Kvinner er merkelige.... Del II
Kruttrøyken hadde akkurat lagt seg på soverommet, og mine armer holder henne i et godt grep. Det hadde nok en gang vært en fantastisk kveld. Vi hadde møttes etter jobb for en gangs skyld og ikke bare i helgene. Hun hadde til og med invitert meg med hjem til seg, noe jeg satt umåtelig stor pris på da man slipper å ta hensyn til de vanlige idiotene hjemme hos meg. Vi hadde møttes på en cafè, og praten gikk løst og ledig som vanlig. Deretter var det rett hjem til henne. Hun klarte som vanlig ikke holde fingrene fra meg, og det var ingenting som skulle tilsi det som skjedde så. Hun brøt seg plutselig ut av kosegrepet mitt, pustet tungt, og sa: «Det hadde vært fint å kunne puste innimellom». Jeg skjønte dette hadde en mer seriøs betydning, ettersom hun frem til akkurat dette punktet har elsket denne kosen etterpå. Jeg satt meg opp og spurte om hun vil snakke.
Hun snudde seg sakte, og unngikk å møte blikket mitt. Jeg gjentok spørsmålet. Hun så ut som hun lette etter en utvei, men jeg kunne ikke med sikkerhet analysere dette på hverken den ene eller andre måte. Jeg fortsatte bare å se på henne. Hun var fremdeles naken, og hver gang hun pustet tungt, duvet brystene hennes herlig. Kurvene hennes hadde aldri sett mer innbydende ut enn akkurat nå. Så tok hun dyna og dro over seg, som hun skjønte hva jeg tenkte. Hun pleide aldri dekke seg til hjemme hos seg selv. Hun elsket å gå naken. Det føltes som det gikk en evighet, men jeg lot henne ikke få noen mulighet til å slippe unna.
«Jeg føler meg kvalt innimellom». Ordene traff ryggmargen min som en piskesnert. Vi hadde vært mye sammen i sommer. Det hadde vært virkelig intimt og flott. Hun hadde vist flere sider av seg selv som jeg ikke hadde sett før, og etter denne sommeren følte jeg at forholdet var blitt styrket. Vi hadde egentlig ikke pratet noe særlig om forholdet, og vi presenterte oss aldri som hverandres kjærester, men det var aldri noe tvil om at vi var sammen. Hun har hele tiden vært dårlig til å prate om følelser, og jeg har vært litt redd for å skremme henne bort. Vi har levd hele sommeren i nuet og ikke tenkt noe videre, og jeg så ikke noe vits i å fremskynde dette. Med min fortid har jeg hele tiden syntes det er en fordel å bruke god tid.
«Den må du nok forklare litt bedre», fikk hun i retur. Hun så litt forvirret ut. Hennes skjønne brune øyne som alltid var full av smil og latter, fikk et alvorlig drag. «Du er rundt meg hele tiden», stotret hun fram. «Trenger du tid for deg selv?», spør jeg prøvende.
«Tja... tror det»
«Det er greit. Du vet det bare er å snakke med meg. Kommunikasjon er veldig viktig, vet du»
«Ja»
«Men det jeg ikke skjønner er at det har vært deg som har vært pådriver for å finne på så mye i sommer, og jeg ga jo opp en guttetur for å være her med deg... fordi du helst ville det. I tillegg har vi jo sett hverandre omtrent kun i helgene utenom feriene...»
«Jeg vet»
«Tør jeg spørre om hvorfor?»
«Jeg bare føler det slik nå»
Jeg begynte å kle på meg og reiste meg opp. «Du trenger da ikke gå nå», sier hun med tårer i øynene. «Jeg vil gjerne gi deg litt rom så du kan tenke igjennom dette. Ring meg når du har bestemt deg for hva du vil. Jeg har vært borti nok tull tidligere». Jeg visste det var en unødvendig kommentar, men jeg følte meg usikker og knust, og ville bare komme meg bort. For meg var det som om det ble slutt den dagen. Jeg dro hjem og la meg.
Dagen etter fikk jeg ikke den vanlige morgenmeldingen, og jeg lot være å sende noe selv. Ballen lå hos henne, og det var hun som bestemte det videre spillet. Jeg hater slikt spill. Jeg forteller hva jeg mener og hva jeg vil. Ser ikke noe grunn til å gå rundt grøten. En lite produktiv dag gikk forbi, og jeg bestemte meg for å ikke tenke for mye på det. Jeg hadde akkurat sovnet da det ringte på mobilen min. Det var henne. Samtalen gikk omtrent slik:
«Hei»
«Hei... du ringer sent....»
«Hadde du lagt deg?»
«Ja, jeg sov»
«Beklager....»
«Neida, det er viktigere at vi får snakket ut»
«Jeg ville bare si at jeg savner deg»
«Ok... hva med den tiden du trenger for deg selv...?»
«Jeg kan da savne deg allikevel?»
«Jeg må si jeg ikke forstår logikken her...»
«Neivel....»
«Kan du forklare hva den egentlige grunnen er?»
«Til at jeg ringer?»
«Nei, til at du trenger tid for deg selv...»
«Jeg føler meg kvalt til tider»
«Allikevel ringer du meg nå?»
«Ja... jeg savner deg jo...»
«Men du vil ikke jeg skal være der...»
«Ikke gjør det så vanskelig da...»
«Jeg bare skjønner det ikke, og jeg liker ikke ting jeg ikke skjønner...»
«Man må ikke forstå alt...»
«Nei, men du skjønner vel at jeg ikke liker dette...»
«Jeg skjønner det, men du har ingenting å være redd for....»
«Godt det da... håper vi kan prate ut om dette en gang...»
«Ok...»
Så sa vi god natt, uten de vanlige frasene, og det tok flere timer før jeg fikk sove. Dagen etter snakket jeg ut med en kompis, og han var ganske klar på at jeg måtte gi henne den friheten hun ville ha. Så vi ble enige om å ta denne helgen i København. Så slipper jeg å gruble meg i hjel på dette. I dag kom det en ny telefon fra henne:
«Du... skal vi finne på noe i helgen?»
«Beklager, jeg har lagt andre planer»
Pause.
«Hallo?»
«Hvorfor det?»
«Hvorfor jeg har lagt andre planer?»
«Ja...»
«Fordi jeg ikke vil kvele deg, kanskje...?»
«Er du sint?»
«Nei, men veldig oppgitt...noe jeg blir når jeg ikke skjønner noe som helst...»
«Er du ikke ferdig med det enda?»
«Nei, jeg aner jo ikke hva du vil....»
«Jeg vil være sammen med deg i helgen»
«Og så da?»
«Vi tar det som det kommer...»
«Nei, jeg orker ikke noe tull... Jeg drar sammen med X til København, så får får du ringe til uka om du er klar for å snakke...»
«Ok...»
«Jeg tenker på deg, vet du...»
«Javel... hade....»
«Hade...»
Så her er jeg... gleder meg til en dansketur... men er totalt forvirret ellers. Det virker som dere kvinner er til for å skaffe oss grått hår raskest mulig. Jeg famler meg frem i mørke. Jeg har ingen svar på det som har skjedd, og jeg kan ikke si jeg har noen som helst anelse om hva som kommer til å skje heller. Jeg trodde aldri at jeg noengang ville bli beskyldt for å kvele noen, da jeg er sterk i troen på at man bør ha individualitet også i et forhold. Det har blitt en del ekstra møter i sommer, men det har i størst grad vært hun som har vært pådriver, så jeg skjønner ikke dette. Noen som kan hjelpe meg?
3 kommentarer
Anbefalte kommentarer