Hvordan sette grenser for venner?

[Gjest Gjest]

Jeg har en venninne som jeg ble kjent med for noen år siden. Hun bor et stykke unna, men har familie i nærheten av her jeg bor, og er ofte i nærheten.

Hadde jeg visst hvor slitsomt vennskapet kom til å bli, så hadde jeg aldri blitt kjent med henne. Hun ringer opptil flere ganger om dagen, både på mobilen og på hustelefonen. Av og til når hun ringer på mobilen, lar jeg være å ta den. Nå vurderer jeg å få nummervisning på hustelefonen, så jeg slipper å ta den når hun ringer. Ofte når hun ikke er i nærheten av en hustelefon, får jeg er melding om at jeg må ringe henne, fordi hun har tomt kontantkort. Hun kan ofte prate i evigheter, og det er stort sett ting som ikke interesserer meg. Hun er på mange måter på fjortisstadiet, og det er umulig for meg å føre en interessant samtale med henne. Det eneste som opptar henne er Se og Hør- stoff og favorittgruppen hennes. Mange av tingene jeg ønsker å snakke om, sporer hun raskt av og over til det hun vil snakke om.

For en stund siden antydet jeg til henne at det ble vel mye ringing. Da kunne jeg bruke unnskyldningen om at det ble dyrt for meg. I begynnelsen ba hun meg ringe hver gang. Den gang hadde jeg bare mobil, og det ble virkelig dyrt for meg. Men nå er det stort sett hun som ringer, og da kan jeg ikke bruke den unnskyldningen.

Hun ringte nå for en time siden, og så sa hun at hun skulle ringe igjen i kveld. Det er nesten så jeg vil dra ut kontakten på telefonen. Jeg gidder ikke å kaste bort over 1 time av lørdagskvelden min. Jeg snakket med henne både i går og i forgårs, og i tillegg tidligere i dag. Jeg har faktisk ingenting jeg vil prate med henne om nå. Det blir til at jeg sitter og hører på henne snakke om ting som jeg synes er helt uinteressant. For meg er det å kaste bort tid, og da ihvertfall når det skjer hver eneste dag.

De gangene hun er i nærheten her, sluker hun meg helt. Hun kommer ofte på døren uten forvarsel, og tror hun er en postitv overraskelse. Hadde hun holdt det på et nivå som ikke sluker meg fullstendig, så kunne vennskapet vært positivt.

Hun bor langt unna, så i det daglige er det telefonen som er problemet. Det høres kanskje ikke ut som et problem, men det er det faktisk. Hadde det vært en samtale en gang i uka, så kunne det vært greit. Men hun ringer hver eneste dag og ofte flere ganger om dagen. Jeg ønsker henne ikke noe vondt, og jeg vil absolutt ikke såre henne. Men hvordan skal jeg klare å sette grenser uten å såre henne? Jeg har prøvd det med ikke å ta mobilen når hun ringer og ikke å svare på alle sms`er. Jeg har prøvd å være kort når hun har begynt å legge ut om kjendiser som visstnok er forelska i henne. Likevel så tar hun ikke hintet. Jeg må tydeligvis si klart i fra. Men er redd jeg da knuser henne.

Har dere noen råd til meg om hvordan jeg kan løse dette?

[Gjest Fjellsippa]

Dette var jammen vanskelig. Tror ikke det er noen annen løsning enn at du tar deg en prat med henne, og forteller at du synes det blir for mye. Kanskje hun blir fornærmet, men da får hun heller bli det. Hvis hun ikke vil fortsette vennskapet på dine premisser får det heller være.

Når du har det sånn som du sier, gir ikke vennskapet deg noe. Det blir på samme måte som i et forhold. Hva ville du gjort hvis det var kjæresten din som fikk deg å føle på samme måte? Ville du fortsatt forholdet?

Det kan høres brutalt ut, men det kan hende du må bryte vennskapet med henne. Hun høres ut som en energityv, og slike bør vi holde oss unna. Hvis du føler deg dårlig av vennskapet må du gjøre noe med det.

[ceca]

Det er lov å si når du tar telefonen at du ikke har tid til å prate. Ikke alle sms du må svare på heller. Om det kun er hun som ringer, så vil hun - kanskje - snart bli lei av denne enviskjøringen (?).

