Tråden for oss som har angst, depresjon osv..

[Gjest Svarttrost]

Hei alle sammen

Husker at det eksisterte en tråd her for lenge siden der folk med psykiske problemer kunne skrive av seg, en tråd som ble veldig lang he he..

Tenkte vi som sliter psykisk kunne starte en lignede tråd nå på nyåret og komme med erfaringer om det å ha angst/depresjon/tvangstanker osv og eventuelt tips og gode råd?

Jeg kan starte jeg. Er ei jente i slutten av 20-åra som sliter med depresjon og tidvis angst. Har hatt det i ett års tid. Har også tidligere hatt en periode med panikkangst for fire år siden, som jeg har kommet meg ut av. Nå har jeg altså fått depresjon, og skal til psykolog for første gang i mars. Det blir både godt og også litt skremmende selvsagt! Har mye psykisk lidelse i familien(begge mine foreldre er ufør pga dette). Mitt nyttårsforsett er dessuten å begynne å trene da jeg har hørt det skal være bra for oss med depresjon

Sånn, det var litt om meg. Hvem er nestemann ut?

[Purple Diamond]

Hei

Jeg er ei jente på snart 19 år som egentlig har et veldig fint liv med få, men gode venner, en flott familie og supre foreldre. Men likevel føler jeg meg så liten... Føler meg nesten alltid alene, selv i et rom med mange mennesker. Har ikke fått diagnostisert (?) angst, depresjon e.l., men kjenner meg igjen i mye når jeg leser om det og leser bloggene til folk med angst eller depresjon. Tror jeg må snakke med noen om dette... Blir liksom bare verre...

[Gjest Svarttrost]

Hei sann Purple Diamond

Ja, det kan være godt å snakke med noen om ting en sliter med. Men også vanskelig selvsagt. Grugleder meg til jeg selv skal til psykolog om 2 måneder

Her har du hvertfall en klem fra meg

Er vi flere her som sliter?

[Gjest matmor]

Er en "jente" på 27 år, og fikk diagnosen angst og depresjoner igår..Ikke at det kom som noe sjokk, men det er jo ikke noe særlig å få fastsatt det. Så nå er jeg sykmeldt fremover og skal igjennom opplegg med lege og psykolog.Har aldri vært til psykolog før, så jeg må jo si at jeg er litt spent på hvordan det vil bli..Har også fått tilbud om cipralex, men jeg er litt usikker, fordi jeg er livredd lykkepiller.... Har fått truxal mot søvnproblemer og er litt nervøs for de også, men man må jo bare prøve seg frem vel? Så nå blir det å ta en dag av gangen, og prøve å tenke litt positivt.Synes det er supert med denne tråden! KJempebra initiativ!!!Ønsker alle en riktig fin dag..

[Purple Diamond]

Er en "jente" på 27 år, og fikk diagnosen angst og depresjoner igår..Ikke at det kom som noe sjokk, men det er jo ikke noe særlig å få fastsatt det. Så nå er jeg sykmeldt fremover og skal igjennom opplegg med lege og psykolog.Har aldri vært til psykolog før, så jeg må jo si at jeg er litt spent på hvordan det vil bli..Har også fått tilbud om cipralex, men jeg er litt usikker, fordi jeg er livredd lykkepiller.... Har fått truxal mot søvnproblemer og er litt nervøs for de også, men man må jo bare prøve seg frem vel? Så nå blir det å ta en dag av gangen, og prøve å tenke litt positivt.Synes det er supert med denne tråden! KJempebra initiativ!!!Ønsker alle en riktig fin dag..

Takk for svar, Svarttrost! Takk for klemmen - varmer det, selv om jeg bare leser det Klem til deg også

Flott initiativ, ja! Det synes jeg også! Ha en flott kveld, Matmor (ååå... så søt den var, da! hehe...=p)

[Gjest Gjest_Missi_*]

Her kan jeg og være med. Er godt voksen, tror jeg, snart 40. Har slitt med angst og depresjon de 2 siste årene. Brukt Cipralex og gått til psykiater. Synes ikke det har hjulpet så mye å snakke om barndom osv. Trenger mer en strategi for å fjerne angsttankene fra dagliglivet. I frustrasjon etter siste samtaletime tok jeg følgende valg: slutte med cipralex og ta hånd om eget liv. Sier til meg selv at det er helt opp til meg om angsten skal styre eller ikke. Faktisk har de siste tre ukene vært veldig fine, trapper ned cipralex og har bestilt time til hypnoterapi/EFT for å få vanskelige tanker ut av hodet. Spent på om det virker.

