nødt til å bli kjent med hverandre på en helt annen måte, snakket mer sammen. Ser på det som en styrke nå som vi skal bo sammen.

[Gjest Australia-student]

Har reist fra min kjære i Norge for å være borte i over et år! Er muligens lettere meg som stadig opplever nye ting, men hverdagen kommer også her, hvordan kan jeg best klare å bevare forholdet når mange tusen mil skiller oss og internett/tlf er omtrent de eneste kommunikasjonsmulighetene. Noen som har erfaring med dette som ønsker å dele sine tanker om hvordan man kan gjøre det beste ut av det?

←

Som en liten trøst til deg/dere, det er fult mulig å få det til å fungere. Mine kjære og jeg har bodd på hver vår side av verden i 3.5 år og har 2 år igjen!!!

Tror nok at du har rett i at det er lettere for deg enn for ham, ser at jeg alltid er fult opptatt og ikke har så god tid til å savne min kjære som ham meg. Tips ham om å skaffe seg en ny hobby, samt ta godt vare på sine venner, på den måten får heller ikke han tid til å savne deg så utrolig mye.

Vi pleier å snakke på tlf nesten hver dag, det er dyrt men utrolig viktig for da deler vi fortsatt daglidagse hendelser og hindere dermed at vi sklir fra hverandre og til slutt ikke kjenner den andre så godt.

Vi bruker også alle pengene vi har og all fritid på å besøke hverandre, nå jobber han heldigvis for et flyselskap og han får dermed billige billetter slik at vi har muligheten til å se hverandre 4 ganger i året. På en måte så vil jeg ikke anbefalle å bruke alt av tid og penger på hverandre da man ender opp med å glipp av flotte reiser i landet man er, men ser samtidig at det er tvingende nødvendig for forholdet (i allefall når man har vært så lenge fra hverandre som vi har...)

Hvis det er litt middler til overs så hender det vi sender hverandre overaskelser i posten eller blomster.

Jeg får alltid spørsmål om hvordan det er mulig med slikt forhold, pleier da å svare at hvis man vil og at det er "meningen" at forholdet skal vare så fungere det. Blir det slutt så var forholdet nok kanskje ikke verdt åta vare på uansett!

Ønsker dere lykke til.

Og til slutt, ingen mann i denne verden hadde hindret meg i å studere/jobbe hvor i verden jeg måtte ønske!

[Gjest Gjest]

Mine kjære og jeg har bodd på hver vår side av verden i 3.5 år og har 2 år igjen!!!

←

Og til alle andre med avstandsforhold, at dere orker!? Eller er det desperasjon?

[Gjest Gjest]

Eller er det desperasjon?

←

[Gjest -eline-]

Og til alle andre med avstandsforhold, at dere orker!? Eller er det desperasjon?

←

Desperasjon nei! Hadde nok av tilbud i UK hvis det var det jeg var ute etter, men det var noe spesielt med han... Og skulle det bli oss to så måtte det være et avstandsforhold. Det har absolutt plussider, jeg kunne bruke tiden min til studier og venner uten dårlig samvittighet, og med den arbeidsmengden jeg hadde på universitetet så passet det veldig bra. Det var verdt det, han er mannen i mitt liv og de få årene var jo bare en brøkdel av alle de årene vi har framfor oss. Hadde aldri holdt ut om jeg ikke visste at det kun var for en periode. Tungt til tider ja, men verdt det, absolutt!

[Gjest nimbus]

Skriv brev! Min samboer er borte i ett år, og selv om vi skriver mail og snakker nesten hver dag på tlf, er det brevene som er de beste, de kan jeg ta frem og lese om igjen når jeg er lei meg og savner ham (han har ikke egen telefon der, så jeg kan ikke ringe ham, han må ringe meg...)

Det er HAT med avstandsforhold, men man klarer hvis man må... neste gang jeg ser ham er 3 dager før bryllupet vårt, faktisk...

Enig med Eline, hadde det vært på ubestemt tid hadde jeg ikke klart det. (Men når jeg sier hadde ikke klart det mener jeg ikke at å avslutte forholdt ville vært alternativet, jeg hadde bare visnet bort og dødd.) (Vel. Sikkert ikke, men det føles sånn...)

[smaksløk]

Nei, det er heldigvis ikke så lenge til påske takk for det!

Og er sant som mange av dere sier, tror det skal gå bra, for vi er veldig innstilt på at det er for en periode, og jeg drar nok hjemom til sommeren uansett. Jeg er bare nedi Europa, så er ikke så veldig langt å dra hjem, men som studenter begge to så er det heller ikke så lett å møtes altfor ofte. Webcamera er takk i bruk ja;) og jeg venter et brev også, enig med deg nimbus, det er fint å kunne ta frem brevene når du "trenger" dem...

Må egentlig si at jeg er imponert over alle dere som har klart dette så bra, så lenge og ikke minst så langt i fra hverandre. Til deg Australia-student, så har jeg bodd der nede selv og vet hvor avkuttet fra resten av verden man føler seg der..og helt enig, ingen mann skal kunne hindre meg i å studere/jobber der jeg ønsker det..

tilsist vil jeg også si meg enig med deg eline, føler virkelig, bare på denne korte tiden som har gått at vi har kommet nærmere hverandre på mange måter, er nødt å kommunisere på en helt annen måte. Noe som egentlig er veldig lærerikt.

[Gjest ~Alwa~]

Jeg har ærfaringer fra avstandsforhold to ganger som varte i henholdsvis 1,5 og 2 år og det gikk helt fint begge gangene. Det er selvfølgelig til tider utrolig tøft, og man har må løse problemer på en annen måte enn man kanskje tidligere gjorde. Men så lenge man er innstilt på det så går det. For mitt vedkommende var det ikke noe problem siden begge parter hadde sitt liv på hver sin kant, og avstanden var ikke det som tok knekken på noen av forholdene til syvende og sist. Men som andre påpeker så innebærer det jo at man prioriterer forholdet og hverandre når man kan.

Er ønsket om å bevare forholdet stort nok fra begges side så tror jeg dette går fint.

[Gjest Gjest]

Trøst til de fleste her, det kunne vært verre....

Jeg dro fra kjæresten min i går og vi får ikke sett hverandre før 1 juli, og jeg har ikke tilgang til annet enn en svindyr mobiltelefon