Kommer hun innom , og du ikke orker å ha henne der, men ikke helt klarer å si det rett ut, å fortsett med det du holder på med. Du kan jo til og med be henne om å hjelp til

Ellers så må du nok ta en prat med henne, og evt. revurdere hele forholdet.

Ikke lett dette her, men sliter det mye på deg så må du tenke over dette. Husk at du kan miste et vennskap ved å gjøre det. Men du sier det egentlig selv :

"Hadde jeg visst hvor slitsomt vennskapet kom til å bli, så hadde jeg aldri blitt kjent med henne."

Ceca

[Gjest gjest1]

Hvis du ikke vil si dette rett ut til henne og sette klare grenser, så må du nesten bare fortsette å la være å ta telefonen når hun ringer - etterhvert vil hun nok skjønne poenget, men det kan ta litt tid.

Du er jo selv ansvarlig for å gjøre det klart for henne at dette blir for mye kontakt for deg, og hvis du ikke vil ha en direkte konfrontasjon med fare for at hun blir fornærmet, er det nok ignoreringsmetoden som fungerer best en stund fremover, det er begrenset hvor lenge hun gidder å ringe deg flere ganger om dagen om du kun tar den en sjelden gang.

Jeg har hatt et slikt energimonster og to etter meg selv, og det tok sin tid, men til slutt så oppfattet de poenget og skjønner at folk er opptatt og også har et liv som ikke omhandler dem hele tiden.

Du er ikke forpliktet til å svare på mas flere ganger om dagen, og du får bare sile samtaler og meldinger og sette klare grenser for kontakten.

Det er ikke sikkert at du behøver å bryte vennskapet, jeg brøt med en av de to som var "etter meg", mens den andre roet seg helt ned og nå er vennskapet helt normalt igjen.

Det er etter min erfaring ofte når folk er ensomme, f.eks hvis de har svært liten omgangskrets, kjeder seg mye e.l at de nærmest sluker de få de har i nærheten og nærmest spiser dem opp.

Endret 30. september 2006 av Sumiko

[nallemaja]

Jeg hadde en "venninne" en gang som slukte meg med hud og hår. Hun hang seg på meg, og begynte å dukke opp på de stedene jeg pleide å være, begynte å innynde seg på vennene mine, og fikk vite av dem at hun snakket om meg hele tida. Hun var egentlig ganske koselig, men følte meg helt forfulgt av henne, og hvis jeg droppa å svare på sms kl 10 om morran, så fikk jeg en alvorlig, nesten såret mine av henne når hun dukka opp sener på dagen, og hadde da skrevet en lapp til meg, der hun lurte på om jeg var sur, om hun hadde gjortmeg noe,siden jeg ikke svarte på meldinga,og at hun setter så stor pris på vennskapet vårt osv.... Til slutt ble jeg helt gal av lapper og brev og mas og klenging, jeg fikk ikke tid til mine egne venner, for hun var ALLTID der, og de trakk seg vekk... Til slutt tok jeg rett og slett og kopierte "lappe-metoden" hennes, og ga henne en lapp der jeg skreiv at jeg ikke ville ha henne somvenn, at hun nermest kvalte meg, og ødela tiden jeg skulle tilbringe med vennene mine... følte meg fryktelig slem, men var rett og slett desperat!

Hun ble fryktelig såret, og laget et forferdelig styr. Ringte meg først, og spurte om det var sant at jeg ikke ville se henne mer. Jeg forklarte så godt og snillt jeg kunne at jeg godt kunne se henne mer, men at jeg ikke ville være sammen med henne hele tida,og at jeg trengte tid til å leve mitt eget liv uten henne...greit sa hun, for så å ringte til vennene mine etter tur for å spørre hvorfor jeg hata henne osv....

Var skikkelig ekkelt, og fryktlelig pinlig når jeg traff på henne i dagene som kom, men til slutt ble det bare en lettelse. Hun fant seg et nytt "offer" som hun heiv seg over, og overså meg helt hvis vi traff på hverandre. Faktisk deilig. Første og nest siste gang jeg har "slått opp" med en venninne, og det var slemt av meg, men eneste måte å gjøre det på, hadde jeg ikke vært så direkte hadde jeg bare fått mye mas og lapper og telefoner....

Jeg har ikke savnet henne et sekund!

Får håpe du ikke trenger å gå like drastisk til verks....