Ønsker dere andre lykke til, for det er en vei ut av angsten, det gjelder bare å finne den!!!

[Purple Diamond]

Så flott, Missi! Ønsker deg masse lykke til videre

Flott å vite at det går an å komme seg ut av disse tankene. Blir til tider veldig lei

[Eplekake]

Hei alle oss i samme båt!!!

Selv om jeg er frisk i dag vil jeg gjerne skrive et innlegg. For to år siden var jeg ferdig utdannet i ny jobb med ny samboer og egen leilighet for første gang. Jeg hadde ( og har fremdeles) en fantastisk familie og mange venner og god økonomi. Allikevel låste jeg meg inne på badet en time hver dag etter jobb og gråt, mens jeg late som om jeg dusjet sånn at mannen ikke skulle høre meg. Jeg gråt for alt og ingenting. Støvete gulver, uoppredd seng, at jeg ikke visste hva jeg skulle lage til middag og som regel av ingenting. det ble værre og værre og jeg ante ikke hva som var galt med meg jeg som hadde det så bra!? :klø:

Etter noen måneder kom dødsangsten. Jeg tenkte kun på at jeg skulle dø og at alle andre var dumme fordi de ikke skjønte at de skulle dø fra jeg våknet til jeg sovnet. Jeg skalv og klarte ikke spise og jeg ble hysterisk minst et par ganger i timen (bortsett fra når jeg satt i dusjen og gråt) Jeg tålte ikke synet av mange ting, døde dyr, de eldgamle naboene, kirkegårder og mer eller mindre alt som gikk på tv. Jeg ble umulig og leve med og alle sa at jeg så forferdelig ut, hvilket jeg gjorde. Jeg prøvde å late som ingenting overfor andre i sosiale sammenhenger, mens jeg inni meg tenkte: hjelp meg!!!!!!!!! Jeg følte meg falsk og ante til slutt ikke hvordan jeg skulle oppføre meg. Til slutt pakkent mannen min sin hysteriske kone i bilen og kjørte meg til legen og sa at jeg måtte ha hjelp. I DAG!! og det fikk jeg! Legen konstanterte at jeg led av en depresjon og som følge av dette hadde fått angst. Jeg fikk antidepresiva (fontex) og beskjed om å ta det med ro da jeg faktisk var syk. To uker etter begynte alt gradvis og roe seg og jeg følte med tilnæmret normal etter noen måneder. Min depresjon skyldtes ingen hendelser, men bare kom. Jeg gikk på piller i litt over et år.

Jeg skriver dette innelgget egentlig fordi jeg vil si noe om medisinering, eller lykke-pille som det så feilaktig kalles. En blir ikke lykkelig av lykkepiller. De tilfører hjernen et stoff som mangler når du er depresiv. Den gjør at du ikke faller helt i kjelleren, men heller ikke kommer helt på topp slik at du har et jevenere humør. Dette var reddningen for meg. Det blir ofte snakket litt nedlatende om å ta piller og som en over her skrev er mange skeptiske til medisineringen, men om du går til legen og har diabetes sier du ikke nei takk til insulin fordi du er skeptisk eller helst vil klare deg uten.

Ta den hjelpen dere kan få og masse masse lykke til og store klemmer fra meg!

[Gjest Tanita]

Slenger meg på her jeg.

Er sykemeldt pga angst/depresjon og diverse. Fikk cipralex men vil ikke bruke medisiner. Skal til psykolog i mars. Håper på bedre livskvalitet i 2009.

[Eplekake]

Slenger meg på her jeg.

Er sykemeldt pga angst/depresjon og diverse. Fikk cipralex men vil ikke bruke medisiner. Skal til psykolog i mars. Håper på bedre livskvalitet i 2009.

