Idag er det 31.12.13. En dag en skal kjenne glede. Glede seg over å få være sammen med familie og venner

Tenk om en kunne hatt den gleden.........

I over to ar har jeg nå innsett at jeg har hatt en kjæreste som jeg anser som psykopat. Det hele begynte så bra, treffes bare i helger da avstanden var for stor til å treffes mer enn det. Vel, var jo som regel sammen i ferier også, så langt det gikk an....

Vi har barn på hver vår kant.

Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg må få ting ut av hodet, jobbe med meg selv, slik at jeg kommer meg ut av denne depresjonen jeg har kommet inn i...........

Var hos lege før jul p.g.a at jeg følte meg utbrent.......jobber 100 % + at jeg jobber litt i en annen jobb på siden. Dette har jeg gjort i mange år og er vant med å jobbe hardt. Sier aldri nei til en jobb, går for å være pliktoppfyllende, blid og sosial.

Legen sier da jeg får ta det med ro.......forteller litt om hvordan jeg har det i det forholdet jeg har, men det blir ikke hørt føler jeg............

Det skal sies at denne kjæresten har vært hos meg før jul og fram til i går........

Jeg føler meg ikke i form, har ingen energi, sover lite på netter, er rett og slett ikke noe glad lenger. Noe jeg har fått hørt av både venner og famili.......jeg har forandret meg...

Var atter til lege for noen dager siden, og kom til en eldre, hyggelig, svensk lege. Han tok meg på alvor. Sa at jeg måtte komme meg fort ut av dette forholdet før han ødelegger meg, noe han tydelig er på god vei og gjøre.......

Kan jo si at denne kjæresten, som forresten er ute av min verden nå, har vært manipulerende, sjølsentrert, setter seg sjøl veldig høyt, veldig dominerende, intens og er "på" hele tiden, har kommet med sårende ting og bedt om overflatisk unnskyldning etterpå,det han sier har alltid vært rett uansett hva andre har sagt, vil være midtpunktet i venners og familiære sammenkomster. Blir fort furt og sur hvis ting ikke går i hans favør, blir sinna for ingenting, lager store problemer av bagateller, ved diskusjoner skal han alltid ha siste ord som selvfølgelig er det riktige...osv osv.......

Familien min har nå i etterkant fortalt meg hva han har sagt til dem bak min rygg. Da har det gått i private ting som jeg absolutt ikke ville ha gått til hans familie og snakket om. De har jo selvfølgelig ikke villet sagt noe til meg, men har jo skjønt på visse at de har ikke akkurat likt han....

Bare det burde vel være nok til at jeg skull ha kuttet han ut for lenge siden!?

Nå har det i allefall kommet dit hen at jeg har fått en depresjon av alt dette. Jeg har flotte barn som jeg elsker over alt, 2 barnebarn og ett til på vei, jeg føler meg verdiløs, dum som har latt meg sjøl behandle slik, liten, ofte går det utover den minste ungen min ved at jeg blir lei meg og kjefter litt på han, stakkars............

Er det andre som har det på denne måten eller er det meg det er noe feil med?