De som trodde på kjærligheten

[Gjest Minnie Emmerdale]

Jeg har latt meg inspirere av Coudys innlegg om sin mor og ønsker dermed å finne ut litt mer om kvinners vuderingsevne i parforhold.

Jeg synes jeg stadig leser om kvinner som blir manipulert og rundtlurt for både verdighet og penger av feks. menn med innvandrerbakgrunn. Kvinnene blir fullstendig forvandlet og tar disse mennene automatisk i forsvar selv når de angriper ens familie.

Hva er det som skjer? Jeg kan nesten ikke tro at dette er kjærlighet, det høres mer ut som frykt.

Vi som ser på oss selv som normalt oppegående mennesker, kan vi forestille oss at vi ville godta og bli behandlet på en lik måte at noen vi trodde elsket oss?

Milla

[aline]

Jeg ser på meg selv som en oppegående, sosial og sterk kvinne, noe de fleste jeg kjenner også ser på meg som.

Men jeg har allikevel blitt manipulert, ikke rundlurt, men manipulert av en norsk kjæreste, og psyket ned til et nivå der jeg hadde to sammenbrudd hvor jeg ikke så hva som skjedde før jeg våknet med hånda full av piller!

jeg ble manipulert i en "enkel" forstand, for det ER faktisk noe i det at når du hører noe mange nok ganger, så tror du på det til slutt.

Jeg ble "spøket med hver dag, jeg visste hver dag at det var spøk, men endte til slutt opp med å måtte spør min mor om jeg var dum og feit. Jeg gikk da på skolen, utdannet meg til grafisk formgiver, og hadde bra karakterer i alle fag. Jeg var 174 høy og veide 60 kg, trente to til tre ganger i uka og var i flott form. Allikevel TRODDE hjernen min tilslutt at dette var sant.

Ingen av disse mennene som behandlet meg slik gjorde dette fordi de var onde, ingen av dem prøvde å manipulere eller såre meg. Kanskje jeg er lett motakelig, men det tror jeg på en måte ikke på.

Jeg har en mor som ble manipulert av min far (også norsk, bare for å nevne). Når de gikk fra hverandre så var det så ille at hun ikke svarte når folk snakket til henne, fordi hun regnet med at det hun sa ikke betydde noe for noen rundt henne.

Det er småting bare som kan skape slike situasjoner. Og jeg er nesten sikker på at hvem som helst av oss kan havne i den situasjonen å bli manipulert eller lurt eller brutt ned. Ihvertfall dersom vi ikke i utgangspunktet er skrekkelig skeptiske. (noe man jo blir etterhvert når man har opplevd det ett par ganger.. )

han som var del i at jeg satt med psykiske sammenbrudd, er den eneste mannen jeg noengang har elsket! Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg virkelig elsket ham, selv etter å ha sett hva som skjedde. Vi er til og med venner i dag.

Ting skjer av og til, som man ikke helt kan styre bestandig. Men man kan allikevel aldri la være å prøve når man treffer en som man virkelig liker, ikke dersom man ikke har ett ønske om å sitte alene resten av livet.

Jeg spør meg heller ikke om hvorfor kvinner faller for norske menn, selv om jeg selv har dårlig erfaring med opptil flere av dem.

Men, jeg ville lært meg kulturen og religionen til vedkommende, den dagen jeg traff en som interesserte meg som helt klart hadde en annen bakgrunn en meg. men ville ikke latt ham være, før jeg i det minste ante hvordan menneske han var.

rotet svar, vet ikke om det kom noe fornuftig ut av det. Men jeg tror (også av tidligere diskusjoner) at du Milla, og endel andre, tror man må være en svak person, eller ikke oppegående, som roter seg borti slike menn (uavhengig av farge.) Og det stemmer dessverre ikke. Hadde det bare vært så enkelt!

[Gjest Anonymous]

Det må jo være noe med selvtilliten som svikter, når normale kvinner godtar slik oppførsel. Kjærlighet har ihvertfall ingenting med slik behandling å gjøre!

