8.10.2010

Jeg må si at jeg er ganske så sjokkert over å oppdage hvor lite behjelpelig folk er når en trenger hjelp når en har problemer langs veien.

For et par dager siden, kom jeg kjørende, nordover, på riksvei 3. Klokka var ca, 24:30 og jeg hadde nettopp passert Koppang. Det var bekkmørkt og det regnet. Det var ikke spesielt dårlig kjøreforhold, men i og med at jeg kjørte med henger, og det var lite trafikk, holdt jeg meg i 70 km. Plutselig fikk jeg se en kjempegrevling. Den sto bom stille midt i veien. Grevlingen gikk nesten i ett med asfalten, så jeg så den desverre for seint. Jeg sto på bremsen, (kunne ikke svinge brått unna pga hengeren,) men desverre kjørte jeg rett på den. Og jeg sier bare at det virkelig dunka i bilen, og jeg ble øyeblikkelig trist. Hater å drepe dyr. For ja, den var død.

Jeg kjørte videre, (da jeg var helt sikker på at den var død,) og etter et par km begynte det å blåse kaldt i bilen. Da skjønte jeg at det var blitt skade. Jeg fikk litt hetta, var jo ikke mer enn 3 mil hjemmefra, men skjønte at så langt kom jeg nå ikke. Og så ble jeg litt stressa, jeg hadde lånt bilen.

Vel... Jeg kom i hvertfall til en stor opplyst rasteplass. Godt det, så jeg ikke sto i veien for noen. På rasteplassen sto det to trailere. Gutta kom for å høre om jeg trengte hjelp. Men det var ikke mye de kunne gjøre, for radiatoren va så godt som blitt en sil, og alt vannet hadde rent ut. Og ikke er det godt å si om det er større skade heller. Han ene skulle samme vei som meg, og tilbød å kjøre meg hjem. Jeg ble kjempeletta. Men desverre hadde jeg hunder i bilen, så han kunne ikke hjelpe. Jeg takket allikevel for at han tilbød hjelp. Jeg måtte jo uansett ringe etter veghjelp, og de hjalp meg nok så jeg kom meg trygt hjem.

Men så lett var det nå ikke nei. Jeg ringte til Falk. Det viste seg at forsikringa ikke dekket veihjelp, men de kunne da komme å hjelpe, men da måtte jeg betale kontant der og da. Ca. 1500 til 2000 ville det koste meg. Men nei, desverre måtte jeg si, jeg har virkelig ikke kontanter på meg. Da måtte han nok beklage, han kunne ikke hjelpe meg.

Uff tenkte jeg, hva gjør jeg nå? Klokka nærmet seg to om natta, og jeg kan ikke ringe familie så seint. Og uansett var nærmeste familie 20 mil unna. Jeg prøvde allikevel og ringe til noen, som jeg visste ikke ville bli sure, men ingen tar jo telefonen klokka to om natta.

Vel, det finnes flere redningtjenester, og jeg ringte til NAF. Jeg forklarte situasjonen og at jeg ikke hadde kontanter. Men desverre, de kunne ikke komme de heller. Det var en regel de måtte følge om ikke å rykke ut om de ikke fikk kontant oppgjør. Nå var klokka blitt halv tre, og jeg begyte så smått å fryse. Herregud, måtte jeg bli her hele natta? Jeg begynte å bli irritert. Jeg ba så pent om de ikke kunne komme å hjelpe meg, ihvertfall bare så jeg og hundene kom hjem, og jeg lovte å betale så fort jeg kom hjem. Men han rokka seg ikke.

Vel, så ringte jeg til Viking, og der fikk jeg snakke med en veldig hyggelig mann. Nå var det første jeg spurte om, om de kunne hjelpe, selv om jeg ikke hadde kontanter på meg. Selvfølgelig, vi hjelper da alle som er i nød, uansett. Den økonomiske delen var da ikke noe problem, de sendte da bare en giro. De skulle sørge for at både jeg, hundene, bil og henger kom oss trygt hjem. Han skulle bare ringe til bilen, som var stasjonert på Koppang, og forklare situasjonen. Jeg ble så hoppende glad, for nå var jeg virkelig kald. Det tok litt tid før jeg fikk tilbakemeldig, så jeg innbildte meg at jeg kanskje gledet meg for tidlig. Fikk en følelse av det.

