Depresjoner

[Vannflaske]

Jeg velger å legge denne tråden her, siden jeg ikke fant noen annen passende kategori. Men dere må gjerne flytte på den.

Hvor går grensen på depresjon og generell "nedstemthet"?

De siste månedene har jeg vært drittlei alt. Vil ikke på jobb, klarer nesten ikke stå opp og komme meg av gårde. Må jeg gjøre dette resten av livet? Stå opp tidlig, gå på en jobb jeg ikke vil til, og så hjem? Er det meningen med livet?

Har ikke lyst til noen ting lenger, blir nervøs av å møte andre folk enn vennene mine. Føler meg mislykka og dum når jeg er med ukjente mennesker. Har bare lyst til å sitte hjemme i leiligheten og røyke meg skakk. Har tenkt en del i det siste på om livet egentlig er verdt å leve. Gidder jeg dette i 50-60 år til?

Har hatt en ganske dårlig oppvekst med mye ustabilitet og diverse problemer som jeg ikke gidder å gå inn på her. Det toppet seg for ca 5 år siden hvor jeg konstant gikk rundt med drittanker, og ett selvmordsforsøk. De siste 3 årene har livet egentlig vært helt fantastisk, særlig det siste året da jeg flyttet hjemmefra, men nå er jeg tilbake i gamle baner.

Er det nå jeg skal ringe psykologen og be om time, eller er det helt normalt å føle det sånn?

Føler ikke at jeg klarer å formulere meg sånn jeg egentlig føler det her, men tolk det sånn dere vil.

[venus*]

Hvor grensen går for deg, er vanskelig for oss å uttale oss om.

Men personlig så synes jeg ofte det gir mening i å skille nedstemthet og depresjon ved at sistnevnte har større innslag av håpløshet. Det å være trist er ofte ikke så fremtredende ved depresjon, men heller det at man ikke føler glede over ting man tidligere ble glad av.

Jeg synes du skal kontakte fastlegen din. Forklar han situasjonen (skriv gjerne et brev hvis det er lettere). Siden du har opplevd noe liknende tidligere, så tror jeg du vil ha god nytte av å vite at det finnes støtteapparat som kan hjelpe deg.

[Gjest Veronica Mars]

Når det går så langt at man ikke greier å leve normalt lenger, dvs gå på jobb, møte folk osv. vil jeg si at det har gått over grensen til depresjon. Hvis du merker at det blir stadig verre er det også greit å gjøre noe med det før det blir alt for ille, jeg synes det høres ut som du hadde hatt godt av å snakke med lege eller psykolog.

[Gjest Gjest]

Punktene du finner her kjennetegner det man kaller depresjon.

Her kan du ta en enkel quize for å se hvordan du kommer ut.

[Vannflaske]

Håpløshet er egentlig en veldig god beskrivelse for min situasjon akkurat nå.

Er bekymra for framtida, vet ikke hva jeg vil. Har planer om å studere videre, men hva? Tenk hvis jeg velger feil?

Er en sånn person som aldri klager, men holder problemene for meg selv. Drøyer å ringe f.eks lege i flere mnd. Er ikke akkurat verdens mest utadvendte person og liker ikke å snakke om meg selv. Føler at alt er så vanskelig..

Har tidligere jobbet i et forsikringsselskap der jeg hadde tilgang til masse legebrev og journaler. Er redd for at det jeg forteller legen eventuelt skal misforståes eller bli brukt mot meg ved en senere anledning. Vil helst løse problemene selv, men det er jo ikke alltid så enkelt..

[venus*]

Håpløshet er egentlig en veldig god beskrivelse for min situasjon akkurat nå.

Er bekymra for framtida, vet ikke hva jeg vil. Har planer om å studere videre, men hva? Tenk hvis jeg velger feil?

Er en sånn person som aldri klager, men holder problemene for meg selv. Drøyer å ringe f.eks lege i flere mnd. Er ikke akkurat verdens mest utadvendte person og liker ikke å snakke om meg selv. Føler at alt er så vanskelig..