Vi kvinner må bli flinkere til å bli mer kresne i våre valg av partner, både når det gjelder nordmenn og utlendinger, uten at jeg her mener man skal bure seg inne, og ikke bli kjent med menn. Selvfølgelig skal man jo det :D Men det virker som enkelte kvinner på død og liv MÅ ha en mann i huset, uansett hvilken skapning denne mannen måtte være. Nei, da er det vel bedre å ta seg en tur til psykolog, få på plass hva det er som gjør at man tror en selv er mindre verdt, og bygge opp selvtilliten. Har en kvinne selvtillit, og kjenner sine grenser og egenverdi, blir det vel vanskeligere å finne seg i hva som helst slags tull fra en partner, uansett hvor forelsket man måtte være?

Stine

[Bettie]

Både kvinner og menn kan bli rundlurt, og jeg tror ikke det er hverken rase- eller kulturbetinget. Manipulering og mishandling henger sammen med makt, og hvordan den brukes.

Men jeg tror at først må man skille mellom foreldskelse og å elske. Noen ganger er det bare to tilstander av samme sak, andre ganger ikke.

I en forelskelsesperiode, er man ofte blind for kjærestens mulige feil - helt naturlig, og det er i den perioden grunnlaget for manipulering blir lagt. Seinere ser man kjærestens "feil og mangler". I et likeverdig forhold har man mulighet til å avgjøre om disse "feilene" spiller noen rolle eller ikke.

I et forhold som ikke bygger på likeverd, blir "feilene" lagt over på den andre personen - og du er inne i et mishandlingsmønster det er svært vanskelig å komme ut av. For den som bli mishandlet legger all skyld på seg selv, og ingen på motparten. Og det skjer ikke fordi noen liker å bli mishandlet - det er sterke psykologiske forklaringer ute og går her.

Blir man lurt til å utbetale penger ol., er det noe av det samme som spiller inn, men ikke helt det samme. Motparten legger et følelsesmessig press på en, ofte iblandet litt skyldfølelse, og ofte bare litt og litt. Men disse sakene får ofte en bedre ende enn mishandlingssakene, for de foregår ikke over så lang tid.

[aline]

Litt for enkelt, jeg hadde selvtillitten i orden og visste godt hva jeg godtok i begge disse forholdene. Jeg har heller aldri vært desperat etter å ha en mann i huset, og lar meg sjeldent bli for nær med hvem som helst. Det skal noe spesielt til ved en person for å komme inn der de betyr mest.

Det har ikke noe med kjærlighet å gjøre, nei, men det har ikke noe med tydelig og bevisst forsøk på manipulering å gjøre bestandig heller. Som sagt, ingen av de tilfellene jeg snakker om er det menn som forsøkte å manipulere eller såre, men allikevel skjedde det.

Det er skrekkelig vanskelig å forklare hvordan slike ting kanskje, og jeg tror det er enda vanskeligere å forstå hvordan en slik situasjon kan oppstå dersom man ikke har vært i en.

Ps. jeg trengte ikke psykolog FØR jeg gjennomlevde disse situasjonene, hadde det meste på plass da, for å si det sånn. Men etterpå....trodde jeg skulle klare meg selv da også, men må nok krype til korset og få litt proffhjelp til å komme over den der sammenbrudd saken. Stygg sak, som ikke hadde noe med verken svak person å gjøre, dårlig selvtillitt eller slem partner. Men, igjen, jeg forstår at det er vanskelig å skjønne at slikt kan skje sterke, oppegående og sikre personer! Jeg ville ikke trodd det noen gang kunne skjedd med meg! om jeg ikke hadde visst bedre.

[Gjest Minnie Emmerdale]

Men jeg tror at du Milla tror man må være en svak person' date=' eller ikke oppegående, som roter seg borti slike menn[/quote']

Vel, ikke nødvendigvis Aline, men jeg har vel ett inntrykk av at det er kvinner med en "broket" fortid som gjerne roter seg borti psykopater og voldsmenn av den typen. Det gjelder selvsagt ikke alle.

Milla

[Gjest sexysadie]

hvis man ikke tror på kjærligheten???

Hva skal man da tro på??

