Jeg er fornøyd med avgjørelsen. Jeg har ikke gjort noe enda. Men det kommer. Forhåpentligvis.

I helgen var jeg på jobb med Mannen. Det var bare et par dager før jeg dro på jobb jeg sa at jeg skulle jobbe en tur for en kollega. Bare så han var klar over at jeg kom.

Han ringte meg samme kveld. Han var blitt kjempe glad når han så meldinge min om at jeg kom. Sa han.

Selvfølgelig var jeg hos han begge nettene. Det var veldig hyggelig. Men egentlig tror jeg at jeg kjente at jeg kanskje var på vei dit jeg er nå.

Litt ferdig.

På søndagen var første gang jeg faktisk har blitt irritert på han. Det har aldri skjedd før. Alt har vært, ja en rosa sky.

Det jeg ble irritert over var ikke en stor greie. Jeg hadde fått vite hvem den nye sjefen skulle være før alle andre. Før det var offisielt. Samtidig som han hadde fått vite det. Og han hadde søkt på jobben. Han kunne ikke skjønne hvem som hadde sagt det til meg. Og hvilken relasjon denne personen hadde til meg. Hvorfor han stolte såpass mye på meg at han kunne fortelle.

Når det egentlig bare vær skipsledelsen som skulle vite det.

Og når jeg ikke ville si hvem som hadde sagt det var det krise.

Selvom det kanskje høres litt rart ut for deg at jeg ikke ville fortelle hvem det var, så er det litt sånn på båt at de som er på toppen av systemet ikke skal snakke om ting som skjer før de har fått klar signal fra alle hold. Og dette var uken før det var offisielt.

Så lurer du vel på hvorfor i alle dager jeg fikk rede på det. Jeg har overhode ingenting med den avdelingen å gjøre. I det hele tatt!

Men meg å han som fortalte det til meg snakker litt om alt å ingenting iblandt. Han vet jeg holder tett. Han vet jeg er nysgjerrig. Og han vet jeg var veldig nysgjerrig nå, siden Mannen kanskje kunne få jobben. Derfor fikk jeg vite det.

Jeg mener selv at, når jeg har fått vite noe slikt som ingen andre vet. Da skal ikke jeg si hvem som har fortalt meg det.

Mannen spekulerte. Prøvde forskjellige strategier som å si at han ble sjalu fordi han lurte på hvem jeg hadde et så godt forhold til at han kunne fortelle meg noe sånt.

Han fortalte en historie om at han hadde hørt fra noen tidligere på kvelden at noen hadde spurt han om vi holdt på. Og at jeg hadde sagt det. Han sa han bare hadde ledd det litt vekk.

Når jeg spurte om jeg kunne spør hvem som hadde spurt eller sagt det. Det kunne han ikke si. I tilfelle jeg ble sur på den personen. Okei, det er greit sa jeg. Skjønner det.

Jeg spurte om denne personen hadde sagt at det var jeg som hadde fortalt det, eller om det var hørt.

Nei det var han ikke helt sikker på da.

Like etterpå, når han skjønte at jeg ikke kom til å mase noe på å få vite hvem det var, så fortet han seg med å slenge på et: "Jeg tok det jo egentlig som at du er stolt av meg".

Okei, kanskje han noen hadde snakket om oss og han ble spurt. Kanskje det er sant. Men, jeg tror egentlig ikke det. Sammenhengen var for synlig.

Men uansett. Poenget mitt er at jeg våknet. Jeg så vel litt virkelighet når han gravde sånn for å få vite hvem som hadde sagt det.

Joda, jeg har vist det lenge. Jeg vet det. Og nå tror jeg jeg er klar for å handle. Han er først og fremst gift. Han er en vanlig mann. Og jeg er den andre.

Jeg tror det var den irritasjonen som fikk det til å gå virkelig opp for meg. Det var da jeg skjønte det på ordentlig.

Jeg er ikke en person som er på andre plass.

Det som gikk opp for meg idag er at jeg har sluttet med å gå å smile. Kanskje det høres rart ut, men jeg har altid tenk på hvor mye jeg har å være takknemlig for, så jeg har smilt. Nesten alltid. Uansett.

Den siste tiden så har jeg ikke gjort det. Sjarmen min har forsvunnet litt vekk. Fordi jeg har tenkt på Mannen. På situasjoen. På alt.

Så nå har jeg egentlig bestemt meg.

Neste gang jeg snakker med han sier jeg ifra. Nå trenger jeg en pause.

Forhåpenligvis så skjønner han at jeg er i ferd med å slippe taket. Jeg venter ikke lenger nå.

Et menneske er ikke det de sier. Et menneske er det de gjør.

Nå gjør jeg noe. For meg. Bare for meg.

Det jeg tror jeg kommer til å si blir nok at noen ganger må man slippe litt tak i noe som kjennes veldig bra når det er der. For når det ikke er der, sånn som det som regel ikke er. Da er det vondt.

Og jeg vil ikke gjøre det mot meg selv.

Selvsagt så blir det sagt mer. Jeg vet bare at det er kjernen i det hele. Det er ikke bra for meg sånn som det er nå. Selvom det er fantastisk når vi er sammen.

Jeg har vel egentlig bestemt meg. Håper jeg ikke ombestemmer meg.