Har tidligere jobbet i et forsikringsselskap der jeg hadde tilgang til masse legebrev og journaler. Er redd for at det jeg forteller legen eventuelt skal misforståes eller bli brukt mot meg ved en senere anledning. Vil helst løse problemene selv, men det er jo ikke alltid så enkelt..

Jeg tror det ville vært godt for deg å fortelle din historie til noen. Det å ikke snakke om slike ting kan ofte gjøre problemet større. Ikke minst kan det være godt for deg å få høre et annet perspektiv på de tankene som kverner rundt i hodet ditt hele tiden.

De fleste ønsker å løse sine egne problemer, men av og til må man innse at man trenger hjelp av andre. Personlig så synes jeg det vitner om stor karakterstyrke at man tør å henvende seg til noen for å få hjelp. Vi har vel alle opplevd perioder hvor vi trengte hjelp fra noen.

Jeg skjønner godt at du er bekymret for at journalen din kan bli brukt mot deg hvis du har jobbet i forsikringsbransjen, men jeg tror ikke du skal tenke altfor mye på det aspektet. Forsikringsselskaper skal ha grunn til å be om journaler, og man kan nekte dem det.

[Gjest Gjest]

Siden du beskriver dette som inn på gammel bane så er det absolutt på tide å ringe psykologen. Mye bedre å snu trenden snarest enn å måtte jobbe seg ut av helvete.

Når det gjelder at du er redd for at ting kan brukes i mot det så forstår jeg veldig godt hva du mener. Er selv turnuslege og har hatt selvmordsforsøk samt pågående misbruk av dulcolax.

Er livredd for at info skal kunne brukes mot meg eller havne i gale hender, men det er faktisk ikke noe godt alternativ til å få hjelp i evnt akutte faser samt oppfølgning av senskader.

Ønsker deg lykke til! Vet det er vanskelig og skummelt.

[Rainbow Brite]

Forskjellen går på i hvilken grad plagene dine oppfyller fastsatte kriterier i diagnostiske verktøy (icd-10/dsm-iv). Man skiller mellom mild, moderat og alvorlig depresjon, med og uten somatiske symptomer, med og uten psykotiske symptomer, enkelt episode eller tilbakevendende, evt dystemi (kronisk depressiv personlighetsstruktur)

Man må oppfylle så og så mange kriterier for å klassifisere til de ulike kategoriene. Dersom man ikke oppfyller kravene for en mild depresjon, vil man si at man er plaget av generell nedstemthet, men ikke en depresjon.

Det er også sånn at så lenge det er pågående rusmisbruk til stede, settes ingen diagnose, fordi psykoaktive stoffer påvirker sinnelaget på en slik måte at man ikke kan skille effekten av rusen fra den eventuelle depresjonen. Det er derfor viktig å behandle rusmisbruket før man setter i gang og behandle den eventuelle depresjonen. Ellers er man mer tilbøyelig til å misbruke rus dersom man sliter med en depresjon, enn hva man er ellers.

Under en depresjon vil den nevrokjemiske balansen endre seg, og danne nye nervebaner som i sin tur medierer negativ tenkning (som opprettholder depresjonen), og opprettholdelse av abnormal aktivering i nevrotransmitterne, samt celledød. Det er derfor viktig å behandle en depresjon så tidlig som mulig i forløpet. Antidepressiva jevner ut ubalansen rent kjemisk sett, og kan derfor være et godt supplement til psykoterapi hos noen, og spesielt i alvorlige depresjoner.

Uansett om du har en klinisk depresjon eller sliter med generell nedstemthet, har du det veldig tøft nå. Du trenger ikke å ha det så vondt, og du kan få hjelp for det. Det finnes mye god hjelp for akk denne typen problemstilling, fordi man kan mye om det. Dersom du stoler på psykologen du har brukt tidligere, synes jeg absolutt du skal ta en telefon til h*n. Hvis ikke, ta kontakt med fastlegen din.

