Mann som jobber mye

[Karry]

Vi er ganske sikkert ikke unike, det er nok mange som har hatt de samme diskusjonene som oss, men jeg kunne tenkt meg å høre om noen har kommet ut av dem på en bra måte.

Jeg har en mann som har en veldig krevende jobb og jobber mye. selv om han selv sier at "alle de andre jobber ennå mer", så er det likevel mye (og de andre blir skilt). jeg jobber også selv i et krevende yrke, men prøver etter beste evne å minimere for rett å slett å klare hverdagen med to barn.

problemet er at hans jobb og helseproblemer tar mye plass, og jeg føler at det blir en merbelastning på meg som jeg ikke kan velge/velge bort. jeg må bare akseptere det. vi henter og leverer i barnehage rimelig likt, men de dagene han ikke henter da, så kommer han svært sjelden hjem før lenge etter at ungene er lagt. Nå kunne jeg selvsagt gjort tilsvarende, men det makter jeg bare ikke. det blir for mye, og jeg synes det ville være leit overfor ungene med stafettforeldre. Og ellers når vi er hjemme begge to, så er det liksom større aksept for at han er sliten. Men vaskemaskiner går som kjent ikke av seg selv.

Så i praksis står vi på som bare det begge to, men jeg føler at det er han som dikterer spillereglene uten særlig spørsmål om det passer meg, og hver gang jeg prøver å utfordre noe som helst av hans valg av bruk av tid så blir det bråk og den som ender opp med å være vanskelig er meg. Alle økonomiske fordeler trekkes frem mens ulemper fortrenges. Og han sier rett ut at han har ikke tenkt å endre på ting, så jeg må gjøre et valg.

Jeg føler meg i en veldig vanskelig situasjon?

[Gjest Gjest]

Her høres det ut som det er blitt diskutert flere ganger og ikke kommet til noen løsning.

Hva med å sette opp kjøreregler for den som henter i barnehagen? Da spiller det ikke like mye rolle om han kommer hjem etter barna er i seng, selv om det selvfølgelig er trist uansett..

Den som henter i barnehagen er ansvarlig for middag, rydding, vasking av x-antall maskiner klær og legging av barn......

Dette ville i alle fall fungert utmerket om dere henter ca likt. Og i tillegg har annenhver fredag ettermiddag eller lørdag formiddag med husvask.

Jeg tror lister er tingen.

Ikke det at jeg har fått i gang det her hjemme. Men så har ikke vi barn enda da. Dog jeg har en mann som jobber forferdelig mye.

Og så må du få han til å forstå at penger er faktisk ikke alt her i livet.

[Gjest Mayamor]

Min svoger har endelig forstått at familien kommer før penger: litt sent for når eldstemann er 14,5 år - har du mistet mye...

[Imax]

En venninne hadde akkurat sånn du beskriver, og gikk til familieterapeut i kommunen. Det hjalp faktisk! Der fikk de hjelp til å sette opp avtaler osv. Kan jo være verd et forsøk?!?

[Karry]

En venninne hadde akkurat sånn du beskriver, og gikk til familieterapeut i kommunen. Det hjalp faktisk! Der fikk de hjelp til å sette opp avtaler osv. Kan jo være verd et forsøk?!?

Jo absolutt, men jeg er ikke så sikker på at vi kan avtale oss ut av dette heller, det er noe med en grunnleggende prioritering. Felles tid med familien gir så innmari mye mer synes jeg, og alt er så mye hyggeligere hjemme når man er flere samtidig om oppgavene, pliktene og gledene.

Jeg ble skikkelig forbannet idag altså og sa akkurat hva jeg mente om denne typen diskusjoner som aldri skaper noen refleksjon over hans liv, det er liksom jeg som skal endre min holdning bestandig. Han kom nå hjem i en taxi og tilbrakte tiden med ungene istedet...vi får se.

[tingeling]

En fantastisk foredragsholder jeg hørte på forleden nevnte at disse mennene ofte blir supre fedre- i sitt andre ekteskap. Da har de kommet på hva de har gått glipp av med sin første familie....

Jeg tror familierådgivning er eneste muligheten her.

tingeling

[Tusenfryd]

Samlivskurs - hvis dere har små barn, kanskje kurset God start kunne være en ide - det er helsestasjonen som tilbyr det hos oss i hvert fall. For sånn kan man jo ikke ha det.

[Rubina D]

Noen menn er bare slik. Jeg er gift med en jeg også.