Og riktignok. Det var ikke sjåføren som ringte, men den hyggelige mannen jeg snakket med sist. Det viste seg at bilen som Viking brukte, var den samme som Falk, og han hadde allerede sakt nei, og det gjorde han fortsatt. Det ble ikke på tale så lenge jeg ikke hadde penger. Den hyggelige mannen hadde trygla for meg, og spurt om det ikke gikk an å være litt menneskelig og sørge for at jeg kom meg hjem. Det hjalp nå svært lite. Men jeg takka for at han hadde prøvd. Men før vi avbrøt, sa han at jeg kunne prøve politiet, de hjelper helt sikkert. Nå var klokka blitt halv fire, og jeg hakka tenner. Det var virkelig kaldt inni bilen, Og jeg hadde vært ute i regnet og lufta bikkjene et par ganger og var blitt litt våt. Bikkjene var også kalde. Jeg prøvde så godt jeg kunne å varme dem. Det er små hunder, og er noen veldig frossenpinner.

Ja, da ringte jeg til politiet. (Nærmeste politi var på Elverum.) Men nei, de var nok for langt unna, og så lenge jeg ikke sto ute i veien å sperra for trafikken, kunne de ikke sende den eneste bilen så langt "bare for deg" som han sa. Han beklaget så mye, men syns det var veldig dårlig gjort av redningsbilene å ikke hjelpe. Men ring til en taxi, da kommer du deg hjem. Ha det bra.

Ha det bra liksom. Her satt jeg, i en iskald bil og hakka tenner, Jo jeg hadde det bra jeg.

Jeg visste at jeg ikke kunne ringe til taxi, for så mange penger hadde jeg uansett ikke. Det ville bli rådyrt. Men jeg gjorde det allikevel, bare for å høre. Måtte jo prøve. Kunne ha spart meg for det. Er jo lov å prøve seg.

Jeg var noe desperat nå og lengta etter senga mi. Jeg frøs bare så jævlig nå. Trøtt og sulten var jeg også. Nå visste jeg ikke helt om jeg skulle le eller grine. Det var jo selvfølgelig ikke verdens undergang, men allikevel. Det var absolutt ikke det minste hyggelig å sitte her i kulda. Og å få tiden til å gå var heller ikke lett.

Jeg måtte bare innse at jeg måtte bli sittende her reste av natta.

Og så var det jo et annet problem, hvem skulle jeg ringe til?

Jeg har ikke bodd på stedet så lenge, og kjenner jo egentlig ikke så mange. Men en kjente jeg litt, og han var den eneste jeg hadde telefonnummeret til også. Han som driver bensinstasjonen like ved der jeg bor. Jeg hadde resten av natta til å manne meg opp. Liker jo ikke å bry folk jeg ikke kjenner så godt.

Natta var bare såå lang, det var som om klokka ikke gikk. Ikke akkurat så mye å finne på.

Da klokka endelig ble åtte på morgenen, sendte jeg en sms, og spurte om han var våken. Og da han bekreftet at han så var, tok jeg mot til meg og ringte. Forklarte hva som hadde hendt, og ba så pent om hjelp. Han ble helt forferdet for at jeg ikke hadde ringt før. Måtte jo skjønne at jeg kunne ringe til ham uansett når på døgnet! Han skulle nå komme så fort han bare kunne.

Så glad har jeg ikke vært på lenge. Jeg syns plutselig at jeg ble varm.

Denne natta virket som en helt evighet, og nå skulle jeg endelig hjem i varmen. Min snille nabo kom, og han tok til og med hengeren med også. Den kan jo lett bli stjålet.

Da jeg satt i den varme bilen hans, kjente jeg hvor sliten og trøtt jeg var.

Vel hjemme takket jeg så mye for hjelpen, og sa at han endelig måtte si fra om han trengte hjelp av meg noen gang.

Jeg syns liksom ikke jeg får takket ham nok, og jeg kommer til å gi han en "takk for hjelpen gave" for jeg vet at han ikke kommer til å spørre meg om hjelp til noe.