Man lærer så mye av å jobbe seg gjennom disse stormene livet kaster oss inn i. De skattene man tar med seg derfra er verdt å få med seg. Så hold ut du, livet kommer ikke til å være så vanskelig hele tiden! Er ikke så rart at du går på en knekk etter å ha vært gjennom tøffe tak. Er det også sånn at du nå har flyttet for deg selv, og kan styre din egen hverdag, så kommer gjerne de tingene man har holdt på avstand snikende. Og det er bra, for da kan man bearbeide dem, gå videre fra det som et sterkere menneske.

Jeg ønsker deg masse lykke til, både med prosessen og livet

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei,

de aller aller fleste søker ikke hjelp når de er deprimerte, det er synd fordi man blir fortere frisk med hjelp. Årsakene man oppgir er nettopp som du sier, at man vil være anonym feks, det hindrer veldig mange.

Man regner med at under ti prosent søker hjelp for depresjon. Det er en av grunnene til at Universitetet i Tromsø har utviklet Moodgym, på bakgrunn av universitet i Australia, og det er testet ut på personer med depresjon, og viser seg å ha god effekt. Altså hjelp til selvhjelp som er internettbasert. Du må registrere deg, men det kan være med fiktige navn, og så kan du selv se om du har nytte av det.

Her er link:

http://www.moodgym.anu.edu.au/

Du bør jo gå til legen til slik at du kan få hjelp. 24 % av alle kvinner vil i løpet av livet få en depresjon, så det er mange rundt deg og det er mao veldig vanlig.

Lykke lykke til!

[Gjest IZOBELL]

Det kan være vanskelig og skille mellom de to tilstandene. vi er jo forskjellige. Men dette minner meg om da jeg gikk på en smell for noen måneder sider. Tenkte mye i samme baner som deg samt jeg sluttet nesten og spise. gikk i kaffi og røyk. Ville bare grine hele tiden og ikke gå på jobb, alt var bare helt bånn i bøtta. Sov heller ikke særlig om nettene. Var helt utslitt og gikk til legen og etter en samtale ble vi enige om psykolog og "lykkepiller". Fikk hastetime, tok 4 uker. Gikk på piller i mellomtiden.Det tar et par uker før de funka sånn noen lunde. Nå har jeg gått på de i to måneder og ting er jo bedre selv om en blir litt "tom" hodet. Men jeg grubler ikke sånn og er ikke så deppa lenger. vil anbefale at du får en hastetime hos din lege og legge fram hvordan du har det. det er bedre å få ta tak i tingene før det blir verre. Håper det går bra med deg...

[Gjest Gjest]

Sorg er tristhet med grunn depresjon er tristhet uten grunn

[Gjest Gjest]

Sorg er tristhet med grunn depresjon er tristhet uten grunn

Dette stemmer overhodet ikke!!!

[Vannflaske]

Bumper litt i min egen tråd!

Satt og leste gjennom mine gamle innlegg, og ser at det faktisk er et helt år siden jeg startet denne tråden. Utrolig..

Hadde ikke mot til å snakke med fastlegen og be om en henvisning til psykolog før i november dette året, men da var det jammen på tide også!

Jeg sliter fortsatt, men på en litt en annen måte. I fjor følte jeg meg konstant langt nede, mens nå kan jeg ha perioder på noen uker hvor alt går sånn tålelig greit helt til jeg plutselig havner nede i kjellern igjen.. Og da blir det ille.

Har hatt mye sykefravær på jobben det siste året fordi jeg har dager hvor jeg rett og slett ikke klarer å komme meg ut og på jobb.. Har da bare funnet på en sykdom til kollegaene mine (oppkast, hodepine osv) og brukt egenmelding.. For hva skal jeg si til dem?

"Jeg kommer ikke på jobb idag jeg, for da begynner jeg bare å grine"

Jeg vet at de ikke har noenting med hvorfor jeg er borte, men de spør jo uansett..

