Fasaden skal reises igjen,

[Gjest Fornøyd]

Beslutningen er tatt, fasaden skal opp igjen!

Barna er de eneste som får se mammas rette ansikt, men heller ikke de får se hele sannheten. Barna skal ikke være min støtte og trøst, de skal være min glede.

Det høres sikkert rart ut for andre at jeg tar en slik beslutning, men det er veldig enkelt. Jeg levde med en fasade i mange år, men ble forledet til å tro at andre ville se "den virkelige jeg", og lot fasaden falle.

Raskt oppdaget jeg at de ville ikke se meg, de ville se den de trodde jeg var.

De ville ikke se mine svake sider, høre om mine bekymringer, eller hverdagssorger. De ville ikke dele min glede over de små miraklene naturen gir oss, eller min sorg når noen hadde det vondt.

De klarte ikke å opptre naturlig mot meg da de så sidene de ikke hadde sett før, de ble bekymret, irriterte, sinte, forundret og overrasket, de kjente meg ikke igjen.

Og nå har jeg fått nok, jeg skal være den sterke klippen jeg var før fasaden falt. Jeg skal være den overoptimistiske glade datteren/kona/svigerdatteren/vennen, uten et problem i denne verden. Det finnes ingen problemer, bare utfordringer som venter på å bli løst.

Jeg skal være rådgiveren, orakelet, engelen, den reflekterte diplomaten, den ukuelige optimisten, den litt naive, blåøyde jenta de trodde jeg var.

Det blir kanskje feil å si fasade, for jeg er alt jeg har beskrevet, men jeg er ikke bare det! Da fasaden falt kom alle mine sider fram, ikke bare de positive, men sannheten er at ingen ville se disse sidene de trodde de ville se!

"Sett begrensninger", sa de. "Du må lære å si nei", da de. "Vi spør fordi vi vil høre sannheten", sa de. "vær tøff! Du må si i fra", sa de.

Og de mente det, i alle fall så lenge jeg ikke sa nei til dem, eller så lenge jeg ikke sa sannheten til dem, eller så lenge jeg ikke stilte krav til dem... Begrensingene gjaldt alle andre, ikke dem!

De ville høre at alt var bra, selv om jeg ikke hadde det så bra akkurat da.

De ville høre "det ordner seg", selv om jeg selv tvilte på at det ville ordne seg.

De ville ha hjelp, selv om de strengt tatt kunne ha ordnet det selv.

Fasaden skal opp, og jeg er lettet og glad!

Nå vet jeg hva jeg har å forholde meg til, og slipper å bli skuffet fordi jeg hadde for høye forventninger til andre.

Jeg vet hva de forventer av meg, og hva jeg har å gjøre til enhver tid.

Ærlig talt vet jeg ikke hvorfor jeg skriver dette her, jeg måtte vel dele tankene med andre.

Kanskje ønsket jeg å vise at det ikke alltid oppleves negativt å vise en fasade utad?

Jeg regner med å få noen skarpe tilbakemeldinger på dette, "å være seg selv på godt og vondt", og å vise hvem en er, og hva en står for, er jo noe av det som oppfattes som det viktigste i dagens samfunn. Og det er greit at enkelte av dere vil oppfatte meg som falsk!

Jeg er meg selv, jeg vil bare ikke vise hele meg til andre. Jeg velger å vise utvalgte sider av meg selv, og jeg velger det etter "krav" fra omgivelser og samfunn.

[gompen]

Beslutningen er tatt, fasaden skal opp igjen!

Barna er de eneste som får se mammas rette ansikt, men heller ikke de får se hele sannheten. Barna skal ikke være min støtte og trøst, de skal være min glede.

Jeg tror ikke noen barn har godt av å lære at deres foreldre setter på seg en maske for andre. Nå vet ikke jeg hvor gamle barna dine er, men slike ting lærer iallefall barn til å ikke vise følelser...

Det høres sikkert rart ut for andre at jeg tar en slik beslutning, men det er veldig enkelt.  Jeg levde med en fasade i mange år, men ble forledet til å tro at andre ville se "den virkelige jeg", og lot fasaden falle.

Raskt oppdaget jeg at de ville ikke se meg, de ville se den de trodde jeg var.