Hvorfor vil du ikke bruke medisiner når du har en sykdom?

[Gjest Tanita]

*borte*

Endret 1. februar 2009 av Tanita

[Gjest matmor]

Hei alle oss i samme båt!!!

Selv om jeg er frisk i dag vil jeg gjerne skrive et innlegg. For to år siden var jeg ferdig utdannet i ny jobb med ny samboer og egen leilighet for første gang. Jeg hadde ( og har fremdeles) en fantastisk familie og mange venner og god økonomi. Allikevel låste jeg meg inne på badet en time hver dag etter jobb og gråt, mens jeg late som om jeg dusjet sånn at mannen ikke skulle høre meg. Jeg gråt for alt og ingenting. Støvete gulver, uoppredd seng, at jeg ikke visste hva jeg skulle lage til middag og som regel av ingenting. det ble værre og værre og jeg ante ikke hva som var galt med meg jeg som hadde det så bra!? :klø:

Etter noen måneder kom dødsangsten. Jeg tenkte kun på at jeg skulle dø og at alle andre var dumme fordi de ikke skjønte at de skulle dø fra jeg våknet til jeg sovnet. Jeg skalv og klarte ikke spise og jeg ble hysterisk minst et par ganger i timen (bortsett fra når jeg satt i dusjen og gråt) Jeg tålte ikke synet av mange ting, døde dyr, de eldgamle naboene, kirkegårder og mer eller mindre alt som gikk på tv. Jeg ble umulig og leve med og alle sa at jeg så forferdelig ut, hvilket jeg gjorde. Jeg prøvde å late som ingenting overfor andre i sosiale sammenhenger, mens jeg inni meg tenkte: hjelp meg!!!!!!!!! Jeg følte meg falsk og ante til slutt ikke hvordan jeg skulle oppføre meg. Til slutt pakkent mannen min sin hysteriske kone i bilen og kjørte meg til legen og sa at jeg måtte ha hjelp. I DAG!! og det fikk jeg! Legen konstanterte at jeg led av en depresjon og som følge av dette hadde fått angst. Jeg fikk antidepresiva (fontex) og beskjed om å ta det med ro da jeg faktisk var syk. To uker etter begynte alt gradvis og roe seg og jeg følte med tilnæmret normal etter noen måneder. Min depresjon skyldtes ingen hendelser, men bare kom. Jeg gikk på piller i litt over et år.

Jeg skriver dette innelgget egentlig fordi jeg vil si noe om medisinering, eller lykke-pille som det så feilaktig kalles. En blir ikke lykkelig av lykkepiller. De tilfører hjernen et stoff som mangler når du er depresiv. Den gjør at du ikke faller helt i kjelleren, men heller ikke kommer helt på topp slik at du har et jevenere humør. Dette var reddningen for meg. Det blir ofte snakket litt nedlatende om å ta piller og som en over her skrev er mange skeptiske til medisineringen, men om du går til legen og har diabetes sier du ikke nei takk til insulin fordi du er skeptisk eller helst vil klare deg uten.

Ta den hjelpen dere kan få og masse masse lykke til og store klemmer fra meg!

flott innlegg først og fremst!Veldig bra at du kom deg ut av det..Da vet man at det går an og man får håp.Er selv skeptisk til medisinering, men skal iallfall prøve det. Alt er rimelig nytt for meg, så det er litt skummelt...Men jeg har jo kjæledyrene mine som faktisk er til hjelp.De merker når matmor er deprimert og kommer med trøst og kos...Da føler man seg faktisk litt bedre, når de skjønningene setter de dype herlige øyne på deg....

[Purple Diamond]

Fordi fastlegen min sa at han tror ikke løsningen her er medisiner og at jeg trenger behandling hos psykolog osv... Men så dro jeg i jula til akuttime og da var det en annen lege og jeg trengte sovemedisin for å sove, men fikk ikke det men cipralex istedet, ble litt "overtalt" men jeg vegrer meg for å ta de så jeg har veldig mye svinginger, en dag kan være helt på bunn mens den andre dagen er "alt glemt" og alt er normalt igjen... Jeg er redd for bivirkningene. Og å ikke føle glede nok.. Selv om jeg ikke gjør det nå heller, men håper jo jeg en gang vil.