Jeg føler meg så sårbar og svak for tida og jeg gråter for ingenting. Alle disse fadder-reklamene på tv'n nå i jula for eksempel.. Jeg takler ikke å se de.

Leser at Rainbow Brite skriver at man skiller mellom mild, moderat og alvorlig depresjon. Nå er det vel ca tre uker siden jeg hadde min første av foreløpig to samtaler hos psykolog og han sykmeldte meg med en gang. På sykmeldingen har han så klart skrevet at jeg fremstår som alvorlig deprimert.. Har ikke særlig lyst til å levere den til sjefen min akkurat..

Skal tilbake til min tredje samtale imorgen, men er usikker på hvor mye jeg egentlig kommer til å få ut av disse timene da det er mye jeg ikke har lyst til å fortelle han og heller holde for meg selv.

Tenker da bl. a på det med at jeg har røyka en del hasj (veldig dumt - jeg er fullstendig klar over det!) + mye annet også.

Jeg misliker sterkt tanken på at det skal ligge en journal på meg et sted med alle mine "dype" hemmeligheter og rus"misbruk". Stoler fortsatt ikke på dette med taushetsplikt osv..

Noen som kjenner seg igjen i det jeg skriver eller er jeg den eneste som har det sånn?

Alle dere andre som går til psykolog; Forteller dere alt, eller er det mye dere holder for dere selv?

Jeg tenker at det må jo være litt bortkasta å gå dit når jeg likevel ikke klarer å fortelle om alle problemene mine og alt jeg sliter med. Kanskje han vurderer meg utifra et feil synspunkt osv.

Nå ble sikkert dette innlegget veldig langt, men jeg får ikke skrudd av tankene og sliter med søvnen..

[Uansett]

Nå går jeg ikke til psykolog selv, enda, jeg har prøvd i altfor lang tid å mote meg opp til å få en henvisning fra fastlegen og prøver fortsatt. Kjenner meg uendelig godt igjen i mye av det du skriver.

Jeg tror absolutt ikke det er bortkasta selv om du ikke forteller absolutt alt. Alt du kan få fortalt og få snakke med psykologen om tror jeg kan hjelpe deg videre, kanskje du får ordnet opp i noen ting i det minste. Etterhvert får du kanskje tillit til dette mennesket og klarer å fortelle mer? For husk, h*n har taushetsplikt.

Når jeg en gang kommer meg til psykolog, noe som må skje ganske snart, kommer jeg nok til å fortelle alt. Iallfall etterhvert. Selv om det er pinlig, kanskje ulovlig, ekkelt. Mest fordi jeg tror alle disse tingene har bidratt til hvordan jeg har det idag, altså er de relevant, men også fordi det er ubehagelige ting jeg bare gjerne vil få ut til noen som kanskje bryr seg - selv om det bare er jobben deres.

[Gjest Gjest]

Det som er så drit er at man føler seg så lite verdt at man ikke vil bry andre med sine følelser. Det er hvertfall sånn jeg føler det. Jeg føler at det er en skam å være deprimert.

Jeg hater jula, familiesammenkomster, ferier og andre anledninger hvor jeg føler at jeg blir påminnet om hvor mislykket og ensom jeg er. I blant får jeg angstanfall når jeg skal i selskaper. Nå lurer jeg på om jeg heller burde avlyse på forhånd for å skåne meg for disse anfallene. Jeg har samboer, men jeg føler også at han aldri blir fornøyd med meg. Hverdagene går som oftest greit. Jeg drar på jobb og er sent hjemme. Da rekker jeg ikke tenke på privatlivet. Men i blant så tenker jeg at man skal jo leve privat også og da blir jeg trist og misfornøyd med livet mitt. Jeg greier tydeligvis ikke å komme på rett spor. Uansett hva jeg gjør, så blir det feil. Det er da selvmordstankene kommer. Her en dag på julegavehandling, så fikk jeg plutselig lyst til å hoppe utfor en bru på vei hjem. Når jeg kjører bil, så tenker jeg ofte på å kjøre av veien i full fart. Vi har noen fine skarpe kniver hjemme, som er helt idelle til å kutte pulsårer med. Men jeg gjør ikke disse tingene.