De ville ikke se mine svake sider, høre om mine bekymringer, eller hverdagssorger.  De ville ikke dele min glede over de små miraklene naturen gir oss, eller min sorg når noen hadde det vondt. 

De klarte ikke å opptre naturlig mot meg da de så sidene de ikke hadde sett før, de ble bekymret, irriterte, sinte, forundret og overrasket, de kjente meg ikke igjen.

Jeg forstår ærlig talt ikke hva du skal med mennesker som ikke tåler å høre dine bekymringer og problemer? Som vil at du skal smile og nikke pent og aldri si noe hvis du ikke har det bra? Jeg velger heller venner som tåler hele meg. Venner jeg slipper å passe på hva jeg snakker om til. Dine venner ville ikke jeg hatt lenge

Fasaden skal opp, og jeg er lettet og glad! 

Nå vet jeg hva jeg har å forholde meg til, og slipper å bli skuffet fordi jeg hadde for høye forventninger til andre.

Jeg vet hva de forventer av meg, og hva jeg har å gjøre til enhver tid.

For meg høres det kjedelig ut å alltid være forutsigbar på den måten.

Ærlig talt vet jeg ikke hvorfor jeg skriver dette her, jeg måtte vel dele tankene med andre.

Kanskje ønsket jeg å vise at det ikke alltid oppleves negativt å vise en fasade utad? 

Jeg regner med å få noen skarpe tilbakemeldinger på dette, "å være seg selv på godt og vondt", og å vise hvem en er, og hva en står for, er jo noe av det som oppfattes som det viktigste i dagens samfunn.  Og det er greit at enkelte av dere vil oppfatte meg som falsk!

Jeg er meg selv, jeg vil bare ikke vise hele meg til andre.  Jeg velger å vise utvalgte sider av meg selv, og jeg velger det etter "krav" fra omgivelser og samfunn. 

Personlig liker jeg ikke fasader/masker, og synes det er slitsomt å begrense meg i forhold til andre. Det betyr ikke at din metode er feil. Du vet vel hva som er best for deg selv.

Du sier at det viktigste i samfunnet er å vise hvem man er, men samtidig sier du at du ikke viser hele deg selv etter krav fra samfunnet og omgivelsene. jeg får ikke helt dette til å stemme?

[Gjest Fornøyd]

Bare for å ha det sagt, barna mine er tenåringer, sunne og friske, og viser følelser så det holder! Jeg har alltid vist dem hele følelsesregisteret... glede, sorg, sinne... og har alltid oppmuntret dem til å si i fra.

Jeg ser helt klart poengene dine, og jeg er i utgangspunktet ikke veldig glad i masker selv, men jeg føler en lettelse ved å ha tatt beslutningen om å sette på masken igjen.

"Alle" sier det viktigste er å vise sitt sanne ansikt, å være seg selv, å vise hva en står for. Men hva når "alle" viser det motsatte i handling?

Etter at jeg lot min fasade falle, at jeg viste omgivelsene alle mine sider, ikke bare de positive, har jeg opplevde mange reaksjoner jeg ikke kunne forutse, de fleste negative.

Min mor ble bekymret hvis jeg sa jeg hadde en dårlig dag.

Mannen min ble syk (fysisk syk) hvis jeg en dag eller to skulle være litt nede, og viste det. "Jeg har det ikke bra om ikke du har det bra", sa de begge to.

Og da fikk jeg dårlig samvittighet for at de ikke hadde det bra, og det ble en vond sirkel det var vanskelig å komme ut av.

Mine venner tilla meg følelser jeg ikke hadde, og rådet meg til ditt og datt, og kom med kraftige reaksjoner når det gikk ut over dem at jeg fulgte rådene deres.

Det ble et alt for stort ansvar for meg å være den som avgjorde hvilken dag andre skulle ha. Hadde jeg en dårlig dag, hadde "alle andre" en tilsvarende dårlig dag... slik vil jeg ikke ha det!

Derfor vil jeg ikke vise mine dårlige sider. Har andre dårlige dager skal det ikke være mitt ansvar!

[gompen]

Bare for å ha det sagt, barna mine er tenåringer, sunne og friske, og viser følelser så det holder!    Jeg har alltid vist dem hele følelsesregisteret... glede, sorg, sinne... og har alltid oppmuntret dem til å si i fra.