Jeg har jo aldri tatt medisiner for depresjon, angst e.l., men kjenner meg igjen i følelsen av å ha det helt jævlig med gråting en dag til en ganske "normal" dag dagen etter. På de gode dagene tenker jeg at jeg var dum den forrige dagen, siden jeg tenkte på psykologtimer og medisiner, mens jeg egentlig har det greit. Eller har jeg det...? Vet ikke helt, jeg... Vanskelig og merkelig situasjon å være i, eller hva?

[Purple Diamond]

flott innlegg først og fremst!Veldig bra at du kom deg ut av det..Da vet man at det går an og man får håp.Er selv skeptisk til medisinering, men skal iallfall prøve det. Alt er rimelig nytt for meg, så det er litt skummelt...Men jeg har jo kjæledyrene mine som faktisk er til hjelp.De merker når matmor er deprimert og kommer med trøst og kos...Da føler man seg faktisk litt bedre, når de skjønningene setter de dype herlige øyne på deg....

Ja, er de ikke herlige?! Ting blir alltid bedre, uansett hvor dårlig jeg føler meg, når pusen min ser på meg og virkelig viser at hun er glad i meg

[Gjest Tanita]

Jeg har jo aldri tatt medisiner for depresjon, angst e.l., men kjenner meg igjen i følelsen av å ha det helt jævlig med gråting en dag til en ganske "normal" dag dagen etter. På de gode dagene tenker jeg at jeg var dum den forrige dagen, siden jeg tenkte på psykologtimer og medisiner, mens jeg egentlig har det greit. Eller har jeg det...? Vet ikke helt, jeg... Vanskelig og merkelig situasjon å være i, eller hva?

Endret 1. februar 2009 av Tanita

[Cata]

Melder meg også.

Har en fortid som angstmenneske (sosialangst som barn). Den jobba jeg meg ut av helt på egenhånd. Starta jobbinga da jeg var 9, fungerte noenlunde da jeg var 14 og var helt ute av det da jeg hadde passert 20. (Ville trolig gått litt kjappere med hjelp )

I voksen alder har mindre angstanfall og depresjoner fra tid til annen dukket opp og forsvunnet igjen. Hadde egentlig lært meg å leve med det for jeg visste jo at det ville gå over igjen, men for drøyt 3 år siden slo den STORE depresjonen inn. Opprinnelig ble den trigget av et brudd med en som sto meg nær, men antar jeg "hadde det i meg" slik at effekten ble mye verre. Prøvde psykolog noen ganger, men vi fant mildest talt ikke tonen så det ble forkastet. Så prøvde jeg "å ta meg sammen" i noen måneder -uten spesielt stort hell, så til slutt tok mine kolleger og skubbet meg inn til en annen lege . Vedkommende søkte om time hos psykiater for meg, for h*n mente kombinasjon av medisinering og samtaleterapi kunne være noe. Men....inntaksnemda nektet opptak, -der satt nemlig psykologen jeg hadde prøvd og slo fast at jeg ikke var egnet for behandling.

OK, ny plan. Legen skrev ut antidepressiva og 3 uker senere fungerte jeg igjen.

Etter et halvt år prøvde jeg å slutte, men det var åpenbart i tidligste laget. 3 uker etter at jeg hadde sluttet helt med medisiner (etter langsom nedtrapping) så var symptomene på plass igjen. Jeg gikk selv til legen og forlangte å medisineres igjen.

Vi ble enige om at jeg skulle gå på medisiner i 2 år til.

Etter 8 nye måneder ruslet jeg til legen og sa fra om at jeg ville ha lavere dose av medisinen. Jeg var på det tidspunkt rimelig sikker på at jeg kun trengte en liten vedlikeholdsdose og så ikke noe poeng i å overmedisinere. Legen hørte på meg og gikk etter litt diskusjon med på det. Har nå fungert fint med halv dose av opprinnelig i et år og er i ferd med å trappe ned ytterligere. Har i skrivende stund kommet ned på ca. 1/6 av den opprinnelige dosen og regner med å ha sluttet helt utpå våren en gang.

