Hvorfor skille seg fra en god venn?

[CoolDuckie]

Jeg har stusset over det flere, ikke bare her, skriver om sin egen skilsmisse. De har gjerne barn, er angivelig "svært gode venner", men er ikke lenger "kjærester". Derfor skal de skilles.

Jeg lurer på hvorfor. Forventer man å være forelsket i partneren hele livet? Er det andre grunner- ønske om spenning, nye erfaringer osv? Eller er dette ikke helt sant, man er egentlig ikke så gode venner likevel?

Kule And

Endret 19. juni 2006 av CoolDuckie

[Gjest Skya]

Nå er jeg hverken gift eller skilt. Men mange gode venner, det har jeg. Og om jeg først skulle være gift, så hadde det ikke falt meg inn å være gift med en jeg har vennefølelser for. Selvfølgelig forventer jeg ikke å være forelsket i samme personene resten av livet, men jeg forventer å ha litt andre følelser enn vennefølelser til partneren min.

[CoolDuckie]

Nå er jeg hverken gift eller skilt. Men mange gode venner, det har jeg. Og om jeg først skulle være gift, så hadde det ikke falt meg inn å være gift med en jeg har vennefølelser for. Selvfølgelig forventer jeg ikke å være forelsket i samme personene resten av livet, men jeg forventer å ha litt andre følelser enn vennefølelser til partneren min.

←

Men om man er gift og har barn da? Jeg sliter med å forstå motivasjonen for å skille seg. Forventer man å være forelsket hele livet?

Kule And

[Gjest Skya]

Er det og å ha barn en grunn til å forbli gift? Jeg er vokst opp med foreldre som "vokste" fra hverandre, men forble sammen, og jeg så jo at mine foreldre ikke hadde det bra. Og det var ikke noe morsomt, barn vil jo det beste for sine foreldre. Og jeg mener det beste er at man skal ha andre følelser for partneren sin enn dette vennskapet.

[CoolDuckie]

Er det og å ha barn en grunn til å forbli gift? Jeg er vokst opp med foreldre som "vokste" fra hverandre, men forble sammen, og jeg så jo at mine foreldre ikke hadde det bra. Og det var ikke noe morsomt, barn vil jo det beste for sine foreldre. Og jeg mener det beste er at man skal ha andre følelser for partneren sin enn dette vennskapet.

←

Barn er etter min mening en meget sterk grunn til å forbli gift.

Angående dine foreldre- hva var grunnen til at de ikke hadde det bra? De var kanskje ikke veldig gode venner? Eller snakker vi her om noe mer enn det å være veldig gode venner? Snakker vi om udekkede behov? Snakker vi om seksuell tenning? Snakker vi om romantikk?

Kule And

Endret 19. juni 2006 av CoolDuckie

[Gjest Skya]

De var jo venner, men vennerfølelser er noe helt annet enn forelskelse, og der kommer begjær, lidenskap og seksuell tenning inn. Noe som kanskje ikke er det viktigste i et forhold, men allikevell viktig når du skal dele resten av ditt liv med akkurat denne partneren. Og når du ikke har disse følelsene for den du er gift med, så ser du kanskje på andre og forelsker deg på nytt.

[Gjest 1111]

Jeg kan godt forstå at et par som bare har vennefølelser for hverandre ikke orker å holde sammen lenger, til tross for at de har barn. Dette kan jeg forstå til tross for at jeg aldri har vært gift og ikke er på vei til å bli gift heller.

Skal barn være en grunn til å ofre alt? Skal man sette seg selv og sine behov til side bare fordi man har barn? Nei. Selvfølgelig er det mye man skal ofre om man velger å få barn, men man bør ikke ofre alt, dette kommer også barna til å merke. Det er nok bedre å ha to lykkelige foreldre som ikke bor sammen lenger enn to delvis ulykkelige foreldre som bor under samme tak. Det er i alle fall min mening, som også har skilte foreldre.

Du spør om man forventer å være forelsket resten av livet. Nei, det tror jeg ikke det er noen som gjør. Men jeg mener at man har lov til å forvente (eller ha lyst til å ha) kjærlighet til stede. Forelskelse varer ikke så lenge, men når forelskelsen går over så blir den gjerne erstattet med kjærlighet. Blir kjærligheten erstattet med "bare" vennefølelser så forstår jeg godt at man ikke ønsker å være sammen med barnefaren/moren lenger. (Jeg snakker da selvfølgelig om at det er slik permanent og ikke bare en ukes nedtur i forholdet).

Selv kunne jeg aldri ønske meg å leve sammen med en jeg har bare vennefølelser for resten av livet, jeg vil ha kjærlighet.

[Velvet]

For meg, som kvinne og eget individ, er det ikke nok med kun vennskap i et forhold. Vennskap er selvfølgelig bra men jeg vil ha mer enn det. Det kjennes galt å være i et forhold når man føler at man bor sammen med en bror.

Jeg er for å ta hensyn til barna, men ikke til enhver pris.

[Velvet]

Rhiakath sa dette veldig bra.