Godt å høre

Jeg ser helt klart poengene dine, og jeg er i utgangspunktet ikke veldig glad i masker selv, men jeg føler en lettelse ved å ha tatt beslutningen om å sette på masken igjen.

"Alle" sier det viktigste er å vise sitt sanne ansikt, å være seg selv, å vise hva en står for.  Men hva når "alle" viser det motsatte i handling?

Når "alle" sier en ting og gjør en annen så er "alle" påvirket av dobbeltmoral Jeg forstår at det er lettere å gjøre som de og sette på seg fasaden, enn å faktisk handle som man taler.

Etter at jeg lot min fasade falle, at jeg viste omgivelsene alle mine sider, ikke bare de positive, har jeg opplevde mange reaksjoner jeg ikke kunne forutse, de fleste negative.

Min mor ble bekymret hvis jeg sa jeg hadde en dårlig dag. 

Mannen min ble syk (fysisk syk) hvis jeg en dag eller to skulle være litt nede, og viste det.  "Jeg har det ikke bra om ikke du har det bra", sa de begge to.

Og da fikk jeg dårlig samvittighet for at de ikke hadde det bra, og det ble en vond sirkel det var vanskelig å komme ut av.

Mine venner tilla meg følelser jeg ikke hadde, og rådet meg til ditt og datt, og kom med kraftige reaksjoner når det gikk ut over dem at jeg fulgte rådene deres.

Det ble et alt for stort ansvar for meg å være den som avgjorde hvilken dag andre skulle ha.  Hadde jeg en dårlig dag, hadde "alle andre" en tilsvarende dårlig dag... slik vil jeg ikke ha det!

Derfor vil jeg ikke vise mine dårlige sider.  Har andre dårlige dager skal det ikke være mitt ansvar!

Man får ofte negative reaksjoner i begynnelsen av en prosess der man "lar maska falle" fordi det tar tid for folk å venne seg til "den nye jeg". De er vant til at du er sånn og sånn, fordi det er slik du har vist dem deg selv. For meg hjalp det å si til dem at jeg ikke orket å gå rundt og anstrenge meg for å framstå slik andre ville jeg skulle være.

Om moren din blir bekymret eller mannen din dårlig, så er det deres reaksjoner og ikke noe du bør ta ansvar for! De er da voksne mennesker og får ta ansvar for hvordan de føler ting selv? Har andre dårlige dager, så er det ikke ditt ansvar uansett! Du har ikke ansvar for hvordan folk reagerer på deg og din fremtoning, folk må da tåle at du er deg selv, uten at du skal ha dårlig samvittighet?

[Gjest Gjest]

Godt å høre

Om moren din blir bekymret eller mannen din dårlig, så er det deres reaksjoner og ikke noe du bør ta ansvar for! De er da voksne mennesker og får ta ansvar for hvordan de føler ting selv?

←

At det tar tid vet jeg, men ikke år, og mannens reaksjon blir mitt problem når han blir fysisk syk.

[Karianne78]

Bare for å ha det sagt, barna mine er tenåringer, sunne og friske, og viser følelser så det holder!    Jeg har alltid vist dem hele følelsesregisteret... glede, sorg, sinne... og har alltid oppmuntret dem til å si i fra.

Jeg ser helt klart poengene dine, og jeg er i utgangspunktet ikke veldig glad i masker selv, men jeg føler en lettelse ved å ha tatt beslutningen om å sette på masken igjen.

"Alle" sier det viktigste er å vise sitt sanne ansikt, å være seg selv, å vise hva en står for.  Men hva når "alle" viser det motsatte i handling?

Etter at jeg lot min fasade falle, at jeg viste omgivelsene alle mine sider, ikke bare de positive, har jeg opplevde mange reaksjoner jeg ikke kunne forutse, de fleste negative.

Min mor ble bekymret hvis jeg sa jeg hadde en dårlig dag. 

Mannen min ble syk (fysisk syk) hvis jeg en dag eller to skulle være litt nede, og viste det.  "Jeg har det ikke bra om ikke du har det bra", sa de begge to.

Og da fikk jeg dårlig samvittighet for at de ikke hadde det bra, og det ble en vond sirkel det var vanskelig å komme ut av.

Mine venner tilla meg følelser jeg ikke hadde, og rådet meg til ditt og datt, og kom med kraftige reaksjoner når det gikk ut over dem at jeg fulgte rådene deres.