Jeg fikk en diagnose en gang for mange år siden hvor legen min hadde henvist med til BUPP fordi jeg hadde anoreksia. Jeg ble sint og kastet vekk brevet fra psykologen, men jeg er ganske sikker på at det stod kronisk depressiv. Det var det dummeste jeg hadde hørt. Jeg var jo ikke deprimert. Nå i ettertid, så tror jeg kanskje at det var riktig. Jeg ER syk. Det vet jeg nå. Akkurat nå er det så ille at jeg er redd for meg selv. Jeg har lyst til å få noen piller som gjør at jeg ikke får lyst til å ta livet mitt. Jeg skulle også ønske at noen kunne rive meg ut av det livet jeg har nå og inn i et liv som noen fortalte meg at var riktig og hvor jeg da var lykkelig.

Ja.. Det kom kanskje ut av sammenheng med denne tråden, men jeg måtte bare få det ut.

[Vannflaske]

Du burde kanskje snakke med fastlegen din, gjest, så du kan få litt hjelp?

Føler det samme som deg, at det er en skam å være deprimert.

Har ikke fortalt noen jeg kjenner at jeg går til psykolog før idag, da fortalte jeg det til en venninne.. Føles faktisk litt bedre, for jeg føler på en måte at jeg holder de for narr når jeg ikke forteller de om problemene mine og hva som skjer i livet mitt.

Både fastlegen og psykologen min har snakket om piller og fastlegen min skrev faktisk ut en resept til meg på noe som het remeron (tror jeg?) Skulle visstnok få meg til å sovne lettere. Jeg er så imot piller at jeg har "takket nei" og ikke giddi å hente de en gang.

Når det gjelder psykologen så vet jeg ikke om jeg kommer til å fortsette. Ble veldig usikker idag da jeg var ferdig med min tredje time.

Han sitter der med masse spørsmålsskjemaer jeg må svare på så han skal kunne stille en diagnose.

Foreløpig har han kommet fram til at jeg har en tilbakevendende depressiv lidelse, generalisert angst, sosial angst og unnvikende personlighetsforstyrrelse..

Blir nesten bare mer deppa av det jeg, når jeg får høre hvor mye som er "galt" med meg..

Har time igjen hos han neste uke, så jeg får ta det derfra.

Når det gjelder deg, Uansett, så syns jeg du bare skal komme deg til fastlegen og be om en henvisning så fort som mulig. Jeg vet utrolig godt hvor tøft det er, men husk at fastlegen er til for å hjelpe deg!

Kan jo hende vi får det bedre av disse timene etterhvert, begge to..

[Gjest *smak*]

Hvis du har sånne tanker som: "Er ikke vits i å legge seg fordi da må jeg stå opp i morgen" så er det eneste som nytter å begynne å gjøre noe, hva som helst egentlig. Det hjelper! Å legge seg ned å bli full av medlidenhet er det dummeste en kan gjøre. Er viktig å stå opp til fast tid og ha faste rutiner også. Man skal presse seg til å orke litt mer hver dag. Dette er noen tips fra meg. Håper de hjelper! Husk at en terapeaut bare kan tipse deg på rett vei, men du må gjøre jobben selv. Det kan være tungt å tvinge seg i gang om morgenen, når sengen er sååå god. Men på sikt har du godt av det.

[DingDong]

Vet innlegget ditt er gammelt, velger likevel å sitere deg på dette og kommentere det.

De siste månedene har jeg vært drittlei alt. Vil ikke på jobb, klarer nesten ikke stå opp og komme meg av gårde. Må jeg gjøre dette resten av livet? Stå opp tidlig, gå på en jobb jeg ikke vil til, og så hjem? Er det meningen med livet?