[Gjest Gjest]

Jeg har heldigvis aldri vært utsatt for noen som er SÅ ekstreme, men jeg har opplevd at ei tidligere venninne hadde andre behov/forventninger til hvor mye tid jeg skulle bruke på vennskapet enn hva som er naturlig for meg. Det er kjempeslitsomt, særlig når man skjønner at vedkommende blir såret om man ikke klarer å følge opp nok Voksne mennesker... Jeg vet ikke jeg, men det er nok sant at noen kan bli sånn i perioder hvor de er ensomme, men hun jeg kjente var ikke så ensom (har snill samboer o.l) , det skyldtes mer mangel på selvtillit - hun må ha ganske mye bekreftelse for at vennskapet skal "være verdt noe". Mens jeg synes det må være nok at man faktisk har noe å snakke om, at man møtes av og til når det passer og har kontakt på mail og telefon når det passer BEGGE, ikke bare den ene. Min tidligere venninne ble stressa om jeg ikke svarte på ting innen kort nok tid - for min del ble jeg irritert og skuffa over at hun hadde så lite tro på vennskapet at hun MÅTTE ha stadige tilbakemeldinger av meg for å ikke tro at alt var galt..

Men det er jo der det blir skjærings, da - man har ulike behov, det trenger ikke engang alltid være sånn at den ene har mer "rett" enn den andre. Noen ganger kan man finne en løsning på det, men da må man nesten si fra om hvordan man opplever det. Helst på en skikkelig måte, så får heller den andre tolke det som hun vil. Hvis man ikke sier fra risikerer man at det blir mer og mer presserende - du vil sikkert føle at du MÅ sette en stopper for det uansett. Det er bedre å si fra enn å plutselig aldri svare mer.

[Twigi]

Jeg hadde også en venninne som slukte meg. Oppdaget etterhvert at hun har slukt folk i tur og orden - man holder ut en stund, så blir det for mye. Hun ringte meg hver dag (fra jobben!) og det kunne ta en time hver gang. Jeg synte også det var fryktelig vanskelig å si fra. I vårt tilfelle endte det med at hun utnyttet meg så kraftig at jeg endelig klarte å si fra. Det ble slutten på vennskapet, for hun var så fornærmet - og jeg var så drittlei av å bli utnyttet. Og har jeg savnet henne? Ikke i det hele tatt.

Så ta en vurderinga av hva du har å tape på å si fra. Hva er det verste som kan skje? At hun dropper deg? Er det egentlig så ille?

Mitt råd er: Neste gang hun ringer, så bryter du inn etter noen minutter og sier: Du, nå har jeg ikke tid til å snakke (om dine ting) lenger, jeg er opptatt med matlaging/må ta ut av vaskemaskinen/ må vanne blomster...... ett eller annet. Sørg for å gjenta det ved behov.

En annen ting er jo å bevisst forsøke å skifte samtaleemne, slik at det handler om ting du er opptatt av. La være å jatte med henne ("synes ikke du også at hun derre er håpløs"-spørsmål besvares med "nei, jeg synes hun er veldig ok", istedet for å si "joda, helt håpløs".)

Og for guds skyld: Ikke fortell for mye om deg selv. Min "venninne" var en rev etter å få snacksy detaljer ut av folk - og det ble spredd til hele kretsen. Særlig når hun var fornærmet. Ikke spesielt hyggelig.

[Gjest Meliss]

Jeg har også en venninne som var bare snill og morsom før. Hun er selvfølgelig det enda, men har i det siste blitt veldig intens etter at jeg fikk en kjærste. Virker som hun prøver og få oppmerksomhet fra meg, da jeg ikke er ute og fester hver helg lenger.

Ba henne på film hjem til kjærsten min en kveld, og det var hyggelig, men etter den kvelden har hun begynt og dukke opp der når det passer henne, og blir gjerne til 04 tiden på natten.

Jeg føler at jeg ikke må være sammen med henne hver helg. Jeg har noen ganger forsøkt og ikke ta telefonen når hun ringer,men hun gir ikke opp og jeg ender opp med 10 anrop på mobilen.

Selv om jeg ikke ønsker og skremme henne bort, er det nok best og si fra. For selv om man ser på det som en bagatell, blir man veldig sliten av en sånn venn i lengden.