Eller ISOTRETINOIN ORIFARM som det heter idag.

Jeg er en 16år gammel jente som har slitt utrolig lenge med urenheter i ansiktet og på brystet. Jeg som sikkert alle andre som går på roaccutan har virkelig prøvd ALT. Når jeg sier alt, så mener jeg det også. Alt fra H&M produkter, Apotekproduker, tonnevis av kremer fra fastlegen min bla. Epiduo og tetracyclin (tapelletter) og for å ikke glemme alle de svindyre produktene jeg har kjøpt hos Essens og andre hudpleiesallonger.

At ingenting av dette har hjulpet, har virkelig forandret meg. Høres kanskje drastisk ut, men for dere som sliter med det samme, vet dere va jeg mener. Jeg har aldri hatt noe bra selvbilde, å det ble hvertfall ikke bedre når jeg begynte å få masse kviser.

I allefall. Da jeg var 15 år hadde jeg fått nok. Jeg dro til en profesjonell hudlege. Han skrev ut roaccutan til meg med en gang. Jeg hadde ganske store forventninger til disse medisinene. Trodde på at dette virkelig skulle hjelpe. Han turte ikke si hvor lang tid det skulle ta før jeg så resultatet, men rundt 8-12 uker. Ikke tro at forventningene ble noe mindre av at han sa det.

Idag er det altså 6 måneder og 1 uke siden jeg begynte på roaccutan. Det har vært utrolig tungt for meg. Vedder på at jeg har fått 90% av de symptomene som er mulig å få.. Men de verste har vel vært UTROLIG tørr hud, både i ansiktet og på hele kroppen, sprukne lepper konstant. Smerter i ryggen har jeg også kjent til. Har også merket til humørsvingninger, og lette depresjoner. Men det verste av alt er vel arrene jeg har fått. Dype røde arr som ikke vil gå bort. Alle kvisene er borte, men jeg sitter fremdeles igjen med helt jævlige arr fra tinningen og ned på halsen. Dette hindrer meg i å gå uten sminke, selv før trening må jeg sminke meg. Dette er nok det som ødelgger selvtillitten min mest av alt. De dumme arrene som mestsansynelig aldri vil forsvinne. Legen sa at det ikke var noe vits å bruke flere 10 000er på behandling. Han oppfordret meg til å ta solarium av og til for å få de bleknet å at jeg bare måtte ha tolmodighet, veldig lett for ham og si.. Men dette gir meg motivasjon. Det trenger jeg virkelig, fordi jeg har vært helt på bunn en god stund nå.

Er utrolig takknemmelig for alle dere andre som deler slike historier her. Har hjulpet meg mye. Istede for å sitte å snakke med venninnene mines som har glanshud og som klager på " EN liten kvise - å det er krise for de" Det stikker inni meg hver gang noen tar opp det tema. Jeg melder meg helt ut.

Nå bare håper jeg på en fin sommer med masse sol, å at jeg ikke får tilbakefall.

Har dere fått noen av de samme symptomene som meg? Om noen har lyst å ta kontakt, så vil jeg gjerne snakke med noen andre som kjenner seg igjen.

MVH SMM