Har ikke lyst til noen ting lenger, blir nervøs av å møte andre folk enn vennene mine. Føler meg mislykka og dum når jeg er med ukjente mennesker. Har bare lyst til å sitte hjemme i leiligheten og røyke meg skakk. Har tenkt en del i det siste på om livet egentlig er verdt å leve. Gidder jeg dette i 50-60 år til?

Det uthevede kan jeg relatere til, derfor har jeg for mitt vedkommende gjort noe med det. Siden du skriver 50-60 år til, så antar jeg at du er i 20-årene, altså er vi gjevngamle.

For meg er ikke dette tegn på depresjon. Det er fullt mulig at fagfolk vil karakterisere det som en depresjon, men det synes jeg er forkastelig. Her er min forklaring på hvorfor jeg mener det.

Mange sliter i dag med psykiske lidelser, veldig ofte er de betinget av de samme tankene som du "lider" av. Vi får høre at vi må ha mer åpenhet rundt psykiske lidelser og depresjon, for på den måten blir det enklere for vedkommende å akseptere at han/hun er syk. For å deretter søke hjelp og behandling. Ofte kommer denne "behandlingen" og "hjelpen" i form av piller og samtaler.

Mange nyter godt av pillene og samtalene, og klarer på sikt å leve "normalt" i samfunnet igjen. Andre havner i en "ond sirkel", hvor de karakteriseres som syke individer som trenger terapi og lykkepiller...

Jeg skal ikke si at "depresjonsdiagnosen" er inteteksisterende, for det finnes nok folk som er geniunt deprimerte.

Poenget mitt er at det er samfunnet som gjør folk deprimerte. Vi blir utsatt for et ekstremt press på alle fronter av livet, og vi har tusenvis av ting vi må forholde oss til.

Blant annet vil jeg sette søkelys på all reklamen vi blir bombardert med. Ikke bare opplyser den oss om nye produkter, men den gjør også at vi føler en rekke behov som ble skapt av reklamen. Dette behovet dekkes når vi kjøper produktet, for så å stue det vekk på loftet eller i en bod noen uker senere.

Gjennom annonsering kan de penetrere menneskets mest grunnleggende behov, og utnytte dem. La meg gi noen eksempler for å illustrere;

1. Du er feit og stygg, kjøp vårt slankeprodukt og bli tynn. (Dette går på at mennesker vil bli sett på og anerkjent av andre).
   
2. Du har masse kviser i trynet og er stygg, kjøp clerasil ansiktskrem. (Igjen, dette går på aksept og andres inntrykk av deg).
   
3. Kjøp forsikring, du kan bli utsatt for noe fryktelig, og da kan vi hjelpe deg. (Dette går på trygghetsfølelsen, vi mennesker er opptatt av å føle oss trygge).
   
4. Fet bil. (Andre vil se på deg som en suksess)
   

I forbrukersammfunnet, så er vi nemlig bare forbrukere med kjøpekraft som konsumerer produkter, og det må vi arbeide for å få penger til. Dette blir for mange en meningsløs tilværelse, fordi alt er så "glætt" og overfladisk.

Videre er vi utsatt for et slags gruppepress og en mentalitet der hva vi jobber med beskriver din verdi som menneske. Det er derfra vi har våre idealer rundt eliteyrker som lege, advokat og så videre.

Jeg tør nesten ikke beskrive hvordan man blir sett på av allmennheten, dersom man ikke synes at "jobbing er livet" og er villig til å bruke 37,5 timer i uken på det. Da blir man sett på som tiltaksløs, arbeidssky og snyltende.

Er dere klar over at folk har tatt livet av seg, fordi de har mistet jobben? De er så innbitt på at den viktigste delen av deres liv og verdi er arbeidet de gjør, at de faktisk avslutter livet sitt fordi de mister jobben!

