Normalitet som ideal

[Gjest Ananas]

Jupp jupp. Selv ser jeg på det normale omtrent som et anti-ideal Men her inne er det mange som synes å være fryktelig opptatt av å ikke være normal. Det er stadig poster som beskriver en eller annen form for adferd, og avsluttes med spørsmålet "Er jeg normal??".

Hva er din holdning på dette området, og hvorfor tenker du slik?

Jeg tenker om meg at jeg må gjøre hva jeg synes er best for meg uavhengig av hva andre gjør i sine liv. Dersom jeg ender opp med å være unormal så kommer det da av at jeg er anderledes enn mange andre, og får det bra med å velge anderledes enn "gjennomsnittet".

[Gjest Varg-Menja]

Jeg gjorde en intens og aktiv innsats for å bli normal fra jeg var 12 til jeg var 14. Men det var så slitsomt at det gidder jeg aldri å forsøke igjen. Ikke virket det heller...

[Gjest barne- og familiemedister]

Jeg vil at de fleste andre skal være som meg, de er jo faen ikke normale!

[Gjest Milah]

Jeg gjør det som er rett for meg, uavhegig av andre..

Endret 24. november 2005 av Milah

[Retz]

Jeg finner det fullstendig uinteressant å definere meg selv i forhold til normal/ikke normal. Da mener jeg unormal i betydningen uvanlig, dvs uten de store, patologiske avvikene, men med en del særtrekk/egenskaper som definitivt skiller en person fra den gemene hop.

Jeg vil tro at alle mennesker har en eller flere slike særtrekk/egenskaper/tanker/følelser, men at det er graden av "særhet" og hvordan den kommer til uttrykk som er bestemmende for om dette vil bli karakterisert som unormalt av personen selv og/eller andre.

I likhet med trådstarter har jeg merket meg tendensene til viktigheten av å framstå som "unormal", å framstå som noe unikt, å skille seg ut fra mengden. Ikke bare her på KG, men også blant mennesker jeg omgås eller kommer i kontakt med. Egenskaper og særheter de selv oppfatter som rare eller unormale blir gjerne framhevet, uten at dette nødvendigvis sammenfaller med min eller andres oppfatning av særhet. Hvorfor er det blitt så viktig å skille seg ut for enkelte? Da tenker jeg ikke på mennesker som danner grupper av såkalte subkulturer eller kler seg tilnærma uniformert som en markering av gruppetilhørighet, men enkeltmennesker som virkelig står på for å formidle sin egen unikhet til omverdenen. Hva er drivkraften bak dette? Hvordan velger de å presentere annerledesheten sin? Springer dette ut fra et behov for å bekrefte egen uavhengighet fra andre? Egen identitet? Hva er det de ønsker å kommunisere? Og hvilken respons ønsker de? Og er det ekte?

[Gjest TomKrus]

Å skille seg ut og å ønske å være unormal har vært normalen ganske lenge nå.

[Gjest Gamle Alex]

Å skille seg ut og å ønske å være unormal har vært normalen ganske lenge nå.

←

Du tok ( nesten ) ordene ut av munnen min.

Det virker som om det er "in" og forsøke og være unormal

[Gjest Piper]

Jeg forsøker ikke være det ene eller andre, for jeg er bare meg selv uavhengig av hva andre måtte mene. Det kan være jeg er "normal", men da er det det som passer meg.

[Retz]

Å skille seg ut og å ønske å være unormal har vært normalen ganske lenge nå.

←

Faen. Og jeg som trodde jeg hadde oppdaga noe helt nytt! *sur*

Men jeg kan i det minste påberope meg unormalitet i form av treighet? Ja? Jeg føler sterkt for å skryte på meg et aldri så lite snev av denne besnærende unormaliteten.

[Gjest Gjest]

Hva er 'normal'???

[Gjest barne- og familiemedister]

Jeg forsøker ikke være det ene eller andre, for jeg er bare meg selv uavhengig av hva andre måtte mene. Det kan være jeg er "normal", men da er det det som passer meg.

←

Det er vel foreløpig ganske normalt å være seg selv. Problemet ligger snarere i at mange synes det er/bør være normalt å være seg selv nok.

[Gjest *Snart medlem*]

Jeg gjorde en intens og aktiv innsats for å bli normal fra jeg var 12 til jeg var 14. Men det var så slitsomt at det gidder jeg aldri å forsøke igjen. Ikke virket det heller...

←

Akkurat dette gjelder meg også. Så siden en alder av 14 har jeg bare vært meg selv. I Norge har ikke dette vært noe problem - det var kun i tenårene jeg ble sett på av folk som ikke kjente meg som et potensielt hasjrøykende problembarn. Etter hvert som jeg har blitt eldre og fremdeles både oppfører meg som og ser ut som meg selv, har jeg ikke merket noe til at jeg har blitt behandlet på noen annerledes måte.

