Det er fryktelig tungt for tiden kjenner jeg.. har vært ganske så deprimert over ting og tang siste par årene, men prøver iherdig å komme ovenpå, utav det..

Det som hjelper og som føles godt og rett i denne perioden er mye nettet, nett-venner, både menn og kvinner-som en får skrive anonymt til, bak et nick...

tryggheten i et nick er jo å være anonym- til en selv velger å stå frem evnt..

Jeg har beveget meg innpå endel "mørke" nett-sider, anonymt og nyskjerrig...

jeg fant meg selv på noen av disse forumene, sidene, og bloggene--fant folk som tenkte som meg, og som var i samme fortvilelse, søken og let etter aksept etter personen de fant der ..seg selv, langt vekkgjemt et sted i mange år..

jeg har funnet sider av meg selv som jeg aldri noensinne trodde eksisterte, dvs jeg har fortrengt de, i mange mange år..er gift med barn, og har vært det i godt over 20 år..helt helt vanlig, så vanlig som det vel overhodet er mulig å komme..helt til jeg plutselig "så lyset"..fikk en aha-opplevelse så stor at jeg ikke klarte la vær nesten å lese mer, skumme nettet etter mer mer mer...

jeg prater skumle saker her.. jeg prater bdsm..noe som de fleste vel vil rynke på nesen av, og tenke stereotype tanker om..de forbinder det med latterlige filmer, sketsjer på nettet osv osv..lakk og lær og hele pakken...

Så er det ikke for min del... jeg dras mot det å bli dominert..psykisk såvel som fysisk..det nager i meg..og jeg ønsker kun å få leve det ut litt...med min manns tillatelse, hadde vært optimalt..

han igjen har lagt som en hauk etter meg, på mine besøk rundt om på nettsider..han finner nickene mine, leser det jeg skriver og bruker det mot meg ..konstant..

det er så slitsomt!!

At jeg bruker nick..og at jeg er på sider som ikke er helt "familievennlige" betyr ikke at jeg er et dårlig menneske-

det betyr , for min del, at jeg søker likesinnede å dele tanker med, prate med..

jeg er hele tiden åpen om at jeg er gift og at dette er nye tanker for meg..

Føler min mann stalker meg nærmest rundt på nettsidene nå... han vet, jeg har fortalt og forklart til jeg har blitt blå nesten..hva som gjør dette, hva som drar meg...uten at han forstår, noe jeg ikke forventer heller...og nå har jeg sagt fra, jeg forklarer ikke mer, det er slutt på det nå..jeg kan ikke og vil ikke forklare meg i hjel på hvordan jeg ER..

føler jeg skal bli presset inn i noe som er "bra nok" for hans del.. og det sliter noe for jævlig...for å si det rett ut..

kjenner jeg trenger å få skrive av meg tankene..denne mistenksomheten går meg totalt på nervene for tiden..og fortsetter det vet jeg ikke hvor det ender egentlig..

Har en ikke ytringsfrihet som gift? må en dele absolutt alle tanker og tvil med sin mann uten å bli beskyldt for utroskap??

Blir "jeg" et..vekke, er det kotymen?? skal jeg, individet meg, bare innfinne meg med at jeg har det sånn, at han skal styre hvor på nettet jeg får gå, at han skal kontrollere hvem jeg snakker med.. hvilke tanker jeg tenker...??

fantasi og virkelighet er to forskjellige ting.. så også når en skriver bak et nick,

så kan en prate om uendelig mange ting , så lenge en tror seg anonym osv..

huff.. jeg er så sliten av dette jeg..