I går hadde min 6 åring en følelsmessig slitsom dag!

Det spennende som skal skje til høsten med start i 1. klasse innebærer at hun må slutte i den barnehagen hun elsker...

"Mamma, jeg vil ikke slutte i barnehagen. Jeg vil ha 1. klasse til barnehagen"!

Etter en "prøvedag" i klasserommet hvor hun møtte læreren sin og fikk hilse på klassekamerater har hun strålt som en sol. Har siden besøket lekt skole med storesøster daglig i tillegg til å finne ut hva slags penal og ransel hun ønsker seg mest.

Men så, i går - "det betyr at jeg ikke lenger kan være i barnehagen MIN"!!??!!

Og helt riktig, jenta mi, det betyr det.

Både mamma og pappa og storestøster måtte til, men etter lang tids ulykkelige tårer og forsøk på trøst er det tøffe i livet akseptert.

"Mamma, jeg skal bli stor jente nå - Skolejente, mamma"

Ingenting som å våkne til lyden av en jente på 6 år som i dag sang Mamma Mia av full hals og er klar til en ny dag i barnehagen.

Min minste jente skal starte i 1. klasse til høsten og gleder seg veldig.