Nå befinner jeg meg derimot i Danmark - og her merker jeg fordommer på jobb, folk som stirrer skrekkslagent på gaten osv. Dette synes jeg nå er relativt plagsomt, så jeg har tonet stilen min noe ned mens jeg er her. *gleder seg til å reise tilbake til Norge*

[Gjest Gjest]

Jeg gjorde en intens og aktiv innsats for å bli normal fra jeg var 12 til jeg var 14. Men det var så slitsomt at det gidder jeg aldri å forsøke igjen. Ikke virket det heller...

←

Kjenner igjen dette. Men min periode varte litt lenger, og jeg var nok ikke meg bevisst at det var dette jeg prøvde på. I praksis gikk jeg bare kstremt stille i dørene litt for mange år. Aldri mer.

Men jeg bryr meg nok om hva andre mener - på noen områder. I hvert fall om de mener jeg duger eller ikke i yrkessammenheng, og vel også om folk liker meg når jeg gjerne vil bli likt. Jeg er også ganske sjenert, og tar det som et tegn på at jeg bryr meg om andres oppfatning.

Ellers oppfattes jeg sikkert ikke som spesielt normal. Ikke spesielt unormal heller. Bare rar? Når det gjelder meninger tror jeg jeg kan virke nokså reflektert og kanskje tildels lite bastant (?) - det er vel også en måte å være normal på. Det betyr også noe for meg å prøve å overbevise andre om at jeg HAR rett... Det har vel også med normalitet å gjøre.

Jeg anstrenger meg vel igrunn hverken for å være normal eller unormal.

[Gjest Bellatrix]

Jeg prøver å være meg selv på godt og vondt, men jeg er litt opptatt av å ikke skille meg ut også. Det kommer helt an på humøret og dagsformen. Noen dager vil jeg bli sett andre dager vil jeg være anonym.

[Cata]

Svarte alternativ 1, for jeg føler ikke jeg "må" være normal for enhver pris. På den annen side synes jeg ikke det er noe poeng i å jobbe hardt for ikke å være som alle andre heller. Jeg prøver rett og slett bare å være meg, jeg. Så får andre bedømme om de anser meg for å være normal eller ei.

[Kafka]

Jeg syns det er et interessant spørsmål og for mange, sikkert også en svært så reell 'problem'-stilling. Dersom det er å tolke som et 'problem'. Men jeg tror også at man gjør lurt i å kategorisere avikene. For det er jo det vi snakker om her - avik fra normalen. Som nevnt, så er det sikkert mange som 'ønsker' å skille seg ut, være seg ved bruk av annerledes 'noe'. Men i slike tilfeller tror jeg heller ikke det er verdig noen debatt, for så lenge man ønsker å f.eks. se ut som en gother, og på den måten skiller seg ut ifra mengden - så er det vel heller ikke verdig å karakterisere som et problem.

Da er det mye mer interessant og ikke minst lærerikt å se på de avik man finner hvor de ikke gjøres synlig som følge av personlige ønsker. Slike avik kan gjelde homofile eller kansje pedofile for den saks skyld. Eller mennesker med eksepsjonelt høy intelligens kvoitent f.eks. De som lider av spiseforstyrrelse som anoreksi og bulimi, motstykket sterk overvekt og sikkert mange andre ting som skiller seg ut fra en norm.

Uten videre kjennskap til noen av disse tingene kan jeg tenke meg at noen, eller samtlige av disse kategoriene kan medføre en følelse av ensomhet, og kansje skam. Akkurat det tror jeg kan være ganske vitalt/viktig for de det måtte gjelde, og jeg kan videre tenke meg at fokuset kansje ikke vektlegges slikt like mye som det kansje burde, være seg for de som lider av spiseforstyrrelser eller annet.

[Gjest Gjest]

Svarte alternativ 2

[Gjest gjest1]

Nummer 1. Jeg har ikke tall på hvor mange blikk jeg får iløpet av en dag. Heldigvis har jeg venner som gir like mye blaffen i hva andre synes som jeg, og da er disse en befrielse å gå sammen med:)

[Orestes]

Jeg er den jeg er og driter i hva andre mener. I mitt tilfelle fører det nok helst til at folk (som ikke kjenner meg) ser på meg som ikke bare normal, men ultrakjedelig. Akk ja, dem om det.

Vi er nok alle mer lik hverandre enn vi tror, i bunn og grunn.

Endret 24. november 2005 av Orestes

[Gjest Gjest]

Synes kafka og retz kommer med mange betraktninger her som virker rimelige for meg. Kan godt se for meg at folk som synes de er lite spesielle leter etter måter å skille seg mer ut på, kan tenkes at det har å gjøre med et underliggende behov for å bli lagt merke til, bli likt/elsket, ikke gå i glemmeboken etc. Kanskje er litt av problemet her at folk som er veldig opptatt av å bli lagt merke til ofte kan framstå som usympatiske på folk som er litt mer "normale?"

For de som ser på seg selv som "annerledes" så skjønner jeg at enkelte i visse sammenhenger ønsker å framstå som normale. Men jeg vet ikke hvor vanlig dette er, for hvis du sliter med dette, så er vel sjansene store for at du sliter litt generelt, eller?