[Gjest Laila]

-Det har noe å gjøre med hvilke forbilder og rolle-modeller man vokste opp med - hvis man f.eks. hadde en voldelig, aggresiv far og to brødre som også var slik, pluss at de var fulle av kvinne-forakt, ja, da vet man rett og slett ikke hvilke gode egenskaper man skal lete etter hos en mann......

Man tror selvfølgelig at det man er oppvokst med og "opplært" til, er det som er normalen - og overser faresignalene - ikke rart at mange går fem på før man lærer, og noen lærer visst aldri.

Nå er det slik at de fleste av disse mennene som utnytter kvinner, ofte er sosialt "aksepterte"- smilende og hjelpsomme overfor naboer og arbeidskolleger - men kan være de reneste hus-tyranner. Om utenlandske menn er i flertall i denne gruppen, skal være usagt, men man kan jo ha sine tanker.

Dette er en komplisert problem-stilling som ikke har noe med å være dum/selv-utslettende å gjøre - det er et mønster vi tar med oss, både menn og kvinner - vi må bare bli så bevisste på dette at vi prøver å stoppe det - i vår generasjon -og ikke føre det videre til neste.

[Scarlet Sax]

Jeg er av den oppfatning at så lenge du ikke selv har opplevd å leve sammen med en psykopat, kan du ikke ane hvordan det er, ei heller dømme andre. Det virker for meg som at kvinner og menn som er så uheldige å rote seg borti "feile" personer, blir sett på som svake. Faktisk er det bevist at ofte er det i utgangspunket sterke mennesker som lar seg kue.

En ting som stadig går igjen, er at mange ikke forstår hvorfor oppegående kvinner og menn roter seg bort i psykopater...

Dere må huske: en psykopat viser ALDRI sine egentlige farger før det har gått månedsvis, kanskje årevis. Og en psykopat er den mest sjarmerende person du kan tenke deg i begynnelsen - du blir lurt trill rundt, og får nærmest sjokk når han/hun etterhvert begynner å kicke på deg - i begynnelsen er det bare harmløse kommentarer, men utvikler seg etterhvert, av mer alvorlig karakter.

Kan dere i det hele tatt tenke dere så vondt det er? At den som du elsker overalt på jord kan plutselig være så stygg mot en?

Det aller verste jeg hører er at vi kvinner skal være mer selektive i valg av mannfolk - hallo - det står da ikke skrevet i pannen til den sjarmerende mannen du treffer at han er psykopat?

La meg bare få avslutte med at jeg selv har vært sammen med og bodd med en psykopat, og jeg ønsker ingen andre å oppleve det jeg gjorde. Familien min måtte gi meg et realt spark i ræva for at jeg skulle få øynene opp. Heldigvis klarte jeg å komme meg bort.

Og en annen ting, en psykopat innrømmer aldri feil - det er alltid alle andre det er noe galt med - så tro aldri du kan forandre ham.

-SSax

[Gjest Anonymous]

Blir så irritert når jeg leser dette. Jeg har ikke "broket" fortid, men har likevel havnet i denne situasjon og nettopp kommet meg derfra. Har lest masse om det i ettertid og gått til samtaler, og det disse mennene finner er alltid sterke kvinner/jenter for å ha noe å trykke ned!

[Gjest Minnie Emmerdale]

Blir så irritert når jeg leser dette. Jeg har ikke "broket" fortid' date=' men har likevel havnet i denne situasjon og nettopp kommet meg derfra. Har lest masse om det i ettertid og gått til samtaler, og det disse mennene finner er alltid sterke kvinner/jenter for å ha noe å trykke ned![/quote']

Du kan ikke si at de "alltid" finner de sterke kvinnene. Jeg sa heller ikke at det kun var de "svake" som ble ofte for slike menn, jeg sa at det var endel.

Jeg ser på meg selv som relativt sterk og jeg har dumpet kjærester på dagen fordi de begynte på bli veldig kontrollerende. Jeg har hatt antennene ute på fullt når jeg har vært usikker på mine forhold men med min nåværende kjæreste kan jeg endelig slappe av.

Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan er såkalt sterk kvinne kan la seg utnytte av slike menn. Hvor er det det går galt?

Milla

[aline]

Jeg har heller ingen broket fortid, ei heller trenger mannen være psykopat for at ting skal bli helt galt.

Verden er full av nyanser, alt er ikke enten slik eller sånn. tipper på at så godt som alle forhold som blir forkludret psykisk eller fysisk er mellom mennesker med forskjellig utgangspunkt i livet.

Ting skjer, man bør takke seg hellig når man unngår å være den uheldige!

[aline]

Milla, godt spørsmål! Hvor går det galt? Når er det vi sterke, oppegående kvinner finner oss i en behandling vi ikke ville godtatt i det hele tatt, om det hadde kommet kastet over oss?

Problemet i mine situasjoner er vel heller at dette har kommet veeeeldig gradvis, som små bagateller i hverdagen. Men det har utviklet seg til å bli noe som ødelegger. Jeg har prøvd å analysere hva som skjedde, jeg har forsøkt å forstå hvordan det kunne skje. Det eneste jeg har kommet frem til er at jeg burde ha gått før, men det er ikke alltid så lett. HAN var svak, og spilte på det. svak men slu på en måte. Tok tak i ting jeg ikke la merke til.

Det er ikke lett å bare gå når du har lært deg å elske en person, for de aller færreste er bare onde. Min værste var snill, kunne aldri gjøre en flue fortred (annet en når det klikket for meg og jeg skjelte ham ut og løy til ham, etter at det var slutt.) hadde mange nydelige sider ved seg, i tillegg så var han svak, ble oppriktig såret og "trengte" meg til å backe seg opp i forhold til familie bl.a.

Han hadde blitt skadet psykisk i sin oppvekst, og hadde feil som viste seg etter å ha bodd sammen en stund.

Det er ikke noe enkelt svar på det spørsmålet ditt Milla, ikke som jeg kjenner ihvertfall.

[Tusenfryd]

Jeg kommer fra et ressurssterkt og sunt, akademisk høyinntekst-hjem, hvor jeg ble oppdratt til å tro på meg selv. Jeg lærte at jeg var verd noe, og alle mine innfall og ungdomsopprør ble, om ikke bifalt, men i alle fall oppmuntret til å ta lærdom fra. Jeg fikk støtte i mine valg, og dette gjorde meg til en sterk og glad jente som reiste alene ut i verden med et nysgjerrig og åpent blikk over en nese som ikke lot seg pille på. De som hadde forsøkt det lå strødd etter meg. Jeg visste hva jeg ville og tok det om jeg ikke ble det gitt - og jeg skulle nå langt.

Etter tre år flyttet en dott hjem igjen til mor og far. Hadde vært hjemme på ferie noen ganger med litt blåveiser her og der. Og den åpne og glade og sosiale jenta hadde bodd tre år i en by uten å få seg venner. Kolleger hadde jeg og hadde det godt med dem, men alle jeg forsøkte å pleie utenomarbeid-relasjoner til var jo horer og sånn, og vi hadde det jo så bra med oss selv bare.

Hvordan kunne dette skje? Jeg var ikke svak. Jeg hadde ingen broket fortid. Men som andre nevner her - litt etter litt. Og ingenting før etter en stund, når man føler seg bundet. Dessuten ser man veldig lite når man står midt oppi det hele. I ettertid var det jo galskap, ingen tvil om det. Men jeg så det ikke på den måten da jeg var ung og midt i det.

Nå skal det også sies at jeg hele tiden visste at dette ikke kom til å vare - men likevel tok det lang tid før jeg gjorde noe med det.

Jeg var også hjemme noen måneder før jeg reiste ut i verden igjen - fullt restituert og en nese som ikke lot seg pille på, og et åpent blikk mot den verden jeg skulle oppleve. Jeg hadde jo lært hjemme at det som ikke var så bra, var likevel full av erfaringer å ta med seg. Det stemte, og det ble en sterk og flott kvinne av meg også.