Problemet løste seg allikevel, men desverre skjønte han det ikke før kroppen hans gjorde det.

I en alder av 29 fikk han hjertestans og kollapset.

Men jeg vil absolutt anbefale deg familierådgivning.

[Gjest Gjest]

Jeg kan ikke gi deg råd, men jeg kan fortelle deg hva som hjalp her hjemme hos oss da vi var i samme situasjon.

Etter å ha diskutert i 7 lange og 7 brede uten å komme fram til en løsning, spurte jeg ham rett ut hva han ønsket å ha ut av familielivet, hva han ønsket å bidra med, og hva han ville delta på.

Jeg anklaget ikke, jeg argumenterte ikke, jeg skrev ned svarene, jeg stilte utfyllende spørsmål, jeg lyttet, og jeg tok alt han sa bokstavelig!

Akkurat som hos din mann var det hans planer som var de rette planene. Jobb og penger var viktigere enn alt annet "tøys og tull", og når han kom hjem etter en lang slitsom arbeidsdag var han sliten, og ville ha fred.

Så planla jeg livet vårt ut i fra hans svar, detaljerte planer må jeg nesten legge til, der hans behov for fred og ro ble nøye tatt hensyn til.. .

Han hentet barna på vei hjem fra jobb de dagene han skulle, og "that's it!". Jeg gjorde alt annet med hjelp fra barna.

Jeg spurte ham ikke om noe, ba ham aldri om hjelp, informerte ham kun om det som var viktig i forhold til det han sa han ønsket å bidra med i hjemmet osv.

I denne perioden opplevde han å leve på utsiden av familien. Han var en som var på besøk, som ble hyggelig behandlet, men som ikke var inkludert i familiens daglige gjøren og laden.

Uansett hva han gjorde og sa: "beklager, vi (barna og jeg) har andre planer..."

For eksempel: "Nå skal vi først rydde, vaske, legge på plass klær, så skal vi ta en tur på McD før vi går på kino. Vi har vært så flinke at vi unner oss en belønning i dag."

Så dro vi, uten han!

Slik gikk det i nesten to uker, og han følte seg stadig mer utelatt fra familien. Til slutt ble jeg konfrontert med dette.

Jeg svarte ham, som sant var, at det han opplevde nå var det han selv hadde ønsket, "det er du som har meldt deg ut, og det er du selv som må melde deg inn igjen. Du ville ikke ta familien med i planene dine, da måtte vi lage planer uten deg!"

For å gjøre en lang historie enda lengre... han følte seg til slutt så utenfor familien at han ble helt desperat etter å få være sammen med oss.

Han begynte å komme tidligere hjem fra jobb, og ble enda mer utelatt fordi vi da var travelt opptatt med andre ting.

Han begynte å spørre om han skulle "hjelpe til", men ble hyggelig avvist: "nei det er da ikke nødvendig. Du er sikkert sliten etter arbeidsdagen. Bare slapp av du, vi er snart ferdige, og da skal vi gå ut så du får ro!.

Og helt til slutt spurte han ikke om han kunne hjelpe til. Han tilbød seg å vaske mens jeg lagde mat. Jeg takket ham pent for tilbudet, og begynte på maten mens han vasket sammen med barna. Etterpå fikk han være med på belønningen barna og jeg hadde planlagt for oss selv... en fisketur...

Når jeg skriver det så komprimert som jeg gjør her, virker det temmelig brutalt, men det var ikke det. I begynnelsen så han ikke engang hva som foregikk, det gikk nesten to uker før han begynte å føle seg utenfor.

Og selv om dette hjalp for oss, er det ikke sikkert at det vil hjelpe for andre.

Familierådgivning høres forresten veldig fornuftig ut!

[Tusenfryd]

Genialt - det der er kvinnelist på sitt beste. Dette er hva du har bedt om - værsågod.

Så flott at det funket for dere og at han faktisk våknet opp!

[Imax]

Enkelt genialt, og genialt enkelt!

[Antoinette]

I tillegg til evt. familieterapi ville jeg også undersøkt mulighetene for å ansette vaskehjelp- vel anvendte penger.

[Karry]

Jeg må bare takke for utrolig mye bra svar! Jeg vet ikke hvem du er "gjest" som la den utrolig bra slagplanen på hjemmebane, men det står det respekt av! For det mest innlysende er selvsagt å bare bli sur og forbanna og ikke oppnå noenting.

Jeg håper jo vi kommer i mål, men det er ganske vanskelig når han så tydelig ikke ser dette selv.