Denne arbeidslivspropagandaen blir vi utsatt for konstant. Gjennom skole, NAV og så videre. Vi har alle hørt at mennsker som ikke har jobb, alltid blir deprimerte... For noe forbanna hjernevaskende sprøyt.

Dessverre har dette sprøytet fungert, for i dag fungerer vi mer som hjeterhunder for hverandre enn støttende og positive. Folk som ikke lever i tråd med samfunnets normer er sosiale avvik, og de kan man fint snakke nedlatende til eller vise liten eller ingen respekt.

Uansett, dersom man blir "deprimert" pga noen av disse tingene og holder seg i live, så blir man skjøvet inn på et kontor. Der blir man fortalt at det er flott at man innser at man er mentalt syk og har psykiske lidelser.

Nei, vettu hva, det er for meg helt idiotisk. Hvorfor skal enkeltindividet proppes full av kjemikalier og sitte i "dype samtaler" med (kjøpte og betalte) terapauter for å føle seg bra, når det er samfunnet som er så til de grader sykt?

Finn ut hva du vill innerst inne, si opp jobben din og realiser drømmene dine uansett hva de er. Det handler ikke om fast jobb, barn, hund, to biler og hus med hage for alle. Det er heller aldri for sent å snu, dersom du sitter med mange forpliktelser allerede.

Endret 31. desember 2008 av DingDong

[Uansett]

Han sitter der med masse spørsmålsskjemaer jeg må svare på så han skal kunne stille en diagnose.

Kan jeg spørre hva slags spørsmål man blir stilt her?

Foreløpig har han kommet fram til at jeg har en tilbakevendende depressiv lidelse, generalisert angst, sosial angst og unnvikende personlighetsforstyrrelse..

Blir nesten bare mer deppa av det jeg, når jeg får høre hvor mye som er "galt" med meg..

Syns du heller skal se på det som et slags framskritt, jeg, du har fått diagnosene og kan få hjelp.. (lett for meg å si)

Når det gjelder deg, Uansett, så syns jeg du bare skal komme deg til fastlegen og be om en henvisning så fort som mulig. Jeg vet utrolig godt hvor tøft det er, men husk at fastlegen er til for å hjelpe deg!

Kan jo hende vi får det bedre av disse timene etterhvert, begge to..

Ja, er bare redd for å ikke bli trodd/tatt alvorlig. For at jeg ikke skal klare å få fram hvor ille det faktisk er, kommer sannsynligvis bare til å begynne å gråte og ikke få sagt noe mer.

Lykke til videre i alle fall !

Misforstår jeg, eller mener du at det omtrent ikke finnes folk som egentlig er deprimerte? Genuint deprimerte, hva mener du med det?

[DingDong]

Misforstår jeg, eller mener du at det omtrent ikke finnes folk som egentlig er deprimerte? Genuint deprimerte, hva mener du med det?

Vel, med genuint deprimerte, så mener jeg folk som har mistet mannen, kona, barnet eller foreldrene sine. Folk som har blit seksuelt misbrukt eller vært utsatt for vold og dermed mistet tryggheten.

Slike ting kan defineres som genuine depresjonsfaktorer, for de tingene der er trist på ordentlig.

En person som mister jobben, blir deprimert og tar livet av seg, ser jeg ikke på som "genuint deprimert". Klart det føles likt for vedkommende, men poenget er at vedkommende har blitt indoktrinert i et verdisyn der han kun er verdt det han gjør, altså arbeidet sitt.

Andre tar livet sitt pga sitt dårlige selvbilde. For at selvbildet skal bli dårlig, så må man ha en "mal" eller norm å måle seg opp imot. Dette er også inndoktrinert verdisyn. Her er man kun verdt utseendet sitt...

Det er jo selvfølgelig ikke sant. Personen kan være en god far, en god søster eller en god venn... Det er jo for pokker slike ting som betyr noe, ikke hva man jobber med eller hvor vakker man er.

PS: Jeg er vakker. :D