Jeg har vært sterk og flink pike. Jeg har opprettholdt fasade og ivaretatt jobben min. Jeg er godt utdannet, og har en god jobb. Jeg er det de kaller "vellykket". Velkledd, effektiv på jobb, flinke barn.... Jeg VET jeg ikke kan fortelle om mitt private helvete til noen. Ikke flere enn de jeg MÅ, etterhvert som "strafferundene" blir rettet mot meg via tredjeperson.

Hvis jeg forteller noe, blir det enda mer "straff". Og nå som jeg har hatt "fred" fra eksens plaging i 1 år, tørr jeg ikke noe annet enn å holde kjeft...Tenk om det "braker løs igjen?" Jeg er vaktsom bak sminken og smilet. Jeg er alltid på vakt, blikket mitt scanner ethvert offentlig rom jeg kommer til. Er eksen her? Jeg er skvetten og stoler ikke på noen andre enn meg selv. Men ingen vet det! Jeg vitser og ler mens hjertet slår og beina skjelver...jeg faller ut under samtaler, jeg har mer enn nok med å sondere avstanden mellom meg og han jeg er redd. Livredd.

Etter 7 år slik, kollapset jeg. På jobb. Helt uventa, iallefall at alt skulle ramle sammen på jobb. Alt revna. Demningen brast. Dette skjedde for 2 mnd sia. Hvor er disse to månedene blitt av? Jeg husker nesten ingenting Klarte knapt gå opp kjellertrappa den første måneden, spyr mye, skjelver, svetter,klarer ikke å holde på mat. Kjevene mine er så anspente at jeg i perioder ikke klarer å bite over ei brødskive. Jeg må spise suppe.. Jeg har mareritt om natta og jeg har synsforstyrrelser. Legen min sier jeg er deprimert, og ja, det er jeg definitivt! Det å miste kontrollen over livet sitt, at "strafferundene" kommer som lyn fra klar himmel, det er så deprimerende at jeg har ikke ord.

Nå er altså tiden kommet for at jeg skal koste sammene restene av meg, og sette sammen det som var meg, med det jeg har blitt. Lurer på om jeg blir menneske igjen? Lurer på om jeg er den eneste som opplever livet slik? Familievold skjer i alle samfunnslag, men alle gjør sitt beste for å dekke over volden. Slik som meg. Holdt kjeft til min verden rakna. Nå er alt bare forvirrende. Jeg svinger mellom håp og håpløshet. Endeløst, føles det som. Hvor ble det av designerveska og dior-leppestiften forresten? Maskefall. Kollaps.

Fredagsrefleksjoner fra Leonora