Besynderlig hvordan tingene alltid jevner seg ut. Slanking; ordet uttales i forkant av et dypt sukk- en konstant drakamp mellom hvor mye "dritt" man klarer å kvitte seg med og hvor mye man ikke kan stå imot å innta.

Jeg er ganske iherdig på treningsfronten om dagen, og somoftest ganske flink på spisingen, men av en eller annen grunn sklir det alltid ut- en dessert på ens bursdag, en sjokolade på farten- hersens... Det er så slitsomt å ha det i hode hele tiden, men alikevel er det borte på akkurat de tidspunktene der jeg trenger "tvangstankene" mest, selektiv tvangstanke? Tror ikke det er et godkjent uttrykk. Et mer korrekt synonym er gjerne svakhet.

For noen dager siden lå jeg på en benk og lot meg behandle av en såkalt hudterapaut. "okei, da legger jeg på syren, dette kommer til å svi litt"- utrolig hva man lar seg gjennomgå- men nå sitter jeg nå her, med et ansikt som holder på å flasse av. Jeg har vært på jobb i to dager med dette, samt på bussen og butikken.

Og jeg som trodde offentligheten var pinlig fra før, dette bringer det til et helt nytt nivå. Jeg lurer på hvordan det ville vært å være blandt folk uten å føle seg det grann ydmyket, mindreverdig eller pinlig berørt. Jeg må regne med følelsene hadde blitt erstattet av et nytt problem, det blir alltid uavgjort.....