Er ikke helt sikker på at det er smart, men det er verdt å prøve. Tror ikke depresjonen vil komme tilbake slik den var, men tror rett og slett jeg har et serotoninnivå som gjør meg disponert for depresjoner rent fysisk og at jeg derfor burde gå på mikrodose - omtrent som den jeg har i dag resten av livet. Jeg merker selv hvor mye lettere ting er selv med denne lille doseringen, sammenliknet med min vanlige tilstand.

Er fryktelig fornøyd med at jeg omsider havnet hos en lege som gadd høre etter hva jeg selv mente og som har tatt mine forslag og innspill på alvor. I en alder av "godt voksen" så kjenner man tross alt sine egne reaksjoner bra og kan si temmelig sikkert hva som er normal nedstemthet og hva som er fullstendig overkill reaksjon.

[Gjest matmor]

Ja, er de ikke herlige?! Ting blir alltid bedre, uansett hvor dårlig jeg føler meg, når pusen min ser på meg og virkelig viser at hun er glad i meg

Jeg har 2 hunder og 1 katt jeg da...En valp på 5 mnd, som er full av vigør..Så jeg har litt å syssle med hvis angsten kommer for fullt..For jeg kan ikke bare gi opp alt jeg har i hendene heller.De trenger jo stell, og jeg ville aldri ha vanskjøttet de pga min sykdom.. den eldste av de skjønner det veldig godt om dagen, hun skal ligge ved siden a meg om natten( Ja de får lov!!det er barna mine!)og sitte på fanget mitt i godstolen om dagen.. helt opphengt i å passe på meg og gi meg kos..Dyr er virkelig terapi, og jeg vil anbefale alle som ikke har, å låne eller passe noen av kjente, kombinere det med når hundeeierne er på jobb kanskje? vinn vinn situasjon.... tilogmed katten kommer når det er for ille, så jeg blir nedrent av 3 kjærlighetssyke dyr!!!!!! Alle har jo sine interresser, tror det bare er viktig å ta opp det man tidligere har hatt så glede av. kanskje noe man pleide å gjøre for lenge siden? Jeg må iallfall ha noe å gjøre hvis angsten trenger seg på...

[Gjest amu]

Hei alle oss i samme båt!!!

Hei. Først må jeg si det er godt å høre du i dag er frisk . For syke gir det håp å vite at livet kan bli bedre.

Jeg skriver dette innelgget egentlig fordi jeg vil si noe om medisinering, eller lykke-pille som det så feilaktig kalles. En blir ikke lykkelig av lykkepiller. De tilfører hjernen et stoff som mangler når du er depresiv. Den gjør at du ikke faller helt i kjelleren, men heller ikke kommer helt på topp slik at du har et jevenere humør. Dette var reddningen for meg. Det blir ofte snakket litt nedlatende om å ta piller og som en over her skrev er mange skeptiske til medisineringen, men om du går til legen og har diabetes sier du ikke nei takk til insulin fordi du er skeptisk eller helst vil klare deg uten.

Er enig i dette. Selv har jeg hatt depresjoner som har kommet og gått i flere år. Jo eldre jeg ble, jo verre ble depresjon og angst. Da det for noen år siden ble så ille at jeg ikke fikk til å fullføre studier, begynte jeg på cipralex til tross for min motstand mot medisiner. Disse fungerte dessverre ikke så godt for meg, så sluttet etter ca. 6 måneder.

Siste virkelig ille periode, valgte jeg å prøve medisiner igjen. Jeg går nå på efexor, og disse har hjulpet meg masse. Kombinasjonen av medisin og psykolog har gjort underverker for meg. Så selv om jeg i utganspunktet er skeptisk til medisiner, skal jeg gå på disse i minst 1.5 år før jeg evt. begynner å trappe ned.

Det jeg vil frem til er at medisin kan være den "dytten" en trenger for å jobbe med seg selv. Jeg ser ikke lenger på det som et nederlag å måtte ta piller for å mestre hverdagen. For meg var det et større nederlag å ligge i senga dagen lang.