Men dette er ikke noe enkelt spørsmål, for alle som opplever sånne ting opplever det forskjellig. Psykopaten er lik i sin fremgangsmåte, men vi er ulike vi som tar i mot, derfor opplever jeg ting annerledes enn du.

Vi har også alle ulik bakgrunn, noen fra svakere hjem og med annerledes oppdragelse enn meg. Men det er også enda sterkere jenter enn meg fra enda bedre hjem som kommer utfor sånne menn. Man kan ikke skjære over en kam, og man kan ikke generalisere og man kan ikke dømme.

Jeg skulle bare ønske det var flere som kom seg ut av det tidligere. Om det er noen her nå som føler at de burde gjort noe med situasjonen sin, så sier jeg bare lykke til. Klart du får det til!

[aline]

Og som Tusenfryd, kom jeg også sterkere ut av det i etterkant! (selv om jeg sliter med det fakta at dette har jeg latt skje MEG!!)

Man lærer og strykes av å bli tvunget til å se hva som kan skje med en selv, når man i utgangspunktet trodde man var "usårbar" på en måte.

[ROBBAN]

Hei Tjejer!

Har postet svaret mit under familievold VS psykopati

[Gjest Anonymous]

Jeg var sterk, målbevisst og hadde grei selvtillitt men ble svak, knekt og mistet all selvtillitten.

Trodde ikke det var mulig å dette så langt ned men tok feil.

Ja jeg trodde på kjærligheten, hadde funnet mannen i mitt liv og vi planla barn, bryllup etc.

Tok han i å være utro og tilga han etter mange tårer og løfter fra hans side.

Kjøpte hus etterhvert og dagen etter at kontrakten var underskrevet kom sjokket.

Fikk vite at han hadde stått i med samme dama fast fra dag en. Andre har det også vært, hvor mange vet jeg ikke.

Dagen etter at jeg hadde hatt en spontanabort, lå han med henne. Jeg var på sykehus.

Hatet kroppen min plutselig, følte meg stygg og var deppa konstant.

Har bodd sammen med han hele tiden og endelig har selvtillitten vendt tilbake. Føler meg vel igjen samtidig som jeg begynner å se virkelig ned på han.

Har begynnt å date igjen, tok 1,5 år men nå går det oppover.

Tilbake til kjærligheten. Den tror jeg desverre ikke på lenger men det positive ved det er at ingen kan såre meg slik igjen.

[Gjest Gjest_hei_*]

Jeg har latt meg inspirere av Coudys innlegg om sin mor og ønsker dermed å finne ut litt mer om kvinners vuderingsevne i parforhold.

Jeg synes jeg stadig leser om kvinner som blir manipulert og rundtlurt for både verdighet og penger av feks. menn med innvandrerbakgrunn. Kvinnene blir fullstendig forvandlet og tar disse mennene automatisk i forsvar selv når de angriper ens familie.

Hva er det som skjer? Jeg kan nesten ikke tro at dette er kjærlighet, det høres mer ut som frykt.

Vi som ser på oss selv som normalt oppegående mennesker, kan vi forestille oss at vi ville godta og bli behandlet på en lik måte at noen vi trodde elsket oss?

Milla

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan er såkalt sterk kvinne kan la seg utnytte av slike menn. Hvor er det det går galt?

Milla

Det kan jo være at sterke kvinner kan føle at det er deilig å gi litt slipp på å alltid være så sterk også...skal nok ikke så mange kjærtegn til før de faller pladask!

Ikke så rart at det derfor nettopp er sterke kvinner som møter "psykopater", for hvilke andre menn tør.....

[Gjest Gjest]

men husk at det er manipulatoren som styrer dette.

for når man åpner seg følelsesmessig for et annet menneske blir man sårbar, og det er da de får fotfeste.

så sterk eller svak (hva nå i all verden det er egentlig) spiller gjerne ikke hovedrollen her, men den andre parten, den "syke parten" som bevisst eller ubevisst prøver å kontrollere sitt "valg", og sånne vet man bare ikke hvem er før man har "fått følt det på kroppen", og da er det vanskelig å komme seg ut pga av fotfestet de har fått i våre hjerter....dessverre...