Nytt innlegg allerede :-D

Jeg møtte kjæresten min i november ifjor. Vi bor på en ganske liten plass og han kjenner en del av mine venninner og dermed kom vi i prat ute en sen og fuktig lørdagskveld. Etter å ha levd singel-livet i ca 8 mnd hadde jeg begynt å endre litt taktikk, så denne kvelden bestemte jeg meg for å IKKE la det skje noe første kvelden

Men en uke etterpå ble det vanskelig å spille kostbar lenger, og fra den helgen ble vi nok kjærester - ting var bare fantastisk bra og vi ville bare være sammen..

Min kjæreste hadde vært singel i ca 2,5 år da vi møttes. Han har et 7 års langt forhold bak seg og eksdama var både sjalu, usosial og kontrollerende. De var omtrent aldri med på ting,og var mye hjemme - levde som et "gammelt ektepar" i altfor ung alder. De fikk ingen barn sammen. Etter det ble slutt har min kjære "blomstret" opp, fått et stooort nettverk at kompiser,jobbet masse og gjort stort sett akkurat det han vil.

Som person er jeg veldig tillitsfull og åpen - og jeg har hele tida oppfordra til at vi begge skal gjøre ting hver for oss og at min kjære ikke skal forandre så mye på livet sitt som tross alt var veldig bra før vi møttes. Vi er unge, har mange venner og er sosiale - ingen grunn til å bli sofagriser altså

Men slik ble det likevel - og i februar bestemte vi at jeg like gjerne kunne leie ut leiligheten min... Jeg tok med meg mesteparten av mine personlige ting, oppbevarte resten på hemsen i leiligheten og låner den ut delvis møblert...

Det var en periode rundt flyttingen at ting ikke var så bra mellom oss... jeg var sliten og litt stresset for å "bryte opp" - mens kjæresten min nok syns det ble store forandringer i huset sitt - forståelig! Men dette gikk seg til og i perioden som fulgte hadde vi det fantastisk bra - og mer forelska enn noen gang..

Men rett før påske kom kjæresten min og sa at han følte seg litt usikker mht oss to... jeg fikk sjokk - det var absolutt ingenting som tydet på dette! Etter flere uker nå med prating og prating, har han kommet frem til at han ikke er usikker på oss og følelsene sine for meg - han vil at vi skal være sammen. Men han har hatt problemer med å tilpasse seg den nye situasjonen, og sier at hvis vi kunne gjort ting om igjen kunne vi kanskje venta med å flytte sammen... Jeg har vært veldig skuffa og såra over dette, det var han som pusha veldig på at jeg kunne leie ut leiligheten osv.. Selvsagt var jeg enig og overlykkelig over at han ville dette like mye som meg...

Han har begynt å fokusere veldig mye på "mitt" rot - i tillegg til at han tydelig forventer at jeg gjør alt av husarbeid - og hvis det er noe som ikke er gjort eller ligger der det skal er han veldig kjapp med å kommentere det... samtidig som han selv gjerne kan la både våte håndklær,undertøy og andre "lekre ting" bli liggende helt itl jeg plukker det opp. Og dette kommenterer jeg aldri selv om det irriterer meg ... Så jeg føler at dette blir både skeivt og urettferdig - og har sagt i fra enkelte ganger - men da på en veldig diplomatisk og ordentlig måte.

Jeg hater sånne par som bare hakker på hverandre hele tiden, jeg ønsker ikke å ha det sånn! Nå som jeg kjenner min kjære ganske godt, ser jeg at han kan være veldig humørsyk og gretten mot sine nærmeste - nå også mot meg.. Men pga jeg har sagt i fra enkelte ganger når jeg syns det har gått for langt, har han heldigvis evne til å be om unnskyldning og ta seg sammen og så er alt bra igjen.! Tross alt bor vi jo sammen og det er lov å ha dårlige dager...

Men de siste ukene har han ikke vært like kjærlig mot meg som tidligere - bare småting som at han før alltid starta sms-er med "Hei kjære" e.l., mens nå går han bare rett på sak.. han sier ikke at han er glad i meg så veldig ofte, han kommer ikke bort og tar rundt meg og han setter seg ikke sammen med meg i sofaen på kveldene - men velger heller en annen sofa eller stol...

Bekymringsfullt? Så absolutt!! Men han bekrefta senest for to dager siden at han elsker meg og vil at vi skal få det fint igjen - men at han er sliten om dagen og sikkert har behov for litt "egentid" - han er veldig åpen og flink til å fortelle og si hva han tenker og mener. Han er også litt redd for at han har ødelagt mellom oss og at jeg skal være så skuffa at jeg ikke klarer å legge dette bak meg...

Men i et langt perspektiv ser ikke jeg på dette som så veldig "farlig" - men jeg har grubla maaaaasse de siste ukene og hatt kjempeklump i magen Det er først de siste dagene at mitt gode,gamle humør har vært tilbake og jeg syns stemninga er mye lettere mellom oss...

Nå skal det sies at før dette skjedde, kunne vi også sitte i hver vår ende av stua og være opptatt med hver våre ting i heimen uten å snakke så masse sammen eller forvente oppmerksomhet av den andre hele tiden...Dette syns vi begge er utrolig deilig - og tror ikke det er noe jeg bør henge meg opp i ...

Jaja, gruble gruble gruble - vi jenter er gode på å analysere Hvis det er noen som har noen innspill tar jeg imot med stor takk!!