Endelig et sted å være meg. Ikke bare mamma, ikke bare syk, ikke bare noe av det jeg har vært andre steder. Her kan jeg være meg, hele meg og bare meg. Befriende følelse! Noen ganger kommer det lange filosoferinger, andre ganger orker jeg ikke en gang skru på PC'en. Det er litt rart dette, å skrive en offentlig dagbok, men likevel være anonym. På et vis er det fint om andre leser det jeg skriver, på et annet vis er det godt å bare skrive uten at noen tolker og forstår. Det viktige er at JEG vet og forstår.

Nå får jeg bruke litt tid til å bli kjent her inne. Men, nå har jeg tatt steget. Også jeg har blitt en blogger....