Så idag skjedde det. Jeg satt i bilen etter at jeg hadde vært å hentet sykemeldingen hos legen. Bilen var startet, men jeg bare satt der. Vet ikke helt hva jeg holdt på med, men jeg kjørte hvertfall ikke.

Så ringer telefonen. Det var mannen.

Jeg ble egentlig ikke overrasket. Akkurat som om det var det jeg ventet på.

Selvom jeg så at det var han, svarte jeg likevel med "Hei det er MissJones."

Og han sa "Hei det er Mannen."

Han lurte på om jeg var syk eller om det hadde skjedd noe siden jeg var hjemme. Han hadde sett det på facebook.

Så jeg fortalte at min farmor var død, så derfor hadde jeg reist hjem.

At det var en lang historie, men det gikk helt fint med meg.

Jeg snakket i noe jeg vil kalde en vennskapelig, men litt kald og likegyldig tone.

Jeg spurte om han hadde hatt en fin fri periode. Det var ikke et rent svar jeg fikk. Men nå drev han hvertfall og kuttet ned noen busker.

"Ja, men det er vel fint å drive med", var min respons.

Så sa jeg at jeg hadde en avtale så vi fikk snakkes en anne gang.

Greit, jeg skulle bare hjem å henge opp klærne som lå i vaskemaskinen. Egentlig så kunne jeg pratet i mange timer.

Men det er ikke der jeg skal eller vil være nå.

Jeg tror faktisk jeg har greid å bestemme meg. Og at jeg kanskje greier å gjennomføre det.

Det var hvertfall en bra begynnelse.

Samtalen vi hadde varte i 4 minutter. Og jeg var den som sa "Nå har jeg ikke tid til å prate med deg mer. Du er ikke så viktig for meg at jeg flytter på hele mitt univers for din tid og oppmerksomhet."

Det kjens bra.

Men du skal vite at jeg tenker på han. Savner han egentlig. Men på en måte ikke.

Dette med min farmors døde har hatt den innvirkningen på meg at jeg setter ting litt mer i perspektiv.

Min første tanke når jeg fikk vite det var at om det hadde vært Mormor vet jeg ikke hva jeg ville gjort. Hun betyr ALT for meg!

Vi har alltid hatt et nært forhold. Snakket om så og si alt. Vi har alltid vært der for hverandre. Alltid.

Det er litt sånne ting som går opp for deg. Hvor mye menneskene du velger og ha rundt deg betyr. Hvor avhengig man er av at de er der.

At du rett å slett trenger dem.

Det var det jeg forstod på lørdagen etter at jeg var kommet hjem. Når jeg satt i leiligheten min på kvelden og snakket i mobilen med mamma, med min søster og min mormor.

Det er nå jeg skulle kunne ringt til Mannen. Det er nå han skulle vært der for meg. Ikke fordi jeg er trist. Jeg føler ikke at jeg har mistet noen i min familie.

Men han skulle vært der for meg, slik at jeg har noen å støtte meg på. Sånn at mine nærmeste kan støtte seg mer til meg.

Den tanken der har nok gjort et stort utslag for meg. Det er ikke ofte jeg trenger noen, men når man egentlig skal ha et slags forhold til et annet mennske. Da skal de være der når du trenger det.

Et helt vesentlig poeng.

Jeg avslutter dagens blogg med noen linjer jeg liker veldig godt.

Det å frigjøre et annet menneske innebærer selvsagt en risiko for at man kan miste det. Men et menneske som ikke er fritt, har man allerede mistet.

Det å binde seg til et annet menneske i kjærlighet, er å binde seg frivillig. Ikke å bli bundet. For hvis man binder seg frivillig vil man oppleve det å være bundet som en lykke.