Denne bloggen dedikerer jeg til deg, min datter. Du er bare tre år akkurat nå, men én dag, når du blir stor, håper jeg at jeg kan dele denne med deg. Skulle ønske at jeg kunne få vite historien til min oldemor og bestemor. Skulle ønske jeg kunne få vite historien til min far, din morfar, men det kommer jeg aldri til å gjøre, dessverre. Her er min historie. Den får du, hvis du vil ha den.

I kveld så jeg en tv-serie på NRK. Den het "De siste dagene" og handlet om to menn som flyktet over grensen til Vest-Tyskland i 1983. Den ene ble skutt, den andre kom seg i sikkerhet. Tilbake i Øst-Tyskland sitter den gravide Katja, søster av den drepte Matthis og kjæresten til Andreas, som overlevde. Det var ikke Katja og Andreas jeg var mest grepet av, men av ei jente som het Jule. Hun fant ekte kjærlighet, en mann som forelsket seg i henne, som ville beskytte henne. Han var motstander av regimet i Øst-Tyskland. Jeg ble rørt av hans kjærlighet til henne. Og jeg tenkte: "Gud, ekte kjærlighet er det få som opplever". Og så gikk det opp for meg at jeg kanskje aldri hadde opplevd denne type kjærlighet. Den eksisterer, men det er få (heldige?)som opplever den. Da gråt jeg. Jeg tenkte plutselig på den mannen jeg hadde vært forelsket i, uten at det var gjensidig (han elsket jo en annen). Og jeg tenkte på at han måtte ha møtt sin kjærlighet, ekte kjærlighet. Så heldig måtte han være. Og jeg følte savn som er vanskelig å forklare.