Hvorfor er jeg en bitch?

[AnonymBruker]

Etter noen måneder inn i hvert forhold har jeg begynt å oppføre meg som en bitch, og da har det ikke gått lang tid før forholdet har tatt slutt.

Tidligere har jeg tatt dette som et tegn på jeg kjeder meg og er lei av partneren min, og det har vel kanskje vært et snev av sannhet i det også. Men ikke denne gangen. Jeg elsker virkelig denne mannen, gleder meg til å tilbringe tid med han, og vil han absolutt bare godt.

Så hvorfor oppfører jeg meg sånn?

Jeg sender han korte, følelsesløse meldinger, er utakknemlig, anklager han for ting selvom jeg stoler 110% på han så gjør jeg altså det bare for f...skap og jeg gir han sure/negative tilbakemeldinger på ting.

Alt dette har han funnet seg i, frem til nå.

Vi har selvsagt hatt lengre samtaler om hvorfor jeg blir så kald og avvisende når ting ikke går som jeg så for meg, og jeg syns jeg har blitt flinkere til å sette ord på hva jeg føler istede for å lukke meg.

Tross alt dette tullet mitt har han fortsatt å kalle meg kjæreste og si hvor glad han er i meg.

Men sist helg skjøv jeg han altså litt for lang.. Jeg skjøv han til og med helt utenfor stupet. Jeg har aldri hatt for vane å mase på kjærestene mine, så da valgte jeg jo selvsagt den mest hektiske jobbhelgen for kjæresten min i året å begynne på. Lite søvn, lite mat, telefon som ringer døgnet rundt, 500 mennesker å forholde seg til, og da også en bitch i tillegg som gjør det som skulle bli en morsom helg om til et mareritt for han.

Jeg skjønner utrolig godt at det smalt for han. Jeg hadde heller aldri orket en sånn kjæreste.

Så da er spm.. Hvorfor oppfører jeg meg sånn mot mennesker jeg bryr meg om?

bortskjemt?

- jeg var ufattelig bortskjemt når jeg var liten, og har gjennom årene blitt vant til at jeg får det som jeg vil.

Derfor merker jeg at det søkker litt i meg når ting ikke blir som jeg forestilte meg.

Har dog, syns jeg blitt flink til å si at jeg trenger 10 min til å samle meg, i stede for å bli sint og la det ødelegge dagen.

Forpliktelser?

- vi trodde en god stund at det var han som var redd for forpliktelser, men jo mer jeg reflekterer over det, jo mer ser jeg at det faktisk er meg.

Har i mange år sagt at jeg ønsker meg hund og har både tid og råd, men det er noe som holder meg igjen. Er livredd for tanken på å være sammen med samme person resten av livet fordi jeg er redd det vil bli kjedelig, og jeg skal hvertfall aldri gifte meg!

Usikkerhet?

- jeg har aldri vært usikker på om jeg vil være i et forhold med han. Jeg visste det allerede første gang jeg møtte han at det var noe spesielt ved han. Alt klaffer på en måte, og jeg vet vi har noe bra sammen.

Han der i mot har vært usikker, og som dere skjønner etter å ha lest dette, er det med og grunn.

Senest for 3 uker siden sa han at nå var han 100% sikker og at han ville fortsette forholdet. Jeg ble jo kjempe glad og vi har hatt en god periode nå, frem til sist helg.

Så nå er det altså over.

Jeg er selvsagt kjempe lei meg, men jeg fikk som fortjent.

Har brukt laaaang tid på å reflektere over hvorfor jeg oppfører meg på denne måten, og lurer på om noen kjenner seg igjen eller har noen tanker rundt dette?

Anonymous poster hash: 51156...c22

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg har også oppført meg slik mot menn som har akseptert det, etterhvert fant jeg ut at jeg måtte gå for menn som helt fra begynnelsen ikke aksepterer slikt. Jeg var også ekstremt bortskjemt som barn og lenge vant til å få det som jeg vil.

