Begynnelsen på slutten eller Begynnelsen på starten?
Igår traff jeg Mannen. Jeg hadde ikke sett han på 4 uker.
Han spurte på søndagen om jeg kunne tenke meg å komme innom.. Og selvsagt kunne jeg jo det!
Med engang jeg kom inn døren fikk jeg en kjempe god å lang klem. Jeg rakk ikke sette fra meg vesken, ta av meg jakken eller noe.
"Det var utrolig godt å se deg".
Det er så godt å høre. At han savner meg. At han bryr seg.
Her får noen dager siden fikk jeg melding av han på kvelden, "Jeg liker ikke helt å innrømme det, men jeg savner og være sammen med deg".
Det er fint å høre. Det trenger jeg å høre.
Men så til det egentlige innholdet i dagens blogg.
Nå reiser jeg på jobb i morgen. Han skal faktisk være på jobb samtidig som meg. Det blir fint og jeg gleder meg masse til å få være sammen med han.
Men det som er nå, jeg kjenner at det egentlig er nå jeg burde si stopp..
Jeg vet ikke helt hvorfor den følelsen er så kraftig akkurat nå.
Nå får vi jo 5 dager sammen fra i morgen. Så om en og en halv uke etter at han reiser så skal vi på julebord med jobben. Da får vi noen dager sammen.. Kanskje han kan bli igjen her etter julebordet, slik at vi får helgen sammen før han skal på jobb.
Så vi har endel tid sammen.. Det er lenge siden vi har vært "så mye" sammen. Jeg vet, det er jo ingenting når du samenligner det med et "vanlig" forhold.
Men så er jo ikke dette forholdet vanlig heller.
Igjen, det er jo nå etter jul at vi skal begynne å jobbe likt. Da er vi alltid på jobb sammen, og vi har alltid fri sammen.
Men, så er det jo denne greien her med at han faktisk er gift.
Å så lenge jeg holder på sånn som nå, så vet jeg ikke om han vil gjøre noe hjemme.. Kanskje??
Men hvorfor skulle han det, han har jo meg uansett sånn som det er nå.
Det er det jeg trenger å forandre. Han kan ikke få så veldig mye mer av min tid nå.
Jeg tror det gikk veldig opp for meg på lørdagen da jeg og ei venninne var ute å drakk vin. Det kom en mann bort å sjekket meg opp. Og jeg skjønte ingenting!
Kan du fatte og begripe!
Jeg har alltid skjønt det tidliger. Men etter at han gikk og venninne min sa, "Skjønte du ingenting eller?? Han la så ann på deg at jeg nesten trodde han hadde tenkt å kjøpe hele stedet til deg".
"Nei, gjorde han??" kom det fra meg.
Å i det øyeblikket gikk det opp for meg. Jeg er så følelsemessig bundet at jeg hverken ser, hører eller forstår. Noe!
Så lenge det fortsetter på denne måten så vil jeg ikke finne noen andre. Jeg bruker min tid på noe som kanskje aldri blir noe.
Kanskje det er nå jeg skal kutte. Fremprovosere at det skal skje noe. Eller at ingenting skjer. Gå videre i livet. Finne en som gjør meg lykkelig. Som er der for og med meg.
Selvom jeg føler det er riktig tidspunkt nå, så sitter jeg fremdeles med den følelsen av at jeg vil være med han mest mulig, før det slutter.
Rive av plasteret sakte. Selvom det beste bare er å gjøre det.
Så da blir spørsmålet om jeg skal gjøre det nå, eller vente til etter julebordet. Kanskje det beste egentlig er å droppe hele julebordet om jeg gjør det nå.
Vi skal jo egentlig bo på samme hytte. Hvertfall bytte hytte omj, eg blir med.
Om jeg gjør det nå i det hele tatt.
Men jeg føler det er begynnelsen på slutten. Eller begynnelsen på starten.
Det er nå jeg må gjøre noe. Det har tatt så lang tid nå.
Kunne kjempe gjerne tenkt meg noen tilbake meldinger å litt hjelp å synspunkter fra dere som leser. Setter kjempe stor pris på om du har muligheten til å gi meg litt tilbake melding.
Jeg trenger å høre fra dere.
Tusen takk!
Holder dere oppdatert på hva jeg gjør;)
2 kommentarer
Anbefalte kommentarer