Jeg vet ikke hva det er med det, men kanskje det er bare det at man blir mer eldre og "utdannet" selv, slik at man mister noe av det beundrende synet man hadde på autoritære yrker.

Før husker jeg at jeg alltid så opp til en lege, politikker, etc, kun fordi de hadde den "statusen", eller jobben de hadde.

Han var politiker. Derfor smart, medfølende og sterk.

Hun var lege. Derfor smart, medfølende og sterk.

Slik ser jeg ikke på det lenger. Jeg ser på det med helt andre øyne.

Før respekterte jeg dem uansett. Kun fordi han/hun var en lege, men nå respekteres de bare hvis de gjør en god jobb, da ut i fra mitt syn (som selvfølgelig ikke er fasiten!!).

Og jeg syns ikke så mange av disse politikerne og legene alltid gjør en like god jobb.

mang vil nok være enig med meg i det, men jeg blir ikke lenger ydmyk rundt dem alle.

Ingenting irriterer meg mer enn en lege som har muligheten til å faktisk bruke tiden sin på å redde mennesker, som er lei jobben, blir for vandt til jobben, og arrogansen kan fort titte frem slik at jobben ikke blir gjort, rett og slett.

Jeg tror ikke de mener å være arrogante, og kanskje de ikke er det en gang, men jobben dems har blitt så vanlig at man fort kan oppfatte dem som arrogante...

Vel vel... Dette synet har jeg da enda.

Men så meldte jeg meg på et gratis møte i selvutvikling for en stund siden.

Der møtte jeg forfattere, leger, psykologer, arbeidsløse, politimenn, ja... de fleste der var faktisk rimelig høyt utdannet, og alternative.

Det fikk meg selvsagt til å tenke på følgende.

Jasså, kanskje enkelte leger, o.l virker like kyniske til døden som jeg gjør fordi de vet man ikke kan dø allikevel?

Har de nå funnet ut at det materielle ikke gjorde dem lykkelige? For det var det som førte til min søken.

Og hvor mange har ikke påstått at jeg virker kynisk til døden enkelte ganger? Og jeg syns jo det selv og, og jeg forstår leger blandt annet litt bedre nå.

De velger å leve livet ut, helt fullt og 100%. De flyter og lar tankene sine manifestere seg!

Min venn som døde her om dagen er et bevis på det kynsike som kan oppstå rundt tanker om døden.

Jeg gråt mest over måten han døde på, men vet godt han sto å så på oss alle den dagen.

Død er han jo ikke (for min del i allefall), og når det ble skrevet på minnestunds-veggen din, at hun ene visste du sto rundt dem, og så på dem den dagen hvor vi alle gråt, så visste jeg det var så sant.

Jeg følte deg godt, og alle er vel innerst inne enige om at det hele var en slags lettelse.

For du visste det selv. At du kom til å dø. Jeg visste det, alle visste det. Ingen trengte å være klarsynte for å se at du kom til å møte en tidlig død.

Du har det bra der du er nå, og livet ditt her på jorden var nok ikke særlig fruktbart. De tok deg med hjem av en grunn, og det vet jeg.

Så her ser man hvor enkel en annens død kan bli hvis man plutselig får kontakt med dem fra et annet nivå.

For min del åpnet det seg nye dører av en annens død, og du ser ikke ut til å ha noe i mot det. Det ser nesten ut som om du gikk inn i døden med viten og vilje.

Det er i allefall godt det da, på en merkelig måte. Hvil i fra min venn, selvom hvile er nok ikke det du "tenker" på nå.

Tja... hva mer skal jeg skrive nå...

Ser at mye blir meningsløst babbel i fra min side her, men det er ok.

Jeg er sliten trøtt og har bihulebetennelse. Gleder meg til mannen min er hjemme fra jobb, så kan vi spise og kose oss i sammen i kveld. Glad han er med meg. Finnes ingen bedre akkurat nå.

Jeg tror mannen min savner vår bekjent mer enn meg. Han tror ikke på det alternative på den "måten" (eller han gjør det, men "forstår" ikke helt), så "døden" din kjære JM, var ikke like "enkel" å akseptere for han...

Her. Her får du den sangen jeg skulle gi dere alle her om dagen:

Det kan virke sykt for utenforstående... Er dette avskjedssangen hans?

Jada, jadda... Denne er til deg kjære JM!