Det ble et alt for stort ansvar for meg å være den som avgjorde hvilken dag andre skulle ha.  Hadde jeg en dårlig dag, hadde "alle andre" en tilsvarende dårlig dag... slik vil jeg ikke ha det!

Derfor vil jeg ikke vise mine dårlige sider.  Har andre dårlige dager skal det ikke være mitt ansvar!

←

Du må se til at det ikke bare er fasaden som er glad, men også du.

[Gjest Gjest]

Jeg er vanligvis veldig glad og fornøyd, har det stort sett bra, men ikke hele tiden som jeg gir uttrykk for når jeg bærer masken.

[Karianne78]

Jeg er vanligvis veldig glad og fornøyd, har det stort sett bra, men ikke hele tiden som jeg gir uttrykk for når jeg bærer masken.

←

Det er ikke noe unikt dette. Det er kun en del av det å være en sosialvarelse.

[Gjest Gjest]

Det er ikke noe unikt dette. Det er kun en del av det å være en sosialvarelse.

←

Men ikke like vanlig i trygge omgivelser, som innad i en familie, kanskje??

[aline]

Det ble et alt for stort ansvar for meg å være den som avgjorde hvilken dag andre skulle ha.  Hadde jeg en dårlig dag, hadde "alle andre" en tilsvarende dårlig dag... slik vil jeg ikke ha det!

Derfor vil jeg ikke vise mine dårlige sider.  Har andre dårlige dager skal det ikke være mitt ansvar!

←

så da er det fremdeles ditt ansvar hva slags dager andre har, viser du gode dager har andre og så gode dager.

hva da når andre har dårlige dager helt uavhengig av deg, er de da ansvarlige for din dag?

og, har DU det best når du kun lar deler av deg få ta del i livet ditt?

Jeg levde lykkelig i mange år og viste kun den blide fasaden, tenkte overhode ikke over at det var en fasade engang, det var så naturlig å skjule de såre, triste, svakere sidene mine at jeg ikke reflekterte over det i det hele tatt.

Inntil jeg ble syk, jeg slet på meg kroniske problemer jeg kanskje må leve med resten av livet fordi jeg fortrengte de "svake" sidene mine.

Blir litt panisk når jeg leser det du skriver... selv om det kanskje funker helt fint for deg altså. Kjenner igjen mye, folk som ikke liker at jeg ikke alltid er blid, folk forholder seg annerledes til meg nå, men likevel har jeg funnet ut hvem som er mine virkelige venner, og de setter faktisk pris på og føler seg beæret over å faktisk få se hele meg, ikke bare deler.

De som ikke taklet det, er ikke der lenger, av venner altså.

hvorfor ser du og andre rundt deg det som ditt ansvar at alle andre har det bra? For det er det det inntrykket jeg får.

Jeg trodde ikke folk kunne like meg jeg, hvis jeg viste også de andre sidene, og ikke alle gjør det... men så har jeg også lært at alle trenger ikke like meg.

Og, jeg prøver ikke å overtale deg til å la være å sette opp fasaden, bare å tenke litt på deg oppi det hele. Det er lov, det er også lov å si ifra til andre at du trenger slik og sånn, og legger de sitt humør over på deg da, så si ifra at det faktisk ikke er ok.

[Gjest vimselot]

Snill og flink pike? Hva er vitsen... Mener ikke at du skal overkjøre andre med dine problemer, men det virker som om de er minst like opptatt av å holde fasaden som du og at du er blitt en slags vaktmester.

Jeg orker ikke fortelle alt til noen, og velger hva jeg forteller og til hvem. Men har jeg en dårlig dag, unnslipper det ikke min egen virkelighet.

Å plage mine foreldre f.eks. med mine problemer vil jeg ikke, men å snakke med venner og venninner og tidligere kjærester har gjort at de også tør å fortelle meg om sine problemer.

Vi snakker ikke bare om problemer, så det er sagt. Du kan gå på en knekk om du bare er fasade og et ja-menneske. Du har ikke noe ansvar for andres hverdag hvis du selv er sliten og betror deg. Det høres så slitsomt ut å aldri kunne fortelle hva du føler og hvordan du har det. Hvorfor skal du være til for alle, mens de ikke er til for deg?

Hvorfor skal ikke du ha dårlige dager når de kan ha det?

