Jeg hadde bestemt meg.

Jeg husker ikke hva som skjedde.

Hvorfor jeg ombestemte meg.

Det bare ble sånn. Det er sånn

Så siden sist. Hva har egentlig skjedd? Hva er forandret? Hvorfor sa jeg aldri noe? Hvorfor bestemte jeg meg å ombestemte meg uten å si noe?

Jeg skal prøve å tenke tilbake.. Kanskje jeg ser noe nå når jeg skriver. Vi prøver.

Så sist jeg var innom her var dagen før jeg skulle på jobb, dagen før han skulle på fri. Han skulle på rypejakt med broren. Samme dag som han dro fra båten. Ingen kone.

Når jeg var på jobb tenkte jeg nesten ikke på han. Sendte ingen meldinger. Jeg hadde bestemt meg for å ikke være så tilgjengelig. Sender han med en melding venter jeg lengst mulig med å svare. Kort å presist.

Etter noen dager fikk jeg en melding. De hadde ikke fått noen ryper. Han lurte på hvordan det gikk på båten og om alt var bra.

Jeg svarte kort. Lykke til med rypene;)

(okei, greit. Han hadde bedt om en ..stemnings rapport... så det fikk han;)

Men jeg sa ingenting om hvordan det gikk. Og jeg ventet lenge før jeg sendte tilbake. Så han ikke skal tro jeg sitter å venter på å få en melding å svare på.

Dagen etter fikk jeg melding av han igjen. Bilde melding. Han hadde skutt ryper. På melding sto det: "Det hjalp med lykke hilsen fra deg;)".

Jeg svarte ikke på meldingen. Det var jo ingenting å svare på egentlig.

Så lørdag for en uke siden hadde jeg et par venninner innom på besøk når båten lå til kai. Vi gikk en tur rundt på skipet så de fikk se..

Jeg fulgte dem ut og når de skulle levere adgangs kortene sine så jeg i side synet, MANNEN.

Han skulle ikke være der da. Han skulle ikke på jobb før på onsdag.

Først trodde jeg at jeg så syner. Jeg kvapp til. Jeg hadde ikke fått noen beskjed. Hvorfor hadde ikke han sagt ifra til meg? Han kunne da sendt en melding. Min teori går ut på at siden jeg ikke hadde sendt noen meldinger, og heller ikke svart på den siste meldingen så skulle han sjekke meg.

Det er ikke sikkert det stemmer.. Men det kan jo hende.

Men, han gikk forbi oss å sa hei. Jeg var fremdeles i nærmere sjokktilstand.. Men fikk nå frem et hei. Så vidt.

Jeg fulgte jentene ut å gikk inn igjen. I høyspenn.

Dro til avdelingen min å begynte turen å ventet på melding. Jeg skulle hvertfall ikke skrive først. Selvom jeg lurte på hva i alle dager han gjorde der. Jeg ventet på Crew lista som kommer på mail når vi drar for å se hvem som hadde reist hjem. Hvem han skulle jobbe for. Hvorfor i helvete han var der.

Så på ettermiddagen kom meldingen. :"jaja, da var det jobb igjen..."

Helt plain. Ikke noe smile tegn. Ingenting. Så jeg svarte på samme måte.

"Ja, jeg så det. Jeg kvapp. Hva gjør du egentlig her nå?"

Joda, han hadde sett at jeg kvapp. Han hadde tenkt å sende melding, Men.

Men nå var han der. Fire netter før jeg skulle hjem.

Så på kvelden da jeg var ferdig på jobb dro jeg opp til han. Det var utrolig hyggelig.

Jeg vet ikke hva jeg skal si eller hvordan jeg kan forklare stemningen. Men jeg hadde en veldig avslappet holdning.

Jeg hadde fått tid til å ta det litt mer med ro. Ikke stresse. Nå er det fint. Vi har det hyggelig.

Jeg forventer ikke noe mer. Egentlig.

Dagene var flotte. Nettene var fantastiske. Jeg hadde det fint. Jeg har det fint.

Jeg stresser ikke lenger. Han er gift. Javel. Det er ikke bra. Neivel. Men vi har det fint når vi er sammen. Han hindrer meg ikke lenger. Jeg smiler. Jeg blunker til mennene som går forbi.

Det er greit nå. Jeg tar det som en fling. Noe som er bra nå.

Ikke til døden skiller oss ad.