Har det egentlig skjedd noe siden sist?

Er det noe som er forandret nå?

Nei. Det er vel ikke det. Det er vel akkurat det samme som det alltid har vært. Litt pluss. Litt minus. Det samme.

Så etter at jeg skrev her sist så reiste jeg på jobb. Når jeg er på jobb så forventer jeg ikke at det skal skje noe. Jeg håper på en melding. Men det er ikke noe jeg går å tenker over. Han er borte. Selvom jeg tenker på han så forventer jeg ikke å høre noe fra han.

Men det som skjedde denne gangen var at han ringte. Han pleier aldri å ringe meg når jeg er på jobb. Aldri.

Det var bare tilfeldig at jeg mobilen lå rett ved siden av meg akkurat da. Den pleier ikke gjøre det. Lyden var skrudd av. Det var bare tilfeldig jeg så det. Tilfeldig.

Det var veldig hyggelig å snakke med han. Vi snakket om alt å ingenting. Som vanlig. Kjempe koselig å bare prate litt med han. Hvertfall når det var så uventet.

Så på slutten av samtalen sier han "Er det greit jeg ringer deg på formiddagene når det er stille hos dere".

Annenhver dag er det rolig, det vet han.

Så jeg går å passer på telefonen hele tiden. Sjekker den, bærer den rundt i hånden slik at jeg ikke skal gå glipp av samtalen. Jeg vil jo gjerne snakke med han når jeg har muligheten.

Selvfølgelig så ringer jo ikke han. Typisk. Det var to dager han kunne ringe på. Og det skjer ingenting.

Hvorfor i helvete spørr om du kan ringe når du ikke ringer??

Hvorfor ikke bare gjøre som første gangen. Gi meg en positiv overraskelse!!

En typisk ting som han sikkert ikke tenker over. Og som de fleste menn ikke tenker over. Eller??

Uansett, sånn var det nå bare. Fikk hvertfall noen meldinger av han.

Nei, nå kjente jeg meg patetisk. Uff!! Men jeg velger jo min plass selv.

Noe som gjør at vi kommer inn på torsdagen nå før helgen. Mannen er reist på jobb å jeg er hjemme. Aner ikke hva som skjedde den dagen, men hele dagen var en dritt dag!!!! Det var ikke noe som skjedde som gjorde det. Det var ingen grunn til at jeg skulle kjenne det sånn. I det hele tatt! Men det gjorde jeg. Så det beste jeg kunne gjøre den dagen var bare å reise til hjem byen min.

Egentlig så hadde jeg planlagt å reise dit på lørdagen. Treffe mannen på fredagen, få unna litt "må gjøres" å så ta helg. Men jeg dro.

Veldig merkelig dag egentlig når jeg tenker på det. Men noen dager er vel bare sånn.. Å den dagen var virkelig sånn.

Mannen ringte på kvelden da jeg var kommet hjem. Jeg hadde ikke sagt at jeg hadde reist. Jeg syntes å høre en liten skuffelse i stemmen når jeg sa jeg hadde reist hjem. Jeg tror han trodde jeg skulle komme innom på fredagen. Selvom vi ikke hadde avtalt noe. Han håpte hvertfall!

På fredagen fikk jeg melding av han. Han hadde vært å sett på en dress han syntes var ganske stilig, men han var litt usikker.

Han skrev " Om du hadde vært på jobb måtte du vært med ned å godkjent den....-wish you where here.."

Det var en fin melding å få. Han savnere meg;)

Jeg lurer virkelig på hva som kommer til å skje med oss. Om det kommer til å skje noe i det hele tatt..

Jeg snakket med ei god venninne av meg den torsdagen som alt bare var galt.

Jeg må nok bestemme meg snart på hvor lenge dette er greit. Hvor lenge jeg orker.

Sånn som hun sa " Du er så sterk at du kan holde på med dette lenge uten at det knekker deg. Men tiden din går. Selvom du kan gjøre som du vil så hjelper ikke det så lenge du har bundet deg følelsemessig."

Og det er helt sant. Jeg velger det selv. Jeg har satt meg i denne situasjonen selv. Og jeg velger selv når jeg ikke er med lenger.

Problemet er bare at jeg ser at det kommer til å bli så utrolig bra om det bare blir oss.

Derfor greier jeg ikke å slippe enda. Det komme til å bli så bra om han får gjort det.

Når det er oss to. Bare oss.