[Gjest Gjest]

Det er helt hårreisende for meg å lese denne tråden, skjønner poengene dine veldig godt, TS, siden jeg har det på akkurat samme måte selv. Jeg har nettopp begynt på lykkepillen for å bli mitt gamle maskejeg, eller altså klare å leve med de forskjellige sidene ved meg, uten å få tilbakemeldinger fra folk om at det ikke passer seg.

Flotte svar får du òg, her var det mye bra å lese.

[Gjest vsn]

Tror du går en depresjon i møte hvis du skal undertrykke følelsene dine.

Jeg er vant til at folk kaller en spade for en spade. Det virker så fjernt fra min verden å "sette opp en fasade".

[Grønt blad]

Jeg tror de aller fleste har en maske/fasade, men i svært forskjellig grad. Og man bytter maske litt etter hvilken rolle man spiller (forelder/student/sjef/kjæreste/støttende venninne osv.). Det er ikke alt man sier til/gjør mot alle.

Det virker på meg som TS har en fasade som er større enn hun ønsker, noe som jeg ikke tror er godt i lengde. Kanskje det hadde vært mulig å bygge ned fasaden litt etter litt?

Endret 9. mai 2007 av Grønt blad

[Gjest Gjest]

Tror du går en depresjon i møte hvis du skal undertrykke følelsene dine.

←

Jeg tror det er større risiko for depresjon hvis man i det lange løp ser at de man er glade i har det vondt på grunn av en selv.

[Gjest Fornøyd]

Jeg tror de aller fleste har en maske/fasade, men i svært forskjellig grad. Og man bytter maske litt etter hvilken rolle man spiller (forelder/student/sjef/kjæreste/støttende venninne osv.). Det er ikke alt man sier til/gjør mot alle.

Det virker på meg som TS har en fasade som er større enn hun ønsker, noe som jeg ikke tror er godt i lengde. Kanskje det hadde vært mulig å bygge ned fasaden litt etter litt?

←

Alle bærer en maske til tider, og det er riktig, jeg ønsker ikke å ha en fasade i den grad jeg har det nå, men for øyeblikket ser jeg nødvendigheten med det.

Det ligger mye mer bak enn det jeg har skrevet her, men hovedårsaken til at jeg vil bygge opp fasaden igjen, er at en av mine nærmeste ble lagt inn på sykehus i går. Diagnosen er magesår, hovedsaklig framstått p.g.a stress og bekymringer, og jeg vet med sikkerhet at jeg er årsaken til store deler av den bekymringen!

Jeg må også poengtere, jeg undertrykker ikke følelsene mine!

Jeg velger bare hvor, når, og i hvilken form de skal få uttrykk.

Jeg skriver veldig mye, og får utløp for mye der. Jeg mediterer daglig, og får utløp for mye der.

Akkurat nå er det bare slik at jeg ikke ønsker å dele for mye av meg til de rundt meg, hovedsaklig fordi jeg ser de ikke takler det på en måte jeg kan takle.

[Gjest Blondie65]

Hva hadde du egentlig forventet når du plutselig viser omverdenen at det finnes en maske som du kan ta av.

Din manns sykdom skyldes kanskje panikk for hvor langt masken stikker? De andres reaksjoner skyldes at verdensmesteren som alltid er der plutselig er et menneske.

Hva med DEG? Hvordan reagerer du på å ta av deg masken og vise deg frem som et vanlig sårbart menneske? DU kan ikke ta på deg alle andre menneskers problemer i all evighet uten at det setter seg spor hos deg også. Det er ikke slik at alle liker deg for den du er. Denne prosessen kan koste i form av at du får silt ut de riktige og gode og EKTE vennene dine - de som ALLEREDE ser deg bak fasaden.

Hva så med din mann. Ja si det. Det er klart at sykdom i familien er ditt problem, men det har aldri vært meningen at en av partene i et forhold skal bære hele verden på sine skuldre. Å legge seg syk fordi man ikke takler at partneren har vonde dager virker veldig dramatisk på meg. Hvor mye bidrar han med av forholdets vekt til vanlig hverdags?

Du sier at de rundt deg ikke takler deg uten fasade. Takler DU deg selv uten fasade?