[Gjest Gjest]

Barna og vennskapet, i mitt tilfelle, er det som ha gjort at ekteskapet har holdt ut så lenge det har (i over 20 år). Men når kjærligheten tar slutt, mister man en god del av intimiteten (og med det menes ikke bare sex). Etterhvert kjølnes en vesentlig del av forholdet. Mangen klarer å leve med det og kanskje spesielt når man er litt eldre. Jeg ha gjort det i en fjerdedel av vårt ekteskap. Jeg er frustrert over at jeg ikke kan gi min partner den intimiteten jeg selv ønsker, og han som individ fortjener. Til slutt begynner man å finne negative ting for å, på en måte, bygge seg en unskyldning for å komme seg ut. Jeg er enda ung, og vil ikke utsette denne gode vennskapen for 20, 30 kanksje flere år til av dette. Jeg velge å dra før det surner til og mens vi fremdeles er gode venner. Jeg skal love TS at det er slettens ikke noe lett beslutning å ta. Har mistet matlyst, vekt, sover dårlig, har vondt i alle musklene. Har hatt det slik i et år. Det er ikke lett.

[Gjest Gjest]

Enig med Riakath (du er klok til å være så ung). Jeg vil tro at så lenge partene har det helt greit med å "bare være venner", er det ikke noe galt i å fortsette å holde sammen på grunn av barn og andre praktiske omstendigheter. Men ofte faller nok vektskåla den ene eller andre veien: Den ene ønsker mer enn bare vennskap, den andre faller kanskje "uforpliktende" for en annen (når det ikke er igjen forelskelse å¨pner vel det for at man faller for andre?), og da vekkes ofte sjalusien.

Det at man kan være gode venner etter et brudd er kanskje, ikke usannsynlig, på grunn av bruddet - at man lar hverandre gå samtidig som man fortsetter å samarbeide om det man kan eller må. Ofte tror jeg kjærligheten og forelskelsen forsivinner fra et forhold fordi det er andre "hverdagslige" ting som ikke funker også; da er det ikke barebare å være venner og bo tett sammen.

[Gjest Embla s]

Noen lever greit i platoniske forhold, andre gjør det ikke. Og i mange tilfeller går det greit helt til den ene eller begge forelsker seg i noen andre, noe jeg nærmest ser på som et sunnhetstegn for mennesker som lever over lang tid i forhold uten nærhet. Tror uansett aldri det er lett å skille seg og spesielt ikke med barn involvert. Og for mange teller nok tryggheten ved å ikke være alene, samt frykten for å påføre barn påkjenninger ved å skille seg, mer enn ønsket om fysisk og psykisk nærhet og forelskelse.

[Gjest Gjest]

Til trådstarter

Tenk deg en god venn og bare venn prøver seg fysisk på deg. Klarer du å sammenligne situasjonen har du kanskje svar på en god del med få ord.

[Amalie_85]

Visst man skal være sammen når man bare er venner kan man jo være sammen med hvem som helst. Jeg har mange venner jeg. Visst det er som TS prøver å få det til å være kan man like gjerne hoppe over forelskelsen for å spare seg mye bry og bare flytte inn som venner.

Vil ha kjærlighet jeg

[Gjest Gjest]

Forelskelse varer iflg. stadig publiserte undersøkelser max 2 år.

[Amalie_85]

Hmmmm....får se da om 1 år om jeg enda er forelska da....

[Gjest Gjest]

Hmmmm....får se da om 1 år om jeg enda er forelska da....

←

Du er jo litt søt da. Husk tilbake på de tankene du har nå om 20 år.

[Gjest Gjest]

Forelskelse varer iflg. stadig publiserte undersøkelser max 2 år.

←

Det er jo ikke sant. GJENNOMSNITTSforelskelsen varer kanskje ett eller to år. men det er jo ikke alle forhold heller som varer. Det er fullt mulig å være forelska i samme partner i langt mer enn to år, selv om det sikkert alltid vil være dødperioder innimellom.

[CoolDuckie]

Til trådstarter

Tenk deg en god venn og bare venn prøver seg fysisk på deg. Klarer du å sammenligne situasjonen har du kanskje svar på en god del med få ord.

←

Vel, nå har jeg ikke giftet meg med, og fått barn med en person som i utgangspunktet bare var en bekjent.

Forøvrig har jeg mange damevenner som jeg godt kunne tenke meg å "bli bedre kjent med" .

Kule And

[CoolDuckie]

Noen lever greit i platoniske forhold, andre gjør det ikke. Og i mange tilfeller går det greit helt til den ene eller begge forelsker seg i noen andre, noe jeg nærmest ser på som et sunnhetstegn for mennesker som lever over lang tid i forhold uten nærhet. Tror uansett aldri det er lett å skille seg og spesielt ikke med barn involvert. Og for mange teller nok tryggheten ved å ikke være alene, samt frykten for å påføre barn påkjenninger ved å skille seg, mer enn ønsket om fysisk og psykisk nærhet og forelskelse.

←

Hei,

Jeg snakker ikke om et platonisk forhold. Er det mulig vi her er inne på noe av kjernen ved problemstillingen? At man ved å skrive "veldig gode venner" egentlig mener at man ikke har sex? Hvorfor har man så ikke sex?

Kule And