Denne bloggen vil handle om min vær dag, om hvordan det er og slite med noe som folk ikke kan se. Deprisjoner. Hvordan jeg føler jeg takler det, hvordan jeg føler folk rundt meg talker det. Rett og slett hvordan jeg føler det, sånn som i dag..

I dag var en tøff dag å stå opp på. Ikke for det jeg hadde lagt meg for sent. Kroppen var ikke utvildt. Nok en natt med panikk, mareritt, vri seg ALT for mye.Så når alarmen ringte tenkte jeg bare "oh hell no". Men hunder måtte luftes, å jeg har ikke hjerte til å la dem lide for det jeg er lat en dag. Så etter mye om og men, 20 minutter senere sto jeg ute og luftet. Min kjære skjønte at natten ikke hadde vært så bra, og derfor dagen ikke hadde startet så bra så han sa og gjorde alt han kunne på ti minutter for og få meg til å føle meg bedre.

Av og til så engster han seg så mye. Han vil gjøre alt fint på en gang, så jeg venter. Jeg venter med og skrike, gråte, jeg holder angsten inne. Jeg hører døren blir låst, bilen starter og kjører vekk fra tunet. Jeg er trygg, trygg til å få ut det jeg har holdt på i noe som føles ut som en evighet! Tårene triller.

når tårene triller pleier jeg ofte og føle meg bedre, føle at jeg får ut litt fustrasjon. Men ikke i dag, jeg føler jeg har vært stygg mot min kjære. Han vil jo bare hjelpe, så glefser jeg og er små frekk tilbake. Feiler det meg egentlig? Jeg elsker han jo..

Men jeg fikk sagt det. Før han gikk ut døren. "Jeg elsker deg". Han smilte til meg. Fortalte meg at han elsker meg også. Nå går resten av dagen ut på å bli glad, vært fall glad nok til at han ikke blir lei seg, pga at jeg har det vondt.