Anonymous poster hash: 5b16d...c52

[AnonymBruker]

Jeg ble sånn selv. I mitt tilfelle er det en redsel for å la meg tråkke på. Jeg er støttende når det gjelder jobben hans og prosjekter han har, men kan være kald, sur og skape litt dårlig stemning. Jeg var ikke sånn i starten, men når jeg innså at han oppførte seg som en egoist satte jeg hardt mot hardt og ga blaffen i om det ble slutt. Jeg er sint, skuffet og bitter. Derfor jeg ble mer bitch. Det kan ofte være at man har blutt såret mange nok ganger.

Anonymous poster hash: 8d5ac...85a

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Er slik jeg også.

Anonymous poster hash: 9b2d2...059

[AnonymBruker]

Jeg er også slik.... Du er ikke alene

Anonymous poster hash: 3c8f4...bcb

[Gjest Blubberella]

Spørsmålet er ikke "hvorfor er jeg sånn?" men heller "hva kan jeg gjøre annerledes for å ikke være en bitch og såre andre?" Du har innsett hva du gjør og ønsker ikke være sånn, og da er neste trinn å finne ut hva du kan gjøre annerledes. Fortid er fortid men nå har du sjansen til å starte på nytt og bli et bedre og mindre bitchy menneske.

[AnonymBruker]

Jeg er også slik, jeg tror det er fordi jeg er redd for å bli såret, og jeg har dårlig selvtillit. Derfor har jeg behov for å være bitch for å virke bedre selv. I tillegg tar jeg mye personlig. Men jeg jobber med dette hos psykolog, og håper at det hjelper

Anonymous poster hash: b8050...f3a

[AnonymBruker]

Dere som er sånn,støter mennesker bort,altså redde for å bli såret.

Anonymous poster hash: bdfb8...598

[frilie]

Jeg har også en tendens til å være bitchy mot kjæresten eller andre jeg er glad i. Jeg prøver nå å stoppe meg selv før jeg sier noe som kan virke sårende, sjefete, masete eller stygt. Jeg prøver å se for meg hvordan jeg selv hadde reagert hvis noen jeg var glad i sa det til meg. Det er ikke alltid like lett, altså

Prøv å tenk at du må behandle kjæresten din på samme måte som du vil at han skal behandle deg

Høres også ut som om dere har en dialog om dette, og du kan jo spørre kjæresten din om han kan hjelpe deg gjennom dette, for det er tydelig at du vil jobbe med det, og det er kjempepositivt!

[AnonymBruker]

Jeg har også en tendens til å være bitchy mot kjæresten eller andre jeg er glad i. Jeg prøver nå å stoppe meg selv før jeg sier noe som kan virke sårende, sjefete, masete eller stygt. Jeg prøver å se for meg hvordan jeg selv hadde reagert hvis noen jeg var glad i sa det til meg. Det er ikke alltid like lett, altså

Prøv å tenk at du må behandle kjæresten din på samme måte som du vil at han skal behandle deg

Høres også ut som om dere har en dialog om dette, og du kan jo spørre kjæresten din om han kan hjelpe deg gjennom dette, for det er tydelig at du vil jobbe med det, og det er kjempepositivt!

Godt å høre at det ikke bare er meg.

Det er ikke så lett å se segselv midt oppi det, og derfor hadde jeg satt så stor pris på om han kunne hjulpet meg med det. Men nå har jeg ikke hørt fra han siden kvelden han gjorde det slutt (sist søndag) og jeg er virkelig redd for at jeg har ødelagt alt :/

Jeg vil heller ikke mase på han, da jeg vil at han skal få litt "space". Han fikk meg nok laaangt oppi strupen, og var temmelig sinna. Vet ikke om han fortsatt er sint, eller om han bare ikke bryr seg lenger.

Håpløs situasjon

-TS

Anonymous poster hash: 51156...c22

[frilie]

Prøv å ta kontakt og si rett ut at du vil jobbe deg igjennom det, og hør om han er interessert i å være der for deg. Det høres kanskje risky ut, det kan tross alt gå begge veier. Men hvis det funker, så er det jo verdt risikoen

Du kan jo også eventuelt snakke med legen din om dette. Noen ganger kan det være godt å få synspunkter fra en som er nøytral.

Jeg håper det ordner seg for deg