[aline]

men nå vet jo din mann om at du har flere andre sider også, kommer han bare til å bli frisk og glemme hva du har vist ham nå da?

jeg forstår deg, men jeg synes det er fryktelig trist at de rundt deg ikke takler deg som noe annet en usårbar og sterk, ingen er bare sterke og er det noe sted jeg trodde det var viktig å kunne være seg selv, så ville det jo være nettop hjemme.

synes både du og andre legger vel mye ansvar på deg her, din familie har selv ansvar for sin helse, de kan ikke ønske at du bare er sterk og blid for ellers blir de syke?

En annens magesår er IKKE din feil! Det får du meg ikke til å tro, at det kan ha vært tøft å se din sårbare side er så, men dersom det er SÅ mye som er totalt annerledes i den grad at de rundt deg blir syke når du viser dem mer en smil og styrke.... da høres det ihvertfall trist ut å ikke kunne få støtte hjemme hos dine egne.

[Gjest _S_]

Beslutningen er tatt, fasaden skal opp igjen!

Barna er de eneste som får se mammas rette ansikt, men heller ikke de får se hele sannheten. Barna skal ikke være min støtte og trøst, de skal være min glede.

Det høres sikkert rart ut for andre at jeg tar en slik beslutning, men det er veldig enkelt.  Jeg levde med en fasade i mange år, men ble forledet til å tro at andre ville se "den virkelige jeg", og lot fasaden falle.

Raskt oppdaget jeg at de ville ikke se meg, de ville se den de trodde jeg var.

De ville ikke se mine svake sider, høre om mine bekymringer, eller hverdagssorger.  De ville ikke dele min glede over de små miraklene naturen gir oss, eller min sorg når noen hadde det vondt. 

De klarte ikke å opptre naturlig mot meg da de så sidene de ikke hadde sett før, de ble bekymret, irriterte, sinte, forundret og overrasket, de kjente meg ikke igjen.

Og nå har jeg fått nok, jeg skal være den sterke klippen jeg var før fasaden falt.  Jeg skal være den overoptimistiske glade datteren/kona/svigerdatteren/vennen, uten et problem i denne verden.  Det finnes ingen problemer, bare utfordringer som venter på å bli løst.

Jeg skal være rådgiveren, orakelet, engelen, den reflekterte diplomaten, den ukuelige optimisten, den litt naive, blåøyde jenta de trodde jeg var.

Det blir kanskje feil å si fasade, for jeg er alt jeg har beskrevet, men jeg er ikke bare det!  Da fasaden falt kom alle mine sider fram, ikke bare de positive, men sannheten er at ingen ville se disse sidene de trodde de ville se!

"Sett begrensninger", sa de.  "Du må lære å si nei", da de.  "Vi spør fordi vi vil høre sannheten", sa de.  "vær tøff! Du må si i fra", sa de.

Og de mente det, i alle fall så lenge jeg ikke sa nei til dem, eller så lenge jeg ikke sa sannheten til dem, eller så lenge jeg ikke stilte krav til dem...  Begrensingene gjaldt alle andre, ikke dem!

De ville høre at alt var bra, selv om jeg ikke hadde det så bra akkurat da.

De ville høre "det ordner seg", selv om jeg selv tvilte på at det ville ordne seg.

De ville ha hjelp, selv om de strengt tatt kunne ha ordnet det selv.

Fasaden skal opp, og jeg er lettet og glad! 

Nå vet jeg hva jeg har å forholde meg til, og slipper å bli skuffet fordi jeg hadde for høye forventninger til andre.

Jeg vet hva de forventer av meg, og hva jeg har å gjøre til enhver tid.

Ærlig talt vet jeg ikke hvorfor jeg skriver dette her, jeg måtte vel dele tankene med andre.

Kanskje ønsket jeg å vise at det ikke alltid oppleves negativt å vise en fasade utad? 

Jeg regner med å få noen skarpe tilbakemeldinger på dette, "å være seg selv på godt og vondt", og å vise hvem en er, og hva en står for, er jo noe av det som oppfattes som det viktigste i dagens samfunn.  Og det er greit at enkelte av dere vil oppfatte meg som falsk!

Jeg er meg selv, jeg vil bare ikke vise hele meg til andre.  Jeg velger å vise utvalgte sider av meg selv, og jeg velger det etter "krav" fra omgivelser og samfunn. 

←

Bra innlegg! Har opplevd litt av det samme som deg.