Nå føler jeg meg så bra at jeg hadde min siste time hos psykologen i dag. Han har hjulpet meg masse og gitt meg oppgaver å jobbe med fremover. Så det er håp for oss alle.

Kan anbefale denne boka for de som ønsker å jobbe med oppgaver ifht tankemønster ol.

Ta den hjelpen dere kan få og masse masse lykke til og store klemmer fra meg!

Takk, og lykke til videre du og alle andre

[aline]

Jeg skriver dette innelgget egentlig fordi jeg vil si noe om medisinering, eller lykke-pille som det så feilaktig kalles. En blir ikke lykkelig av lykkepiller. De tilfører hjernen et stoff som mangler når du er depresiv. Den gjør at du ikke faller helt i kjelleren, men heller ikke kommer helt på topp slik at du har et jevenere humør. Dette var reddningen for meg. Det blir ofte snakket litt nedlatende om å ta piller og som en over her skrev er mange skeptiske til medisineringen, men om du går til legen og har diabetes sier du ikke nei takk til insulin fordi du er skeptisk eller helst vil klare deg uten.

Ta den hjelpen dere kan få og masse masse lykke til og store klemmer fra meg!

Hvorfor vil du ikke bruke medisiner når du har en sykdom?

Piller er ikke redningen eller løsningen for alle, selv om de har samme diagnose.

Jeg har hatt diagnosen depresjon, har slitt med selvmordstanker og hatt alt fra sosialangst til panikkangst og agorafobi (sistnevnte er noe jeg antagelig vil ha resten av livet, i en eller annen grad).

Har fått tilbudt piller lenge før jeg fikk tilbud om noe annet, og takket strengt nei.

Jeg VET at piller hjelper veldig mange, og jeg vet at mange ved hjelp av piller, klarer å få det grepet om livet som gjør at de klarer å komme seg videre. Men det er faktisk også viktig å føle selv hva som er rett. Dersom man møter noen med samme diagnose, men som IKKE føler det er rett å ta piller, respekter det! Det er like mange forskjellige måter å komme seg ut av depresjonen på, som det er grunner til at man er deprimert i utgangspunktet.

For meg, følte jeg at det å ta piller, ville være det samme som om jeg hadde brekt beinet og fikk smertestillende som eneste behandling. Det ville ikke fikset selve problemet, bare fjernet smertene. Så å få kastet piller etter seg uten å se noe annen behandling noen gang i fremtiden, slik mange faktisk får, er for meg HELT feil.

Vi er forskjellige, noen av oss ønsker å ha piller som absolutt siste utvei, alt annet skal være prøvd først. For andre er piller riktig på, uansett hvor i sykdommen man er. Begge deler er helt greit, fordi vi er så forskjellige at hva vi trenger for å komme oss igjennom, er umulig for andre å kunne vite.

Jeg kom meg altså ut av både depresjon, selvmordstanker og angst, uten bruk av verken piller eller psykolog (fikk tilbud om piller, og ikke noe tilbud om psykologhjelp. Å vente i 8 mnd var ikke på det tidspunktet ett alternativ, da hadde jeg ikke sittet her idag).

Min redning ble akupunktur, uten mennesket akupunktøren min, og nålene hennes, tør jeg ikke tenke på hvor jeg hadde vært idag. Hun ble min livsveileder og nålene ble som mine piller. Hun hjalp meg å jobbe, sørge for å søke endring og å ikke gi opp, nålene hjalp med å fjerne smerten, få kroppen min i balanse og psyken. For meg var dette mye riktigere en piller.

På ingen måte ønsker jeg å snakke negativt om antidepressiva-piller/medisin, men jeg har også opplevd mennesker som er som meg med tanke på følelsen til å bruke piller, og de blir omtrent presset av andre rundt seg til å bruke piller selv om de føler det i seg selv at det er gal måte for dem. Det gjør meg faktisk litt sint. Ha respekt for at piller ikke er for alle, og ha respekt for både egen følelse for hva man mener er rett og galt for seg selv, og andres følelse for hva som er rett for dem selv.

[Gjest Gjest_siri_*]

Sliter.

Men holder meg unna leger og tull. Regner meg ikke som syk helt egentlig. Bare litt nede innimellom.